Del I, med minne Sverre Remøy (1904-2005)
skreiv ned frå barndommen og første tiåret som vaksen fiskar og fangstmann,
stod i førre utgåve av Folk og Fortid.
Denne bolken handlar om kampen for utdanning,
arbeid og inntekt gjennom tiåret deretter, prega av økonomisk depresjon og stor
arbeidsløyse. Vi, som har opplevd berre vekst og velstand, treng å bli mint om
korleis det var å leve i trongare tider, i eit klassedelt samfunn som var
fattigare og meir nådelaust enn i dag. Dette er også ei forteljing om og ein
hyllest til norske sjøfolk, som både i krigs- og fredstid har forsaka mykje for
familie og fedreland utan å få den takk og ros dei fortener.
Jamført med første del har eg i liten grad
referert, men heller brukt Sverre Remøy sine eigne formuleringar og
rettskriving for å ta vare på tidskoloritten. I avsnitt som består av reine
sitat, har eg ikkje markert sitata med hermeteikn. Av plassomsyn er berre
tidstypiske eller uvanlege hendingar tekne med, og teksta er dessutan sterkt
nedkorta. Likevel må historia om krig og etterkrigstid stå på vent til neste
nummer av Folk og Fortid.
Svolten på kunnskap
Etter
forliset med ishavsskuta ”Remø” i 1928, var Sverre Remøy utan arbeid og
inntekt, men med styrmannseksamen frå 1926 stod han likevel ikkje heilt på bar
bakke. Vegen fram til slik utdanning hadde vore vanskeleg å greie økonomisk,
sidan far hans frå 1921 var på randen av fallitt etter arresten av ”Remø” i
Russland både dette året og det neste. Men det stod ikkje på motivasjonen! Alt
i folkeskulen vart Sverre svært fascinert av forteljinga om Amundsen si ferd
gjennom Nordvest-passasjen og av Fridtjof Nansen sitt forfattarskap:
”Med særlig interesse leste jeg om Fram-ferden og Nansens skiferd over Grønland
og hans bok om selfangst, som han skrev etter sine opplevelser ombord i en
selfanger fra Østlandet. Denne boka var for meg, som hadde selfangst som
levevei innen familien, en slags lærebok. Det var disse bøker som ledet tanken
hen mot videre utdannelse. Mine foreldre sa at jeg selv måtte tjene noen kroner
til skolepenger og så skulle de spe på med resten. Om anledningen bød seg, så
skulle jeg få ta til med den såkalte middelskole allerede høsten 1919.” I
staden vart det tur til Stavanger, der ”Remø” vart utrusta og overlevert, og så
brevkurs ved Norsk Korrespondanseskole: ”Her fant jeg et stort utvalg av
kurser, og jeg valgte handelsregning og engelsk. At jeg lærte skikkelig
praktisk regning skulle komme godt med senere, da jeg skulle ta
kystskipperskole, styrmannsskole og senere skipsførereksamen. En ting er
sikkert: Jeg vet at det en selv tilegner seg sitter fastere i minnet enn det en
får ved vanlig undervisning. Tilmed det engelsk jeg lærte hadde stor betydning
for meg når jeg senere fikk oppdrag i internasjonale organisasjoner, Royal Navy
og i forbindelse med konsulentoppdrag. Jeg lærte selvsagt ikke så godt uttalen,
men takket være dette engelskkurset ble det så meget lettere å gå videre på
egen hånd.”
Men mangla pengar til meir enn navigasjonskurs
I 1923
syntest styrmannskulen å vere vanskeleg å greie økonomisk: ”Det var ikke
lån å få i disse tider, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å spare av
det lille en tjente på fisket. Det eneste jeg kunne klare var et 10-ukers
navigasjonskurs for kystskippere. Noen få kroner til skolepenger og bøker var
alt jeg behøvde. Dessuten mente jeg å klare kurset på halve tiden – ettersom
jeg nå i flere år hadde studert meg gjennom grunnlaget for innføring i det mere
elementære pensum. Læreren var en av rette sorten, men han hadde vært uheldig
og falt ned fra riggen på en seglskute han var styrmann på og ble krøpling for
livet...Vi måtte virkelig henge i om vi ikke skulle få oss en omgang med god
gammeldags seilskutekjeft, men så var han ikke sen om å bli blid igjen og vi
var aldri redde for å be om hjelp.”
Styrmannsskule i
Ålesund
Da jeg hadde spart opp kr 650 (i 1926), mente jeg det var
på tide å ta styrmannsskolen, men det var en hard nøtt å knekke. For det første
var det minst 10 måneders hard skolegang og for det annet var det i den grad
unaturlig for meg å sitte rolig på en skolebenk. Men det ble likesom ikke noen
orden på min skikkethet før jeg hadde min styrmannsskole-eksamen. Bl.a. kunne
jeg da føre skip på opptil 800 tonn, og jeg kunne bli overstyrmann på store,
fine skip som seilte på alle hav. Og så tok jeg fatt, men jeg tok sjansen på en
tur til Island først og mente at jeg nok skulle klare dette selv om jeg kom inn
på skolen en måned eller mere for sent. Jeg hadde jo allerede annenklasses
kystskippersertifikat og mente å kunne en del av det pensum vi skulle arbeide
med på styrmannsskolen. Det var for såvidt riktig, men jeg så ikke noe til
dette da jeg endelig, i slutten av september, fikk adgang – ikke uten tvil fra
rektor Sandseth, som mente det var i seneste laget. Nå fikk jeg litt av en
skrekk i livet da jeg ble sittende og regne med noen usle bokstaver, vinkler og
trigonometri som jeg ikke kunne begripe noe av og som vel ikke hadde noe med
navigasjon å gjøre. Men det var akkurat det vi først måtte lære, og siden kom
den mere innviklede del av navigasjonspensum.
