Dette
er tredje og siste utdraget frå Sverre Remøy (1904-2005) sin sjølvbiografi. Første
del, om barndomstida og første ti åra som vaksen kar, stod i Folk og Fortid
2011. Nokre av minna hans frå utdanninga og tida som styrmann i dei økonomisk vanskelege 1930-åra var tema for
artikkelen i fjor. Dette siste utdraget startar med overfallet på Noreg i 1940
og sluttar med pensjonistliv i Sandefjord i 1981. Første krigsåret var Sverre i
handelsflåten som overstyrmann på D/S "Polyana". Han fortel korleis
det var å ligge fullt påkledd på køya og bli vekt av drønnet frå torpedoar som
trefte andre skip i konvoien. Berre tilfellet gjorde at han sjølv overlevde
krigen, som den einaste av mannskapet på denne båten. Først no, sytti år
seinare, har staten ved forsvarsminister Strøm-Erichsen bedt krigsseglarane om
orsaking for mangel på heider, oppfølging og forståing for kva slike ekstreme
påkjenningar kan gje av søvnlause netter og psykiske seinskadar.
Då
Sverre i slutten av 70-åra skreiv ned livshistoria si, hugsa han nok ikkje alle
detaljar like godt - det vitnar dei forskjellige manuskripta om - men likevel er
han eit godt tidsvitne frå ein dramatisk bolk av historia vår. Som før er stoff
frå fleire av versjonane fletta saman i denne artikkelen, medan stilen og
rettskrivinga stort sett er den originale.
Sjokkerande
nytt heimanfrå - Noreg er okkupert!
Vi var
underveis til Cuba for lasting av sukker. Jeg glemmer aldrig den tidlige
morgenstund, da jeg lå og slanget meg på benken i min lugar. Så banket det på
døren, og annenstyrmann kom inn. "Det er best du setter deg opp", sa
han, "for en slik nyhet har du aldrig før fått." Jeg hadde i tankene
at det kanskje var blitt krig i Norge. Men han sa: "Norge er et hærtatt
land. Tyskerne har overtatt alt sammen." Så nå hadde vi ikke lenger et
land og heller ikke et flagg. Men hva hadde skjedd med våre kjære? Var de blitt
mishandlet, voldtatt, jaget fra sine hjem? Vi kunne bare gjette. Men hvorfor
var ikke Sverige også angrepet? Hvorfor bare Norge og Danmark? Sandelig, vi
fikk ikke svar på disse spørsmål, og vi var usikre, forbannet og fortvilte. De
første nyhetene om selve invasjonen i Oslo gikk ut på at folk stod på fortauget
og hilste tyskerne velkommen. Dette trodde vi noen dager, men så kom det
oppmuntrende nyheter om at vi hadde ydet motstand.
"NEI" til den tyske konsulen og til
Quisling.
I Havana kom
den tyske konsul ombord og ville tale med kapteinen. Jeg gikk til annenstyrmannen
og fikk ham med til kapteinen. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre og kom fort
til det resultat at det sømmet seg ikke for en norsk sjøkaptein å ta i mot en
tysk konsul når tyskerne hadde hærtatt vårt land. Jeg gikk ut på båtdekket til
konsulen og sa: "Vi har intet usnakket hverken med Dem eller andre
tyskere." Han svarte ikke et ord, men gikk fort bort til landgangen. Der
stoppet han og sa noe på tysk som jeg ikke oppfattet. Jeg stod stille i
nærheten og så på ham. Så gikk han, og dette var den eneste tysker jeg hadde
befatning med til jeg kom hjem etter krigen, i mai 1945.
Vi hadde hørt
om Nasjonal Samling og Quisling. Allerede i 1934 hadde vi fått tilsendt noen
brosjyrer, hvor vi ble anmodet om å støtte partiet som ville samle folket i ett
parti og således bli kvitt alle "snøvlepartiene" som var årsaken til
dårlig styre og stell i landet. Jeg tror nok tanken om å samle folket hadde
betydelig støtte hos gode nordmenn, ikke minst blandt offiserer i handelsflåten
og i de militære styrker, men da vi fikk rede på partiets innstilling til det
jødiske folk, forstod vi at denne mannen ikke var noe å satse på.
Kapteinen vart første krigsoffer
Vi fikk enda en
last med sukker fra Cuba til Statene, men så kom det vi hadde ventet på, nemlig
en last til en fransk havn. Men i juni faldt Frankrike og lasten ble
kansellert. En bergensbåt som lå ved siden av oss var dog ferdiglastet noen
dager før dette hendte. Han ble torpedert med den tunge lasten med jernmalm, og
alle mann gikk ned. Vi ble i stedet liggende i påvente av at noe skulle skje.
Mange gikk etter hvert i land, for i Amerika hadde de aller fleste slekt og
venner. Så fikk vi besøk ombord. "Skjoldheim" var solgt og skulle nå
hete "Polyana". Det kom ny kaptein ombord. Det var en meget hyggelig
mann, og vi kom godt overens. Han kom fra Far East Trade, hvor de hadde China
Crew (kinesisk mannskap; red. merknad) fine, flinke, høflige og meget dyktige
folk, som det var en glede å seile med. Han fortalte meg om alle fordeler en
offiser hadde der borte, og før vi var kommet over Atlanterhavet var vi blitt
enige om at vi skulle seile sammen i denne traden. Vi gikk to turer på England
med last fra USA, og så hendte det. Vi låg i Glasgow og losset jernmalm.