Ikkje begeistra for
nynorsk
”At lærebøkene og styringsplakaten var på riksmål gjorde
det ikke lettere for meg, men lærebøker på nynorsk var ikke å få kjøpt i de
maritime fag.” Men Sverre
meinte at det også burde vere slik: ”Sjøfolks sprog og uttrykksmåte har
like stor rett til å få være i fred for langfingrede målstrevere, som nynorsken
har rett til å få være i fred fra sjøfolks side.” Og lik sjømenn flest, som opplevde nynorsk
som ei ulempe, prøvde han å distansere seg frå dialekt og ”landsmål”: ”Da jeg
fikk læse hva Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen skrev om nynorsken,
gjorde jeg alt jeg kunne for å kvitte meg med knot og unatur i vort sprog og
har siden skrevet et noenlunde rent norsk riksmål, men det skulle ikke bli så
lett -, selv ikke etterat jeg selv var blitt lærer mange år senere.. Men å ta
fatt på en omskriving av det maritime stoffet i lærebøker på riksmål (bokmål)
er meget uklokt, for ikke å si en utidig form for målstrev. Elevene ved våre
maritime skoler kan like godt først som sist venne seg til å tale tydelig og
bruke de uttrykk og vendinger som alle erfarne sjøfolk kjenner og som har vært
brukt i 100 år eller mere.” Men
litt kompensasjon for sitt språklege "handikap" fekk dei: ”På
et eller annet vis fikk vi alle et lite trøstetillegg fordi vi hadde vært så
uheldige å få nynorsken presset inn på oss under det meste av tiden på
folkeskolen. Men ellers var jeg meget heldig med alle andre fag."
Matros med sertifikat som styrmann
Men
sjølv med sertifikat som styrmann var det ikkje lett å få seg arbeid i 1927:
”Jeg fikk være med en fraktebåt til Bergen og hadde bare 10 kr i kontanter, men
det var ikke så meget jeg kunne gjøre. På arbeidskontoret stod det en lang kø;
der ville jeg ikke stå. Jeg tok en tur inn på et rederikontor, men der hang det
en plakat på døren: "Ingen hyrer". Jeg var ute på radioskolen for å
høre om det var mulig å komme inn der, etter som det var slik mangel på
styrmenn med radiotelegrafistsertifikat, men de kunne ikke gi meg noe håp. Jeg
måtte også søke rederiforbundet om penger til dette kurset, og det tok tid. Da
fikk jeg den ideen at jeg skulle prøve en liten bløff. Jeg gikk opp på kontoret
til Westfal-Larsen og sa at jeg skulle ta fatt på radioskolen neste år, men at
jeg måtte ut og tjene noen penger først. Hadde de noe til meg? Jo, jeg kunne få
matrosjobb ombord i ”Hosanger”, som akkurat var kommet inn fra Arkhangelsk, men
da måtte jeg se å svinte meg. Å svinte meg var fort gjort, og så ble jeg
virkelig matros på et virkelig skip i utenriksfart, og jeg skulle få se meg om
i verden. Jeg syntes båten var stor, selv om den bare var på 2500 tonn d.w. I
sjøen var mitt arbeid som matros ikke annet enn rortørn og utkikk, rustbanking
og maling, og en og annen gang spleising av stropper og fortøyningswirer. Det
var månedshyre, og den var ikke stor, kr 173, men så hadde en jo fri kost, som
dog ble betraktet som inntekt og derfor beskattet.” I Arkhangelsk prøvde han å leite opp familien
Boskakow, som han kjende frå 1921 og 1922, då ”Remø” låg der i arrest. Men huset var no okkupert av
soldatar, og ein av desse stoppa han på brutalt vis: ”Jeg kunne ikke
russisk, og han ikke engelsk, så derfor ble det bajonetten som formidlet hans
følelser. Jeg måtte se å komme meg ut og være glad til – som fikk beholde
livet.”
Navigasjon utan radar og GPS
På
neste tur kom dei skikkeleg ut av kurs: ”Vi passerte Vardø under full
sydvestlig storm. Skuta var tom og drev som en høysekk. Annenstyrmannen var
syk, og jeg ble anmodet om å gå vakt i hans sted. Dette gjorde jeg med glede,
og jeg var for så vidt kjent i de farvann vi nå skulle inn i, nemlig Kvitsjøens
vestside. Det var stadig tykk snekave og storm, så kapteinen hadde tatt opp atskillige
grader for å motvirke avdriften.” Då det klarna litt, såg dei land, som overraskande nok gjekk i
aust-vest-retning, og loddsnora viste berre få famnar under båten. Dei måtte
berre ankre opp og vente på ver til å ta sikre observasjonar. ”Da vi
satte ut resultatet i kartet, kom vi utenom kartets ramme, og vi skjønte at vi
var kommet inn i Karahavet.”
Forloving og
bryllaup i ein fei
Medan han gjekk styrmannsskulen i Ålesund, hadde Sverre
forlova seg med Berta Finnes frå Hjørungfjorden: ”For dette er noe som ofte
skjer på disse skolene. En treffer det (såkalt) svake kjønn, blir riktig
forelsket og så går en hen og forlover seg. Jeg var ikke alene om dette. At vi
var blakke begge to spiller under slike omstendigheter og forhold ingen som
helst rolle.” Og forlovinga var iallfall delvis årsak til at han mønstra av på
”Hosanger” for å fare på selfangst og sildefiske i 1927: ”Jeg sa nei takk til
stilling som 3. styrmann på en oljetanker. Jeg ville også hjem til Bertha og
hadde vel så smått tenkt at vi skulle gifte oss om ikke så lenge.” Og slik gjekk det også, men
feiring og bryllaupsreise var det verken pengar eller tid til: ”Jeg kom
hjem fra selfangst, og så giftet vi oss før avgang til Island. Selvfølgelig
hadde vi ikke mere enn det tok å betale presten og et par vitner, og så låg
skuta klar og jeg skulle være skipper.”
Vågemot ved å ”gå
inn” utan sikt
Jeg mente jeg skulle klare den biffen, men under
storsildfisket, som jeg likte minst, var jeg ikke så høy i hatten når det
gjaldt å ta skuta inn fra det åpne havet i dårlig og usiktbart vær. Det finnes
ikke noe som så lett kan resultere i katastrofe som dette å sette kurs mot land
etter at en 100-garns lenke er tatt opp, full av sild, og så ”finne inn” når du
intet kan se for snekave. Denne del av navigasjonen – når du ikke kan se land
eller fyrlys – har på meg virket nokså skremmende, og jeg tør påstå at også
meget erfarne skippere ikke har det så godt der de står og nistirrer inn i
snekavet for om mulig å få landkjenning, se fyrlys, eller om dette ikke viser seg,
se på sjøen om det er tegn til grunnbrott. Da får du bare komme deg ut i åpen
sjø og være forferdelig lykkelig fordi du ved hjelp av årelang erfaring har
klart å tyde sjøgangen slik at du ikke rente skuta på grunn eller på et
undervannsskjær. Men ofte ble det også tatt store risker, for ble du liggende i
rom sjø, ja, så var ikke mannskapet sene om å beklage seg: ”Skipperen tør ikke
gå inn”. Man skulle tro at nå når jeg hadde mitt styrmannssertifikat og hadde
rett til å føre skip på opptil 400 tonn D.W. og til å være overstyrmann på alle
slags skip, uansett størrelse, så skulle jeg kjenne meg dyktig nok til å ta
kommandoen på en skute under silkefiske utenfor norskekysten, men det var
akkurat dette å komme seg velberget inn i usiktbart vær som var så skremmende.
Så ble far med likevel. Og bra var det.
Husokkupant på sjøbud i Bergen
Men
etter forliset med ”Remø” i mai 1928 vart det førebels slutt på fiske og
fangst. Med 1200 kr i lån frå Rederiforbundet og 450 kr i oppsparte pengar bar
det til Bergen for radiotelegrafistskule: ”Det ble ikke meget å leve av,
men når en må, så kan en klare seg. Kona og lillegutt måtte bo hos sine
foreldre og derved sparte vi ikke så lite penger. Heldigvis fikk jeg middag på
stuertskolen for den ringe sum av én krone. Brød var billig og melk likeså. På
det viset klarte jeg utgifter til skolepenger, og da jeg oppdaget at jeg hadde
særdeles lett for å ta inn morsesending og –mottaking, ble jeg trygg for at jeg
ikke skulle stryke. Jeg bodde på hybel, men fandt så ut at jeg kunne spare kr
30 ved å tjuvflytte inn på en tom sjøbod ute på Nordneset. Jeg fikk låne sag og
verktøy hos vaktmannen på skolen, og så saget jeg meg en dør i veggen. Ryddet
bort et stort lager av tomtønner og der inne laget jeg meg en seng av gamle
bord som også fandtes. Jeg bodde der til vinterkulden ble for ille, og så for
jeg hjem på juleferie, og når dette var over, tok jeg kona og guttungen med til
Bergen. Jeg var nå sikker på at dette var den siste anledningen til å leve
sammen som skikkelige ektefolk. Vi fikk et rom med kjøkken i et gammelt hus i
Claus Ocken-smauet. Kona gikk på torget om ettermiddagen, da man oftest fikk
fisk som ikke var solgt, ganske billig. Av en stor sei som kostet henne 25 øre,
laget hun masse seikaker, og det var god og nærende mat.”
Ordnar opp i husbråk
med handemakt
Vi hadde fått en såkalt handelsreisende på et rom vegg i
vegg med oss, og han holdt et forbasket leven i fylla. Så engang jeg kom hjem
fra skolen, var han inne hos min kone og ville låne barbersakene mine, noe som
ikke ble etterkommet. Han var akkurat passe uhøflig og bøllete da jeg kom opp
trappen. Det ble det siste han gjorde på lange tider. Jeg visste sikkert ikke
hvor rasende og sterk jeg var etter en sesong på ishavet. Han ble tatt inn på
sitt eget rom. Der flådde jeg av ham det bøllete vesen og banket ham inderlig
og meget ettertrykkelig. Så samlet jeg det lille han hadde og hev ham og dette
ned trappen og ut i smauet – til stor glede for vertinnen som var mobbet av ham
ved tidligere anledninger. I dag kan kujoner og ondskapsfulle mennesker plage,
skremme vettet av og robbe folk som ikke er i stand til å forsvare seg, uten å
få annen straff enn noen få dagers luksuscelle med tre luksusmåltider hver dag.
Straffen virker ikke skremmende, men tvert imot tillokkende.