Kapteinen var i land sammen med maskinsjefen, og vi ventet ham ombord med
penger til mannskapet. Men han kom ikke, og alle gikk ut fra at han var blitt
forhindret i en eller annen konferanse. Så banket det på døren klokken tre om
morgenen. Der stod en konstabel som anmodet meg om å være med på likhuset. Der
lå skipets kaptein - død. Det var første gang i mitt liv jeg så en mann jeg
personlig kjendte og var venn med ligge død foran meg fordi det var krig. Det
ble klart at kapteinen hadde forlatt maskinsjefen for å gå tilbake til skipet,
men nå var det "blackout" over hele byen og i havneområdet. Derfor så
ikke kapteinen at broen mellom sidene i "dock gaten" stod åpen. Han
faldt således i det iskalde vannet og døde kort tid etter at han ble funnet.
Skipet måtte videre, og vi fór over til USA for en ny last. Men på en gravlund
i Glasgow hviler en norsk sjøkaptein, som ikke skulle komme hjem. Og flere
skulle det bli i tiden som kom.
Å gå i konvoi
Konvoiene ble
delt i tre klasser: Slow, Medium og Fast. Vi tilhørte "slow convoys"
og måtte holde oss til slike. Skip med sterkere maskin kom som regel inn i
Medium, sjelden i Fast.
En annen ting
var å holde sin plass i konvoien. Du har jo ikke mindre enn fire skip å passe
på. Farten måtte reguleres slik at en ikke kom for nær sine "naboer"
og særlig fartøyet forut og rett aktenfor eget skip. For å unngå kollisjon
brukte vi noen slepebøyer som under fart sendte opp en vannsøyle, og denne
kunne sees selv i tåke. Selv om det var strengt forbudt å gi lyd fra seg,
begynte vi å gi et ultrakort støt i fløyten i tykk tåke for å antyde vår posisjon
til de nærmeste skipene. Vi lærte etterhvert å skille hvert skip ut på
"stemmen" eller lyder fra deres stimfløyte. Det eneste norske
offiserer ikke kunne da krigen brøt ut, var signalisering og morsing. De lærte
det på styrmannsskolen, men så ble det glemt i årene etterpå. Men
flaggsignalisering kom vi fort inn i, og tilslutt kunne vi si hva signalet
betydde i klart sprog uten å dekode det. Verre var det med signal som kom over
morselampen. Da måtte jeg opp for å ta i mot. Som radiotelegrafist var dette
enkelt for meg. Men vi var flinke til å holde posisjonen og fikk høre dette fra
Convoy Escorting Officer når vi endelig var kommet i havn.
"Dei
har ikkje mykje å tryggja seg til .." (B.Støylen)
På første tur
østover ble vi angrepet om natten. Jeg lå påkledd i lugaren og hadde også på
meg noen tomme melkebokser som jeg hadde loddet igjen. Siden jeg ikke hadde
lært å svømme, håpet jeg at oppdriften fra disse boksene kunne være med på å
holde meg flytende til hjelpen kom og således øke mulighetene for å overleve en
torpedering. I alle konvoier var det et skip som hadde til oppgave å samle opp
folk fra torpederte fartøy. - Jeg våknet av drønnet fra torpedo-eksplosjonen,
som laget et brak da trykkbølgen møtte skutesiden. Men det var ikke mere enn
ett skip som ble truffet.
Vi hadde hørt
at den beste beskyttelse en konvoi hadde var storm og voldsomt hav, for da var
det ikke mulig for ubåtene å få has på oss, men om dette medfører riktighet,
vet jeg ikke. Det var dog en god tro så lenge krigen varte. På tredje tur,
denne gang med trelast, fikk vi både storm og tåke, og var glad for dette
væromslaget. Ja, så trygg følte jeg meg at jeg gikk til køys uten å ha på meg
annet enn undertøyet. På tur vestover, i ballast, følte vi oss også noe
sikrere. Vi regnet da med at vi hadde tid til å låre livbåtene, men i dårlig
vær ville disse lett kantre eller bli fylt av sjø. Når skal det bli slutt på
disse gammeldagse livbåtene? Allerede i 1905 hadde Ole Brude seilt med sin
overbygde, egg-formede båt fra Ålesund til New York. Slike "egg"
ville ha berget hundrevis av sjøfolk denne krigen om de var blitt tatt i bruk.
"Batterioffiser" med gammalt gevær og 200
patroner
I Norfolk i USA
hadde vi fått ombord et gammelt gevær og 200 patroner som vi skulle bruke mot
tyske bombefly. Jeg, som var ishavsskytter og vandt med å skyte hurtig og
sikkert, skulle være skipets "batterioffiser". Merkelig, vi følte oss
allerede sterkere og tryggere. Senere fikk vi vite at en er heldig om man
treffer et fly med ett skudd av fem hundre, og selv da kan flyet være så å si
uskadd. I Skottland fikk vi montert en fire tommers kanon på poopen, og vi
følte oss nå som det rene krigsskip. Hertil kom så at vi hadde fått to
maskingevær på broen. Vi var nå ikke totalt uten selvforsvar. Men kanonen måtte
prøves, og den nye kapteinen, som hadde vært på et hvalkokeri, hadde ikke noe i
mot at vi brukte en gammel lettbåt som mål. Denne ble kastet over siden, og der
stod vi da: Jeg med avtrekkeren og høydesiktet og en annen med sidesiktet. Vi
skjøt uten varsel, og ved første skudd kom frivakten fortere enn fort ut på
dekket. De trodde at skipet var torpedert og kom i sine underklær med noe
"attåt" i hendene. Senere fikk vi dem til å ha klart for øyeblikkelig
bruk noe av det de trengte mest i tilfelle skipet skulle bli senket.