Elevopprør på
telegrafistskulen
Så kom sommer og varme, og vi skulle opp til eksamen. De
fleste av oss for ned på apoteket for å kjøpe en liten flaske som skulle gi oss
ro og fred i sjelen. Vi var så nervøse alle sammen, for tenk om vi dumpet og
all vår møye var forgjeves, hva da? Pengelens og lutfattige var de fleste av
oss. Og strøk gjorde vi; mere enn halve klassen strøk, og det bare fordi vi
hadde glemt prikk over bokstaven i eller stor bokstav etter punktum. Vi lot oss
høre hos bestyreren, og jeg tror han fort kom på andre tanker. Her hadde han å
gjøre med erfarne offiserer fra handelsflåten som han ikke ville fått som
elever om tidene hadde vært annerledes. Og ikke bare det – hundrevis av
skip måtte ha telegrafister så fort som mulig, og så skulle denne ”tørrskodde”
mannen vise sin såkalte myndighet ved å stryke oss for den rene bagatell. Det
ble til at vi fikk gå opp til ny eksamen dagen etter, og da sa vi: Han måtte
finne andre feil – som virkelig tellet – om han ville stryke noen av oss.
Resultatet ble da at alle stod, så nær som én!
Haika med Hurtigruta
Nå var det bare å få familien velberget hjem til Sunnmøre.
Penger til billett hadde jeg ikke, men jeg snakket med en styrmann på
hurtigruten, og han sa at jeg bare kunne komme, så var alt i orden. Jeg behøvde
ikke betale noen billett. Mat hadde vi også om vi ville vente til oppvasken om
kvelden. Aldri har jeg og min kone glemt dette måltidet. Det første vi hadde
hatt på lange tider – og som det smakte. Aldri glemmer jeg denne offiseren
heller, og jeg beklager at jeg aldri fikk vite hans navn.
Kjeften og motet har
hjelpt no så mange – styrmann på ”Birk”
Jeg søkte stilling som 3. styrmann hos rederiet Odfjell i
Bergen, ombord i ”Birk” på 7400 tonn D.W., en ganske stor båt på denne tiden.
Jeg møtte opp hos rederen – The Old Man himself – og ble nøye saumfaret. Jeg
hadde jo bare seks måneder som matros og ellers ikke annet enn ”bestmann” og
skipper ombord i et fiskefartøy. ”Dessuten har jeg vikariert som 2. styrmann
ombord i ”Hosanger”, sa jeg frekt. Han hadde hørt om affæren da vi kom inn i
Karahavet i stedet for Kvitsjøen. Så kom dette: ”Jeg går ut fra at De har deres
eget instrument?” I seglskutetiden var det vanlig at dekksoffiserene hadde sine
egne sekstanter. ”Nei”, var svaret. ”Der jeg kommer fra baler ikke befalet med
sådant.” Jeg fortalte at vi nettopp var blitt skutelens, og slapp å kjøpe egen
sekstant. Så barst det avgårde ut av støa for godt. Min lønn var kr 230 pluss
kr 50 for jobben som telegrafist. Dette var et sjokk for meg som trodde jeg skulle
få dobbelt så meget, og jeg sa da at jeg syntes det var i minste laget. ”Er du
ikke fornøyd, kan du bare gå. Det er flere som venter på en slik jobb, unge
mann..”. Vel, – jeg var blakk og tok i mot. Jeg skulle lære å få respekt for
denne mannen, og han var i alle deler en rettskaffen reder som gav sine folk de
sjanser de fortjente.
Forlating framfor
tillating
Frå dager etter var jeg i Marseille, og så kom skipet,
forferdelig nedslitt etter frakt av gjødsel (guano) fra Chile til Europa.
Sammen med 2. styrmannen skulle jeg sette opp ny gang way, lage hundre nye
luker og dertil sette opp et tverrskips skott i mellomdekket. Særlig det siste
hastet det med. Jeg ble ikke så lite bestyrtet over at jeg sammen med
mannskapet skulle i vanlig arbeid. Men det var tydelig at jeg ville tjene lite
på å være fin offiser her ombord. Det var bare å finne seg til rette og sette i
gang. Av et plankelager fremme på mellomdekk laget vi et pent skott, og
kapteinen kom for å se på arbeidet. Han var såre fornøyd til han fikk vite at
jeg hadde tatt planker fra kornskottet. Da ble det en annen tone, som jeg ikke
behøver å gjengi her. Etter som jeg allerede første dagen hadde ”ødelagt”
kornskottet, ble det gitt tillatelse til å bruke også resten, til nye luker.
”Stockfish”
Vi inntok våre måltider sammen med maskinistene, kapteinen
tok sine i salongen, og dekks- og maskinmannskaper i hver sin messe. Men jeg
syntes nok maskinistene kunne vasket av seg det verste av oljeskitt før de kom
inn i messen. Mat hadde vi, og den var god. To ganger i uken var det stokkfisk
(ikke klippfisk), og den gjorde kokken klar på den måten at han tok fisken ut
på dekket og med en slegge banket den myk ved å knuse den mot en pollert.
Etterpå ble den lagt i et sodabad en dag eller to. Så ble den kokt og servert
med poteter og smørfett. Jeg for min del hadde hele min barndom hatt denne sort
mat og likte å møte den her, tusenvis av mil hjemmefra. Det var vel denne
stokkfisken som har gitt oss nordmenn utnavnet ”Stockfish”, som vi nå og da
fikk slengt etter oss når vi kom inn på en bar, men det var snarere en vennlig
hilsen og ikke det grann fornærmende.