Annenmaskinisten kom akkurat da tredje skuddet smalt. Han så målet og trodde vi
hadde skutt på en tysk ubåt. Han ble så glad at han skrek: "Vi fikk ham,
vi fikk ham!" Hva vi burde hatt var selvfølgelig et par Bofors, som kunne
brukes både mot fly og undervannsbåter, men de kom først i bruk langt senere.
Krigens paradoks: Bomba berga livet til Sverre
I januar 1941
kom vi inn til kai i Great Yarmouth for lossing av trelast. Et enkelt fly som
kom fra innlandet, slapp to bomber over båten. Den ene faldt i sjøen, mens den
andre traff aktre fortøyningspollert på bakken og sendte tusenvis av fragmenter
over hele fordekket. Det skjedde på en lørdag, og mannskapet hadde landlov, men
en sjauer ble drept. Fra broen prøvde jeg å skyte på flyet, men traff selvsagt
ikke. At jeg hadde blitt truffet selv, merket jeg ikke. Det var annenstyrmann
som la merke til at jeg hadde blod nedover buksebeinet da han kom opp for å se
til meg. Men fremdeles kjendte jeg ikke det minste til smerter. Så kom
ambulansen, og jeg ble kjørt til hospitalet. Da jeg våknet etter bedøvelsen,
stod kirurgen og operasjonssøsteren og smilte til meg: "How do you
feel?" Jeg kunne intet føle og trodde et øyeblikk at leggene var
amputerte. Men nei -, de var der, men jeg måtte regne med noen uker i sengen
før jeg kunne ta fatt på vanlig gange. Dagen etter kom kapteinen og
annenstyrmannen, som nå var blitt overstyrmann, og sa farvel til meg. De syntes
så inderlig synd på meg som måtte ligge her og kanskje få en bombe i hodet når
som helst. Men det ble jeg som berget livet. "Polyana" fór ut i
konvoi og fikk en torpedo. Hun gikk rett av og sank. Alle mann gikk ned med
henne. Atter en gang var jeg heldig. Min time var enda ikke kommet.
Sorg,
stoisk ro og ein trøystande prest
Da jeg kom til
sykehuset, var hallen full av unge og gamle som hadde fått skader fra en bombe.
En gammel prest gikk fra den ene til den andre, la et kors på pannen og sa :
"The Holy God will take care of you". Jeg lot ham bare legge korset
på pannen, men tenkte i mitt stille sinn at det hadde vært bedre om han gjorde
litt nytte for seg. Senere fikk jeg være vitne til folk som kom for å ta farvel
med sin sønn, kjæreste eller mann. De kom stille, og stille forlot de sine døde
eller døende. Det var i slike tilfelle at presten hadde sin misjon, og jeg ble
imponert over hans dyktighet i å si de rette ting når det gjaldt å trøste en
fortvilet mor eller far. Jeg fikk erfare at i nødens stund var det engelske
folk et religiøst folk som tok sine prøvelser med fatning og storslagen vilje
til en nesten håpløs kamp mot en fiende som på denne tiden vant så å si alle
slag.
Nortraship det neste
Etter seks uker
var jeg kommet over det verste og trengte bare vanlig rensning og tilsyn av
sårene. I London ble jeg behandlet av en norsk lege, som fikk bort villkjøttet,
og da kom jeg meg fort. Jeg ble ikke kjent sjødyktig, men fikk i stedet beskjed
om å melde meg på Nortraships kontor. Der var det mangel på styrmenn og
skippere som behersket engelsk på forsvarlig vis. Arbeidet bestod i analyse og
oversettelse av blandt annet skipsdagbøker og konvoirapporter. Jeg oppdaget
snart at det ble for meget "shoptalk" sammen med nordmenn og var
derfor ikke sen om å finne meg et sted hvor det hovedsaklig bodde engelske
funksjonærer - av begge kjønn. På dette vis fikk jeg ikke anledning til å
snakke norsk, men måtte beflitte meg på å snakke engelsk med engelske borgere.
Jeg fikk den samme maten, og selv om det var små porsjoner, som nykommere fra
Norge kikket på, så ble en snart vandt til å føle seg mett likevel. Vi likte oss
blandt det engelske personellet, men vi måtte lære litt mere av vanlig
høflighet, spesielt å ta hensyn til det svake kjønn.
Ein bomba by
Jeg hadde
gledet meg til å komme til London, men da jeg fikk se alle de utallige hus som
var bombet og lagt i grus, ble det ikke så veldig morsomt. Om natten var
undergrunnsstasjonene fullstendig "overlagt" av kvinner og barn. Der
var en trygg for sitt liv, og humøret var det ikke noe å si på. Det var ikke så
lett bestandig å forstå hvorfor engelske folk, unge som gamle, hadde så lett
for å le, selv når bombene faldt i tusentall og husbrannene stod høyt til
himmels over London. Det verste jeg opplevde var det voldsomme angrepet 10. og
11. mai 1941, da 5500 hus ble totalskadd og like mange ble sterkt skadet. I
løpet av et par måneder frem til da ble 18000 drept og 5000 alvorlig såret.