Sjømannsfamilien ofrar samlivet
Av min lønn på kr 280 sendte jeg kr 230 hjem, slik at kona
og guttungen hadde nok å leve av. Det skulle ikke mere til i tyve-tredve årene,
under forutsetning av at husleien ikke oversteg 30-40 kroner og man dertil
hadde en kone som fikk pengene til å strekke til. En sjømannskone ofret hele
sin ungdom, der hun gikk i flere år før mannen kom hjem, ofte bare for en kort
ferie. Saken er at kom han først hjem, kunne det bli vanskelig å komme ut
igjen, særlig om han var på dekket. Penger kunne en ikke legge til sides med
den lønn en hadde; selv en kaptein på en 7000-tonner hadde bare kr 500 pr.
måned. Jeg har ofte lurt på hvordan det kan henge sammen at sjøfolk – fra topp
til bunn – var i den grad så offervillige at vi ofret samlivet med vår familie
både to og tre år før vi kom hjem. At ikke sjusk og dårlig arbeid ble tålt, men
hadde øyeblikkelig avskjed som konsekvens. Det skulle blitt en adskillig verre
tilstand i Norge om handelsflåten ikke hadde holdt det gående i de harde
30-årene, men det er ikke sagt så meget om dette. Alle tok det som er
selvfølge. Ola Nordmann skulle seile.
Vikeplikt og
utkikksplikt
Vi var tre styrmenn som hver hadde våre vakter, og da blir
det jo mere enn nok søvn. Når vakthavende styrmann skulle arbeide på dekket,
måtte kapteinen være på broen. Midt i Atlanteren var det jo ikke et liv å se
rundt hele horisonten, og etter en stund gikk kapteinen ofte ned for å gjøre
annet presserende arbeid. En søndag morgen kom han på broen og sa: ”Jeg skulle
hatt tak i kapteinen på ”Westvard”. Han er på vestgående og skulle ikke være så
langt unna. Tror du det er mulig å få forbindelse? De kan jo bare gå ned og så
kan De sitte en stund. Jeg passer på her.” Jeg så gjorde. Sendte ut flere anrop
på skipet som gikk i samme charter som vi. Men tiden gikk og intet svar. Så
tenkte jeg det var best å se opp på broen. Men der var ingen kaptein. Derimot
hadde vi en svær tramp sånn en 40 grader på bagbords baug. Skipet kom rett på
oss og den relative peiling endret seg ikke. Overhengende fare for sammenstøt.
Men det var han – og ikke vi – som hadde vikeplikt. Ombord i det andre skipet
var det sikkert ingen på broen. Jeg måtte ”vekke” ham, men ventilen til
stimfløyten var stengt av for å spare vann og stim. Jeg måtte vike, men gikk
jeg til styrbord, kunne dette resultere i den kollisjon midtskips og vårt skip
ville blitt skåret tvers av. Det samme kunne skje om jeg gikk til bagbord. I
siste liten valgte jeg bagbord og håpet på at han der borte ville fortsette å
sove. Han fortsatte, og vi gikk såvidt klar med akterenden. Ikke et liv å se
der ombord. Hva føler man så når det har vært så nære på med liv og verdier?
Intet. Ikke før det har gått en tid. Da kommer reaksjonen. Jeg fortalte
kapteinen om det forefaldne og fikk beskjed om at det ikke skulle anføres noe i
dagboka. Det tjener ikke til noe, sa han... Jeg svor på at jeg skulle sende en
kraftig protest på denne skikken på norske båter; at vakthavende styrmann skal
værsågod forlate broen og jobbe med andre saker. Og så skulle jeg referere til
dette og lignende tilfeller jeg vet om. Dette gjorde jeg i Sjøfartstidende. Om
jeg skrev under fullt navn, husker jeg ikke, men det er neppe trolig.
Vedlikehald på
sparebluss
Alt ble gjort for å spare penger. Det var viktig å holde
skipet i fart, ikke minst for oss som hadde familie å skaffe mat, hus og klær
til. La skipet opp, ble vi avmønstret. Under lossing i New York hadde vi ikke
skikkelig tauverk til stropper, og det var ikke penger til å kjøpe nytt
tauverk. Men vi skulle holde stropper, og noe måtte gjøres. Å si noe til
kapteinen ville være håpløst, etter som planen var å bruke livbåttaljene. Vi
kuttet taljen slik at der var tauverk i blokkene pluss en liten ende som gikk
under båtdekket. Dette skulle LO ha visst, så ville båten bli holdt tilbake.
Men det var vi som måtte ta konsekvensene av ikke å kunne låre livbåtene om
dette skulle bli nødvendig. Da kapteinen senere fikk vite hva vi hadde gjort, så
sa han: ”Ja, ja. Det gikk jo bra, men vi får se å finne penger til nye taljer
og nye stropper i Odessa.” Der var tauverket billig i denne tiden, da
kommunismen hadde spilt så fullstendig fallitt. Vi kunne bytte et par melsekker
og noe smør, så fikk vi all den forsyning av tau vi hadde bruk for.
Fyll og disiplin
ombord
Vi hadde meget trouble med folk som ikke kunne klare
måtehold med brennevin. En dag jeg kom fra fordekket og skulle inn på min
lugar, fant jeg en full fyrbøter – en kjempe av en svenske – stående i gangen
så å si utenfor min lugardør. Jeg sa til ham at han skulle fjerne seg derfra.
Han svarte med å true med juling. Han skulle drepe en slik jypling som meg,
mente han. Det stod også en hel del av fyrbøterne i maskinnedgangen og hørte på
dette. Vel, – her måtte jeg ikke tape
respekt i overvær av folk som nok ville huske det om jeg som offiser hadde
lusket unna. Jeg sa til svensken at en offiser må ikke legge hand på en mann.