Gode
og vonde meldingar om familien
En dag kom det
en fetter (Peter Runde; "Amerika-Petter" - red. m.) som hadde rømt
hjemmefra med losskøyta fra Runde. Sammen med ham var det flere på flukt fra
Gestapo, og blandt disse var en av mine brødre og en søster (Aksel, f. 1918 og
Lydia, f. 1915 - red. m.). Nå visste jeg vi var tre fettere, fem brødre og en
søster som var kommet ut fra Norge. Noen før og noen under krigen. En av mine
brødre (Fritjof, f. 1921) kom over
allerede i november 1940 med en fiskebåt ("Brattholm") fra
Remøylandet. Under overfarten til Island fikk min bror storseilbommen over seg
og skadet ryggen. Alle mine brødre gjorde nå tjeneste i handelsflåten og min
søster ved det norske hospitalet i Edinburgh. Hjemme var alt bra med min
familie. Slike nyheter er det langt imellom i krigstid, og jeg glemmer ikke
hvor godt det gjorde. Men så kom det første triste budskap. Fra konsulatet i
Sidney fikk jeg beskjed om at min bror (Sigbjørn, f. 1915) lå dødelig syk på
hospitalet der, og at jeg måtte vente dårlige nyheter innen kort tid. Dette var
den første av oss. Hvem skulle bli den neste. Det nyttet ikke å gruble over
slike ting, og jeg sa ikke noe om saken til mine brødre og fettere som jeg
traff litt etter litt i London.
Rekruttert til spion for britiske Secret Service
Jeg la fram min
plan om å reise hjem for å ta skipperskolen, men ble sterkt frarådet å ta
kontakt med noen jeg kjendte på Sunnmøre. En fin vinterdag kom så en fetter og
fortalte at Secret Service ville snakke med meg om å ta med en radiosender for
å sende meldinger direkte til London. Mitt eget formål med å reise hjem var å
få med familien over til England når jeg var ferdig med skippereksamen. Uten
dette sertifikatet følte jeg meg som en mindreverdig person. Men løytnant
Turner, som forøvrig snakket meget godt norsk, sa hvor viktig det var å få
etterretning om tysk skipstrafikk og fikk meg til å glemme skipperskolen og
istedet gå helt og fullt inn for oppgaven som agent i Norge. Jeg ble flyttet
til et gammelt, men umåtelig fint hotell og måtte lære koding og dekoding. Til
dette bruk fikk jeg en liten sangbok, og jeg husker også nøkkelordet, som var
Nordatlanteren. Endelig kom jeg til Peterhead, hvorfra jeg skulle få båt til
Remøylandet og bo hos mine foreldre - noe jeg selv hadde bestemt. Siden det er
en ufravikelig regel at en agent aldri kontakter familie eller kjendte, burde
jeg selvsagt ha landet et annet sted, men jeg var glad til. Så fikk jeg høre
nytt fra kona og guttungen.
Storm, motorhavari og engelske offiserar som ikkje
tolde pumpelukt
Men å komme
over Nordsjøen i desember er ikke alle dager så lett. Vi fikk storm og
motorhavari og måtte gjøre vendereis til Lerwick. Vi ble tilbudt en båt som
nettopp var kommet fra oppdrag i Nord-Norge, men den var et vrak, fullstendig
nedslitt. På vei til Peterhead for å finne en bedre, fikk vi motorstopp.
Heldigvis var det bra sørlig vind, og vi klarte å karre oss tilbake, men måtte
ankre opp på reden. Det røk så opp til storm. Heldigvis finn vi start på
motoren, men ankervinsjen var rustet fast og kjettingen måtte kuttes. Nå var
det slutt på tålmodigheten. Vi pakket sekken og tok inn på Queen's Hotel, men
der var det da, like før Måløy-raidet, fullt av Royal Navy offiserer, og disse
syntes det luktet så forferdelig av oss. Det var den ikke ukjendte pumpelukt.
Vertinnen fikk høre om dette og tok for seg offiserene: "Kan dere, mine
herrer, ikke tåle litt norsk fiskebåtlukt, får dere finne et annet sted. Mine
norske gjester blir her."
Agent i eiga heimbygd
Helt uventet
fikk vi kontakt med en mann fra Norge med en liten båt med ny maskin. Jeg fikk
med meg min bror (Aksel), to av mine fettere (Peter Runde og Charles Remø; også
Petter Hansen Runde var med - red.merkn.) og båtens eier og satte kursen 50 n.
mil nord av Runde. Vi gikk inn mellom
fallene og Runde og skulle akkurat svinge rundt østpynten av Runde da en tysk
vaktbåt kom ut fra havnen. Vi hadde noen granater, et maskingevær og et
armégevær, men om vi skulle få bruk for dem, ble det ikke rare greiene. Men
vaktbåten satte kurs for Ålesund, og bra var det. Jeg ville ikke gå inn i støa
eller langs naustet vårt før jeg var sikker på at mine foreldre var fri til å
ta imot oss. Yngstebror Aksel rodde derfor til lands for å sondere terrenget.