Så kom første slaget, men det traff ikke fordi han var beruset. Så fikk han et
slag av meg, og det traff godt og sterkt midt i kjeven. Han falt og slo hodet
mot dørstokken til kjelerommet. Han kom seg opp og denne gang var det mord i
øynene. Jeg visste at om han fikk tak i meg, så ville jeg bli kvalt i hans
armer, for det kostet ham ikke noe å løfte 100 kilo på strak arm. Jeg ble fort
slått i dekket og mistet bevisstheten. Da jeg våknet, kjente jeg at alle tenner
i overkjeven var slått inn. Jeg fikk senere vite at svensken hadde satt hælen i
min tanngard og simpelthen sparket inn tennene og knust leppen mens jeg var
bevisstløs. Så ble det dokter for å få sydd leppene, men tanngarden fikset jeg
selv ved å bøye tennene på plass igjen og de festet seg litt etter litt. Jeg
beholdt dem til 1949 da det kom betennelse i dem og røntgen viste at de hadde
en rotten rot. Svensken ble selvsagt arrestert – på det værste sted som tenkes
kan – nemlig i Smyrna, der vi lå for anker og lastet korinter.
Straffeutmålingen ble seks måneders hardt straffarbeid, og skipperen sa han
aldri ville komme levende ut av denne straffeleiren som lå langt inne i
ørkensanden. Svensken satt der med håndjern på og så ikke glad ut. Kapteinen
sa: ”Det er nå opp til deg. Skriver du på, vil han få sin bekomst. Men egentlig
er det synd å miste ham, for han er en god fyrbøter og det var begått en urett
mot ham idet en av maskinistene hadde fått utbetalt hans overtid og så hadde
han og annenstyrmann brukt opp hele beløpet på en bar.” Så gikk jeg bort til
svensken og sa omtrent slik: ”Jeg synes dette er i strideste laget og er villig
til å glemme hele greien. Vi var jo nokså oppbrakte begge to og jeg visste ikke
om dette med overtiden de hadde tatt fra deg. Er du villig til å stå på min
side om det skulle oppstå bråk ombord? Så er saken glemt. Hva sier du?”
Svensken ble så rørt at han tok til tårene og rakte fram sine hender som takk
for tilbudet. Han ble så fri og kom tilbake til skipet, men etterpå hadde jeg
bare å gi et vink til svensken og så kom han og ordnet opp i saker som angikk
fyllebråk.
Mord, galskap og
dødsstraff
Vi fikk ombord er malteser som var noe av en raring, men
han gjorde sitt arbeide som maskingutt tilfredsstillende og ble derfor
akseptert. Men da maskinsjefen fant ham i sitt klesskap, tok vi til å se litt
nærmere på ham, men intet ble gjort. En fin søndags formiddag skjedde det. En
fyrbøter kom springende framover dekket og skrek at malteseren hadde myrdet
dansken, en ung student som var kommet ombord i Marseille. Han skulle ut for å
se verden, men så ville en vanskjebne at han kom til å dele lugar med malteseren,
og det kostet ham livet. Han hadde ikke fått tid til å forsvare seg for han var
stukket i brystet og kuttet i ansiktet. Malteseren ble overmannet, satt i jern
og festet til øyebolt på båtdekket. Telegram ble sendt til politiet, som kom ut
sammen med losen som tok oss inn til Barcelona. Mannen ble sendt til Gibraltar
– ettersom han var britisk statsborger – og der hengt. Han hadde myrdet. Derfor
dødsstraff. Vi syntes alle straffen var rettferdig, enten han nå kom fra et
dårlig hjem eller ikke, om han var gal eller ikke gal. Slike folk må en bare
kvitte seg med – syntes vi.
Spritsmugling i
forbodstida
For vestgående lastet vi stykkgodt i Malaga, byen med de
kjente vinkjellere. Det var ikke få nordmenn som gikk på bomsen der. Mens vi lå
der, ble det hevet i land to fyrbøtere som hadde gått beruset så å si siden vi
kom i havn. Nå forsøkte vi å skifte på dette ved å ta ombord to av bomsen som
så noenlunde friske ut. Men samtidig ville noen på midtskipet prøve lykken som
smuglere. Alle offiserene skulle være med og skulle så galt skje at vi ble
oppdaget under lossingen i Baltimore, ja, så var det full enighet om at den av
offiserene som hadde den minste lønn skulle ta på seg skylden, for derved å få
minst mulig straff. Nå kom stuerten til meg og 3. styrmann og villa ha med oss
også, men vi syntes ikke om hele planen og nektet. Da vi kom til Baltimore,
ventet man litt for å se om det skulle komme noen dødsgjeng (tollere) ombord.
En kunne jo aldri vite. Men nei – , intet skjedde, og en stille natt kom det en
lastebil ned på kaien, og de som var med tok fatt på de tunge kolli, opp
maskinleiderne og ned på kaien, hvor de ble mottatt av en fyr som skulle betale
kontant. Men da alt var ferdig og en kunne ta en pust i bakken, var allerede 1.
styrmann så påvirket at han for ned på kaien og laget bråk med mottakeren. Og
så kom ”dødsgjengen”. De hadde lagt seg i skjul og ventet bare på at varene
skulle bli losset. De visste jo også om hele affæren, noe de to fyrbøterne som
ble sparket i land i Malaga hadde sørget for. Det ble en dyr historie for 1.
styrmann. Han ble arrestert og dømt til en bot på 1500 dollars, mange penger
den gangen, og kapteinen fikk 1200 dollars. Den enes død, den andres brød heter
det, og så også her. På grunn av permisjoner hadde jeg tidligere rykket opp til
2. styrmann med 285 kr i lønn. Nå ble det behov for en ny 1. styrmann, men
kapteinen mente jeg var i yngste laget og manglet erfaring. En aften var jeg på
besøk ombord i et skip som gikk i samme trade og til min forbauselse fikk jeg
høre at telegrafisten hadde mottatt et telegram over Sola radio til
befrakteren, Fabre Line, og i dette stod at jeg skulle overta som 1. styrmann.