Far møtte oss i naustet, men var ikke særlig imponert over vårt forehavende.
Men jeg sa at det ikke var så farlig. Jeg sendte nemlig på kortbølge og den
kunne ikke tyskerne peile. Jeg visste ikke at dette var feil, og drev derfor på
som bare det uten å få kontakt med London. Men værst var det at motoren laget
så mye bråk at folk i bygda begynte å undre seg. Noen hadde tydelig hørt
motordur fra fly. Andre hadde sett at en destroyer hadde lagt til ved
Samundenaustet. Jeg flyttet senderen opp i en fjellhule, hvor jeg tilbrakte
natten, men bortsett fra en og annen lastebåt i Flåværleia var det ikke meget å
rapportere. Å være spion bestod mest i å vente, i det uendelige. Det var
sandelig ikke spennende. En dag kom en onkel på besøk. På bordet var dekket til
fire, men det skulle bare vært dekket til tre. Slike forsyndelser viser hvor
fort det er å gjøre en tabbe.
Skulle
få sjå kona gjennom ei takluke
Uten å si noe
til meg hadde far og mor blitt enige om at jeg skulle få lov å se min kone. Det
var laget et kikkhull i taket over det rommet hun skulle ha. Jeg hadde ikke
sett henne siden 1939 og nå var det februar 1942, men bedre å se og ikke røre
enn ikke å se noe av henne og min sønn i det hele tatt. Hun kom sent om kvelden
med en fiskebåt og gikk snart til sengs, men ikke før hun hadde fått et godt
måltid av brød laget av ekte hvetemel. Sønn og kone ville vite hvor dette kom
fra. Ja, Far hadde snakket med et engelsk krigsskip på fiskebankene utenfor
Runde. Gjennom gluggen kunne jeg se min kone kle av seg. Heldigvis så hun ikke
så mager ut, og jeg var ikke sen om å legge på luken og gå inn til henne. Min
kone svimte ikke av, men at hun var nær ved, kan ikke benektes. Hun hadde ikke
sett at jeg kom inn i rommet før jeg plutselig stod der. At hun ble redd, er et
mildt uttrykk. At hun ble forferdet, er rettere. Hun bleknet, men kom seg da
jeg gikk bort til henne.
Det ble
besluttet at også min sønn skulle få vite at jeg var hjemme. Men selv om han
bare var en 15 års skolegutt, trodde jeg nok han ville holde munn med det han
visste. Dagen etter sa han til meg: "Det er ikke til å tro at du går her
og røker sigaretter. Alle som kommer inn i huset kan kjenne tobakkslukten på
lang avstand." Min kone og mine foreldre sa at planen min om å reise til
Oslo for å ta skipperskolen og deretter til England via Sverige med familien,
simpelthen ikke lot seg gjøre. De mente også det var galskap å være her når det
ikke var mulig for meg å få kontakt med London. Så ble det besluttet å kontakte
med mann på en øy lenger sør, for om mulig å få en båt til England. Dette ble
fort ordnet, og så gikk vi sammen med et stort antall fiskebåter utover mot
sildefeltet. Nå håpet jeg bare at denne historien ikke skulle komme tyskerne
for øre og at ingen skulle lide for min skyld. Og min sønn fikk fortsette med
sin utdannelse, og i så måte var det en fordel at han var i Ålesund. I krigstid
vil en ungdom beflitte seg på å bruke evner og muligheter så langt som
overhodet mulig. Resultatet til artium var en god utmerkelse (S).
Frårådde bombing av sildoljefabrikken i Fosnavåg
Ved ankomst til
London fikk jeg i oppdrag å gi en utredning om de erfaringene jeg høstet. De
var ikke noe å skryte av. Jeg ble også innkalt til Oxford, der jeg hadde en
konferanse med en eller annen sivilist. Hva mente jeg om å gå inn til Fosnavåg
for å ødelegge fabrikkene der? Disse produserte saker og ting som tyskerne
hadde god bruk for. Jeg mente det var bedre å ødelegge tyske skip etter
innlasting, og ikke fabrikkene som holdt gode nordmenn fra sulten. Det var ikke
med slike nålestikk en vant krigen.
Da jeg begynte
i Nortraship igjen, merket jeg at dette livet ikke lenger hadde nyhetens
interesse, og jeg ble, som mange andre sjøfolk der, litt etter litt luta lei
denne tredemøllen. Jeg meldte meg derfor til krigsmarinen.
På nære nippet
På dette tidspunktet
fikk jeg vite at en av mine brødre (Fritjof) var blitt torpedert, men at alle
var kommet bort fra skipet uten å bli skadet. Nesten på samme tid (mars 1943)
kom det melding om at Aksels båt, "Bonneville", var torpedert. Den
lakoniske tilføyelsen ikke å forglemme: "All presumed lost". Så -
dette var altså den første av oss, eller kanskje den andre. Jeg hadde ikke hørt
noe fra ham i Australia, og det var ikke akkurat oppmuntrende. Men vi fikk ta
det vi måtte ta. Det gikk noen dager, så kom det telefon fra Glasgow. Det var
min bror (Aksel) som var blitt berget. Han og fire andre av hele besetningen
hadde på mirakuløst vis sluppet fra det med livet i behold (desse dramatiske
hendingane er detaljert skildra i boka "Ute i krig" av Bjarne Rabben;
red. m.).
V-1 og V-2
En dag jeg var
ute i kanalen for å ta ut et par skip i en konvoi, ble vi var en lyd vi ikke
hadde hørt før. Alle tyske fly hadde sine helt særegne lyder som vi kjendte.
Kunne det være at tyskerne nå endelig hadde funnet fram til det våpen de skulle
utrydde oss meg? Vi kjendte redselen sige innover oss, der vi stod på dekket og
lyttet. Da vi kom inn etter endt patruljering, fandt vi den samme avventende
holdningen. Men så kom nyhetene om de første nedslagene, og det som vi hadde
fryktet viste seg å være mindre farlig enn antatt. Det var en selvdrevet bombe,
et slags fly. Et jetfly om du vil. Det hadde en synlig flamme om natten, og om
dagen kunne en vare seg bra om en gav akt på lyden. Når motoren stanset, gikk
bomben rett ned. Men da hadde en jo godt begrep om hvor nedslaget ville komme.
Verre var det
da tyskerne kom med den andre "skrekkbomben". Under nedfarten hadde
den større hastighet enn lyden, og man fikk ikke noe varsel før nedslaget kom
med et dundrende brak, som kunne høres og føles i hele byen, selv i London. V-2
var uhyggelig, uberegnelig og kunne drepe folk i en hel blokk.
Møte med Norge, venner og fiende
Jeg var ikke i
London da freden kom. Jeg hadde fått noen dagers "off duty" og
oppholdt meg på Loch Lomond Hotel da det kom skriftlig ordre om å melde seg for
Overseas Service på et sted ved østkysten. Det kom så uventet, så utrolig. Det
skulle ikke bli noen kamp for å vinne Norge tilbake. Mest spennende var det å
få høre fra min familie og få vite at alle var fri. Når så var, hadde jeg en
tysk antinazistisk offiser å takke for det (sjå artikkel om Paul Zielke i Folk
og Fortid 2010; red.m.). Men for en elendighet landet var kommet bort i.
Overalt var det landminer, wiresperringer, redere som skulle finne sine båter,
folk som hadde "noe å fortelle" og folk som angret seg. Ja, noen av
de siste kjendte jeg personlig, og det var meget, meget pinlig å møte dem som
internerte. Mest spendt var vi på å møte våre fiender - tyskerne. Sjøfolk fikk
sjelden eller aldrig se et tysk fjes. Men da vi fikk med dem å gjøre, var de
ikke annerledes enn andre mennesker. De var sandelig pliktoppfyllende, og de
holdt orden innen sine rekker. Men noen merkelige typer kom dog i vår vei. Det
var som regel yngre offiserer som ikke kunne legge av seg "Hitlerjugend-stilen".
De var i sannhet hjernevasket av systemet de var oppdratt til å tro på som det
eneste salige.
- og familien
Endelig kunne
jeg komme til Ålesund og ta fatt på opprydningen der og samtidig få se min
familie. Kona hadde ingen anelse om at jeg var kommet, men jeg fikk fort rede
på hvor hun bodde. Jeg møtte en dame i trappen, som ba meg gå etter lukten:
"Hun holder på å steke noe med torsketran." Plutselig stod jeg i
døren. Uventet. Så snudde hun seg og fikk se meg i min flotte uniform. Hun sa
ikke et eneste ord, men jeg tok henne ganske enkelt i armene, og så fikk vi den
forferdelige retten bort fra komfyren. Jeg husker ikke nå hva jeg hadde av mat,
men det var da en begynnelse. Både kona og gutten var avmagret og svekket, men
vi hadde livet i behold. Jeg var også en tur hjemme hos far og mor, men sa ikke
noe til dem om Sigbjørn og Lydia, som jeg hadde hørt var alvorlig syke. To
måneder senere kom det en motorbåt, og hvem andre enn min bror fra Australia
vandret inn på kaien og uten preg av å ha vært dødssyk. Min søster kom fra
Skottland, riktignok på båre, men tok fatt på råkost og ble frisk, selv om hun
også var avskrevet av legene ved sykehuset.
Opprydding på Sunnmøre og i Romsdal
Så ble det full
fres med opprydning i Ålesund og distriktet. Ammunisjon og sprengstoffer skulle
ødelegges. Våpen finnes og innleveres. Ute i Romsdalsfjorden hadde vi en lekter
lastet med landminer og annen styggedom. Da bunnen ble åpnet, begynte lasten å
rause ned. En mine kom i beknip og eksploderte med et voldsomt brak, men
heldigvis så langt under kjølen at de andre minene ikke gikk av. Hadde det
skjedd, ville hverken jeg eller de andre kommet fra det med livet.
Under arbeidet
med ammunisjon i Julsundet ble jeg godt kjendt med korvettenkapitän Müller og
hans familie. Til å begynne med var det jo litt stivt og formelt mellom oss,
men takket være hans barn og en meget sjarmerende kone, fikk vi en naturlig
omgang i arbeidet med det som skulle gjøres på Julneset. Der var en masse
torpedoer, krigshoder, antiluftkanoner, ammunisjon og bunkere, samt en masse
gevær med ammunisjon. I følge alliert ordre skulle alt ødelegges. Jeg var
fremdeles under britisk kommando, men jeg kunne ikke være enig i at alt skulle
ødelegges. Det var på tide at vi fikk styre oss selv, mente vi norske. Noen av
torpedoene skulle til England eller USA. Kaptein Müller sa de skulle legges
forsiktig i dertil bestemte "senger", men jeg fant ingen og hadde
ikke tid til å vente. Da båten kom, lastet jeg alle torpedoer ombord slik at de
lå som sildetønner. Tyskerne var forskrekket, og jeg måtte skrive en erklæring
på at jeg personlig ville ta ansvaret.