Jeg hadde nå over 450 kroner i lønn og var heldig som hadde fått denne sjansen,
bare 26 år gammel, i en tid da styrmenn ofte gikk i 10-15 år som understyrmenn
før de rykket opp. Ingen av oss savnet overstyrmannen, som ikke engang kunne
holde seg edru i sjøen og enda mindre under opphold i land. Derimot syntes vi
synd på kapteinen, som nå var så nedslått at han ikke orket mere. Han visste at
han var ferdig som skipper i dette rederiet. Det tok så på ham at han rett og
slett ble syk på overfarten til Casablanca.
Eit freistande
tilbod
Då ”Birk” vart lagt i opplag i Marseille i desember 1930,
reiste Sverre heim til Sunnmøre. Med radiosertifikat og røynsle frå ishavet,
vona han på jobb som skyttar på selfangstskute. ”Jeg kom hjem akkurat før jul,
men dessverre med lite oppsparte penger. Derfor var det overmåte fristende å ta
i mot tilbud fra en såkalt ”smuglerkonge” som bodde i Rotterdam. Han skulle ha
en skipper på sin seilskute, og denne skulle jeg seile lastet med sprit i
dunker til et bestemt sted utenfor kysten av Sørlandet, der jeg så skulle senke
dem i havet. For hele turen skulle jeg få 4500 kroner, tilsvarende det jeg kunne
tjene som overstyrmann på et helt år. Så store samvittighetskvaler hadde jeg
ikke, og uten status som offiser – dertil noen måneder som overstyrmann – hadde
jeg vel tatt sjansen. Tenk alle de pengene, – og skipperskolen ville vært en
mulighet."
Amputasjon ombord
Det ble storsildfiske, og selfangst etterpå som styrmann,
skytter og telegrafist på gode, gamle ”Veslekari”. En dag ute på isen kom det
et flagg til topps, og det var et signal til meg om å komme ombord. Jeg visste
at skipperen ikke satte opp et signal uten at det var noe alvorlig på ferde. En
mann på en liten selfanger hadde fått armen inn i vinsjen og kuttet den tvers
av over albuen. Jeg sendte ut hastersignalet
som stopper all trafikk over radio. Vi fikk straks Vardø radio, og der
ble det etablert kontakt med en lege som gav beskjed om hvordan vi skulle
behandle mannen. Dette ble fort gjort. Armen kappet med sag, og stumpen
oversydd med hud og kjøtt etter alle kunstens regler. Flere år etterpå møtte
jeg denne mannen, som gikk med en håndkrok, men nå var blitt los.
Beste tur i isen
Turen ble den beste jeg noensinne hadde hatt på ishavet
med en lott på kr 1100 på 11000 dyr. I tillegg kom så noen kroner som
journalist på fangstfeltet for Sunnmørsposten. Likevel må jeg si at ishavene
ikke ble så fristende for meg som det hadde vært. I sammenlikning med
forholdene i handelsflåten var dette for meg blitt noe uverdig og lite estimert
– selv om du var skipper på en av de største selfangerne. Men slik er det
bestandig. Når en har vært ute i verden, så kan en ikke fortsette med å ha den
samme idé om saker og ting. Du får et annet utsyn og vurderer annerledes mange
ting du før arbeidet med.
Ville ikkje ha
pengar frå ”Fattigkassa”
Høsten 1931 ble det trampfart med ”Hildegård”, som hadde
åpen kommandobro så som ”Birk”. Dette var en arv fra seglskutetiden, da
vaktoffiseren stod ved siden av rormannen og selvsagt måtte ha klart syn
oppover mot toppseilene for å passe på at de stod skikkelig i forhold til vind
og kurs. Far syntes at en mann som hadde ansvaret for liv og skip ikke måtte
stå i innelukket rorhus, men ute i fri luft, hvor en kunne holde skikkelig
utkikk, slik som mine eldre kapteiner i handelsflåten også sa. For dem var det
noe ubegripelig simpelt og uansvarlig ikke å stå på en åpen bro. – Vi gikk fra
Konstanza til Ålborg med korn, og neste tur ble til Murmansk med kull fra Great
Yarmouth. Nå var det blitt vinter, men skipet var i drift og glade var vi.
Turen etterpå ble det igjen last før skipet la opp i Kristiansand. Så var jeg ledig igjen – og så
å si blakk. Livet var sannelig ikke lett. En hadde følelsen av å arbeide
forgjeves. Hadde man jobb, så var det bare såvidt det bar til mat og klær, hus
og varme. Å legge til side noe var umulig, men likevel var jeg heldigere enn de
som intet fikk i denne tiden. Husker jeg ikke feil, så var hver ellevte person
i Ålesund innom ”Fattigkassen” nå og da for å få noen kroner. Jeg var også
innom en gang i uken for å høre om det skulle være noe arbeid for meg, men der
var intet. Jeg ble informert om at jeg hadde krav på arbeidsledighetstrygd, og
dermed la hun noen kroner på bordet. Dette var en opplevelse som for meg hadde
ydmykelsens og skammens odør i seg. Jeg sa rett ut at jeg ikke tar imot slike
penger. Heldigvis var der ingen kjente hjemmefra som kunne bære dette videre.
”Tenk han Samunde-Sverre går på forsorgen nord i byen” ville det blitt sagt om
meg.