Å
følgje hjartet meir enn ordre
Da jeg var
ferdig i Molde, ble jeg sendt for å følge en konvoi fra Tromsø til
Kristiansand. Ombord i ett av fartøyene var det en del "tyskertøser",
noen av dem gift med tyske soldater og offiserer og noen med barn. Da vi lå
værfast nær Bodø, fikk vi rede på at en av jentene var utsatt for grove
ubehageligheter og at hennes tyske kjæreste ikke lenger brydde seg om henne. Den
andre jentene hadde dessuten tatt fra henne ting hun hadde med fra hjemmet. Nå
satt hun og gråt bittert på sin kiste og lengtet etter mamma og pappa. Jeg
kunne ikke se at hun hadde gjordt seg skyldig i annet enn å forelske seg. Jeg
snakket med nestkommanderende og de andre guttene, og vi ble enige om å la
henne gå i land. Dermed kom hun og barnet ombord til oss, og ble der til vi
skulle fortsette. Hun fikk med seg mat og noen få kroner. Vi ønsket henne lykke
til, og hun takket så meget. Så forsvandt hun og det lille krypet inn over
kaien. Enda en gang hadde jeg gitt blaffen i "rules and regulations".
Ultimatum
frå kona: Skilsmål eller ta jobb på land som navigasjonslærar
Jeg tok det med
ro og pustet godt ut den fine sommeren, men noe familieliv hadde det ikke blitt
etter at jeg kom tilbake til Norge. Nå endelig kunne jeg ta fatt på
skipperskolen, og jeg fikk kona oppover. Men hva skulle jeg bruke mine
skipperpapirer til. Kona sa det rett ut at om jeg nå reiste -, så kunne det
være det samme med hele ekteskapet. Hun hadde fått mere enn nok av ensomhet i
de mange år jeg var tilsjøs, og nå i over 6 år i ett trekk. Hun mente jeg kunne
søke stilling som lærer ved en navigasjonsskole. Men de henger ikke på hver
busk. Så ble det åpnet en skole for fiskeskippere i Florø, en såkalt
fiskerfagskole. Jeg fikk stillingen, til min store overraskelse. Min kone var
glad, og det var jeg også.
Vi satte bo i
en liten kystby der livet hadde stått stille i mange tiår. Jeg tilbrakte ikke
så lite tid om kvelden for å sette meg inn i skolens pensum. Jeg forstod at det
gamle måtte vike for det nye: Stim erstattes av diesel og seil måtte vike for
kraftige maskiner. Vi hadde allerede fått radiotelefon. Sonaren på marinefartøy
måtte forbedres slik at vi kunne bruke den under leting etter fisk. Radar måtte
installeres som hjelpemiddel under navigeringen. Ikke noe av dette var lagt inn
i pensum, men for det andre skoleåret, 1948-49, la jeg fram en plan for å
utvide pensum i navigasjon, og jeg startet et kurs i radiotelefoni i fritiden.
Rektor var enig, men spekulerte på om det var lovlig. Pensum skulle vel
bestemmes av departementet og ikke av en skarve lærer.
På tokt med fregatt og på forsøksfiske ved Afrika
Likevel, livet
som lærer var ensomt, altfor liketil og uten spenning. Jeg måtte se å komme meg
ut på et eller annet oppdrag for å få frisk luft under vingene. Jeg kontaktet en
militær kollega som lovet å se om det var en mulighet. Plutselig - året 1951
fikk jeg innkalling til ekstraordinær militærtjeneste, og glad var jeg.
Oppgaven var overmåte interessant, og jeg kom sammen med reserveoffiserer som
ikke hadde sluttet i krigsmarinen. De mente jeg var heldig som hadde fått en
fin og interessant stilling. Det trøstet meg ikke så lite. Like heldig var jeg
neste år. Da kontaktet jeg sjefen for personalavdelingen i Oslo. Jeg fikk komme
til Islands-feltet som vaktoffiser og batterisjef på en av fregattene. Det ble i
den tid skolen var stengt, og jeg ville få lønn to steder samtidig.
Samme år (1952)
fikk jeg lede en ekspedisjon til vest- og sør-afrikanske farvann for å drive
forsøksfiske der. Et sted vi ankret opp var utenfor Mossamedes i portugisisk
område (Angola). Ut på kvelden merket jeg at skuta var blitt urolig. Om
morgenen lå et titalls fiskebåter stille omkring oss, og mannskapet stirret på
oss. Vi gikk inn til byen, der det samlet seg en masse folk som beskuet oss med
den største forbauselse. Min sønn, som var med som fisker og sekretær, fikk ut
av dem at vi hadde ankret på "Fishermen's Graveyard" og fått lov til
å komme helberget fra det. Et rent under for disse rettroende katolikkene. Selveste
biskopen i Mossamedes kom i fullt skrud ned på kaien for å se på dette under.