Aspirant i
forsikringsselskap – nærkontakt med nauda
Så en dag så jeg en
annonse i avisen: Ung mann med pen fremtreden og bra utdannelse får plass som inspektøraspirant
i Norske Folk. Jeg tok turen innom og snakket med selveste sjefen, og kort
etterpå gikk jeg ut døren som aspirant. Men jeg sa intet til noen om dette
påfunnet som ikke akkurat var passende stilling for en vel anskrevet
skipsoffiser. Vel – skitt i hele anstendigheten. Jeg hadde en fast gasje på kr
150 pr. måned og så i tillegg prosenter av forsikringspremien. Så var det bare
å ta fatt. Aldri i mitt liv har jeg hatt en så god anledning til å komme inn i
alle slags hjem. Noen steder var det bare sykdom og nød; den rene, skjære
fattigdom, og hva der var av mat og varme nå om vinteren, var for meg et
mysterium. Men de fleste holdt det gående med stadig sparing og bøting på
utslitte klær. Maten var som regel vanngrøt, pålegget litt sirup på toppen av
litt margarin. Kjøtt til middag var det ikke mange som hadde. Jeg forsto nå at
jeg var en av de få som hadde hatt en forholdsvis bra lønn og som derfor hadde
klart å holde min familie fra å sulte eller fryse. Bare dette at jeg hadde hatt
stadig lønn nesten hele denne tiden, var en stor ting. Jeg holdt det gåande i
fire måneder på dette viset. Etter kontortid var jeg fri og kunne være hjemme.
Jeg merket at jeg ble mere og mere uvillig til å forlate dette ansvarsløse og
rolige livet. Slik er det: Etter lange perioder i land, kan det bli en
påkjenning å ta ut på de store hav.
Original jobbsøknad
og årevis heimanfrå
Jeg søkte meg ut igjen, men med negativt resultat. Da jeg
slik satt pengelens og lyttet på kortbølge, kom et telegram fra et skip som
skulle ha annenstyrmann med radio. Så var det fortest mulig til
telegrafstasjonen, der jeg fikk selve rederen på tråden og fortalte at jeg
hadde pikket opp et telegram for et kvarter siden om at et av hans skip –
”Austvangen” – skulle ha en annenstyrmann med radio. ”Jeg er ledig og kan ta
denne stillingen. Jeg har de beste anbefalinger og står til tjeneste.” Han ble
som rimelig kan være meget forbauset, for ikke å si imponert. Jo, jeg skulle
sannelig få stillingen, men "send inn Deres søknad med attester". Min
kontrakt lød på 18 måneder – uten fri hjemreise – og lønn som 2.
styrmann/telegrafist var 285 kr pr. måned. Det var trist å reise fra kone og
lillegutt, som da var i fire års alder, men slik er dette sjømannslivet. Det
skulle gå hele 42 måneder før jeg kom hjem, noe jeg selvsagt ikke hadde anelse
om da jeg reiste.
Med ”Austvangen” i
jungelen
”Austvangen” var en fin båt på 5000 tonn D.W., og
forholdene ombord var som det pleier å være i fast trade, bare noe finere i
antrekket m.h.t. uniform og opptreden av hensyn til de passagerene vi hadde på
den seks ukers lange rundreise fra New Orleans til Britisk Guiana og tilbake.
Det var en overmåte sterk opplevelse å gå med et så stort skip 110 nautiske mil
opp Orrinocco-elven til lasteplassen for bauxitt. Storskogen raget ofte over
mastetoppene. En måtte vare seg så en ikke fikk en slange i hodet, der de hang
på grenene. Selv store kvelerslanger kunne finne veien ned på dekket. Slanger
er nå også det verste og mest avskyelige en kan tenke seg, særlig for sjøfolk
som lever i et miljø hvor slike ikke fins. Passagerene var oppe tidlig om
morgenen for å se og høre når livet våknet i jungelen, som så å si omsluttet
hele skipet. Så steg morgensolen over toppene. Du var i en verden urørt av
mennesker og kunne se hvordan urskogslivet fungerte som for mange hundre tusen
år tilbake i tiden.
Kaptein Foyn frå
Tønsberg
Kaptein Foyn fra Tønsberg var en av de mest erfarne
skippere jeg hadde seilt med. I min tid ombord skulle han feire 50-års jubileum
som kaptein på skip i utenriksfart. Han hadde strenge krav til vaktsjefen og
navigeringen. Først advarte han meg mot å sitte i tiden mellom 0300 og 0500
ettersom det var da en hadde lettest for å sovne av. Helst måtte en spasere
fram og tilbake for å unngå dette. Dernest varsko før kursendring under
navigeringen langs de Vestindiske øyer. Og så: Kom aldri for nær land når du
setter ny kurs. Til slutt: Vik i god tid når du har vikeplikt. Det koster ikke
noe å vise at du gjør så i god tid. Det andre skipet setter pris på slik
oppførsel. I dårlig sikt: Slå ned farten og si fra til meg straks, uansett hvor
lenge jeg har vært oppe.
30 år og 107 kilo
Omtrent samtidig som jeg feiret min 30-årsdag, var en ny
skipper underveis for å avløse The Old Man. Det var ingen gledens dag for noen
av oss. Vi skulle ikke bli forfremmet. Men vår nye kaptein var marineutdannet
og en god mann å tjene under. Før han kom ombord hadde han vært på skoghogst
oppe i Alaska et sted, og vi kunne ikke unngå å misunne ham den vidunderlige
sunnhet og muskelkraft han der hadde utviklet. Det var et meget fint liv som vi
også ville hatt godt av. Vi var for tykke og slappe i fisken, mente han, og det
hadde han så rett i. Jeg var nå oppe i 107 kilo, men skulle ha vært 75-80. Jeg
følte tyngden av spekklaget nokså tydelig. Men slik var skikken. Vi behøvde
ikke mere enn halvparten av de kalorier vi fikk i oss. Det var ikke så lett å
holde måte med fet og overdådig mat. En har jo en voldsom matlyst når en er i
slutten av 20-årene. Og manuelt arbeid hadde vi ikke. Det var ikke tillatt. Vår
plass var på kommandobroen, og bra var det. Men vi