Det viste seg
etterhvert at hverken båt eller redskap egnet seg for fiske i tropiske farvann.
Mannskapet ble sendt hjem og båten solgt.
I september var
det å ta fatt på undervisningen igjen, og jeg må innrømme at dette var en
mindre slitsom jobb. Når høststormene blåste som værst, var det fint å vite at
jeg satt der trygg og varm i min myke stol og ikke hadde ansvar for noe eller
noen. Men en gang må det jo ta slutt med sjølivet. En gang må det bli slutt på
ufreden i ditt sinn. En gang må du da bli tilfreds. Men nei. Jeg var og ble
urolig.
Bortkasta opplæring
Noen år senere
fikk jeg tilbud om samme stilling i Bergen, og glad var jeg som nå fikk
anledning til å være i et miljø som passet meg adskillig bedre enn det mere
innestengte i Florø. Ikke lenge etterpå kom det en mann fra International
Organisation of Education i New York og spurte om jeg ville ta imot tre
egyptere som hadde hatt en del av sin fiskeriutdanning der. De var motiverte
elever, men bare interessert i det som stod i lærebøkene. De ville ikke under
noen omstendighet ombord i en fiskebåt eller nedlate seg til vanlig manuelt
arbeid. Dette var under deres verdighet - en ikke ukjent innstilling hos det
såkalt faglige sjikt i alle u-land. Jeg ble fort ferdig med den teoretiske
delen, og takket være den ikke ukjendte reder og skipper Vindenes fikk jeg dem
til slutt ombord i et moderne fiskefartøy. Men det ble en kort affære. Han
ringte meg og sa at jeg måtte se å få de fordømte ..... bort fra hans åsyn fortest mulig. Det var ikke
annet fore enn å sende dem hjem. Heldigvis startet seksdagerskrigen akkurat før
jeg skulle si fra om dette, og i stedet ble det egypterne som anmodet om å få
reise, "for å drepe eller kaste på sjøen alle israelitter i og utenfor
Israel". Dette ville de ikke miste, sa disse gentlemen. Jeg var ikke i
tvil om at den tid og de penger det kostet å ha disse tre fyrene i Norge var
bortkastet.
Siste reis ut - til Egypt
Jeg fortsatte
som konsulent for et fiskeriprosjekt i Det nære Østen, ettersom det gav meg
litt mere å gjøre. Et par år senere, i 1969, fikk jeg anmodning om å overta en
undervisningsstilling ved en
fiskeriskole Ford Foundation hadde bygget i Alexandria. Dette skulle bli min
siste internasjonale tjeneste. Fisket foregikk fra noen 35-fots båter med
dieselmaskin. De var i dårlig
forfatning. Det var ikke mangel på god fisk, men det ilandbrakte kvantum ble
ikke skikkelig behandlet. Fisken ble liggende for lenge på dekket i den sterke
varmen før den ble iset. Derfor var det skamferte varer som ble levert til
fryseriet. Det var det vanlige: Penger strødd ut til u-hjelp og ødelagt av folk
som ikke hadde ansvar og interesse av å gjøre sitt beste. På toppen satt Nasser
og bestemte hvem av sine venner og slektninger som skulle ha de feteste jobbene
- uten at kompetanse kom på tale i det hele tatt. Jeg traff ofte de såkalte
russiske ekspertene. De grammet seg over egypternes selvgodhet og mangel på
ansvarsfølelse.
Skrantande helse
Kort tid før
avreise fra Norge hadde jeg blitt operert for blødende magesår. No tok det til
å bli plagsomt med magen igjen. Doktoren mente jeg hadde fått en drabelig
amøbeinfeksjon. Jeg avtok fort i vekt og tapte lett balansen. I mine unge år
hadde jeg vært over 107 kilo; nå veide jeg bare 58! Jeg måtte hjem for å komme
til krefter og det fort. Min kone stod på flyplassen og ventet på meg. Jeg kom
og gikk rett forbi henne, men hun kjendte meg ikke. Jeg var så å si bare et
vandrende lik - nokså ulikt det jeg hadde vært og var da jeg reiste fra landet
10 måneder før. Men nå visste jeg at dette ubetinget ville bli mitt siste
sprell. Vandringen var kommet til en ende. Jeg hadde ikke krefter til å
undervise og heller ikke til å ta elevene med på en tur til utlandet slik jeg
hadde gjordt tidligere. Det eneste gode var at jeg fikk 100 pct.
krigsinvalidepensjon.
Eit nytt liv i Sandefjord
I alt dette
sørgelige fandt vi på å kjøpe hus i Sandefjord, men ble syke da vi skulle
flytte inn - begge to. Min kone av et hjerteanfall og jeg fikk den fordømte
skjelvingen som legene sa var forløperen til mitt livs ende. For tredje gang ble
jeg operert for gallen, og denne gang var det ikke mislykket. I august 1972 var
jeg og kona etablert i denne deilige byen. Jeg har ikke hatt en syk dag siden. Nå
skriver vi februar 1981. Vi har hus og hage å stelle med, og vi går våre
daglige spaserturer til byen. Slik kan en leve i mange år om man passer på
skikkelig levemåte - uten sigaretter og brennevin. Bare en liten vinskvett til
søndagsmiddagen, sånn for å sette litt
spiss på tilværelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar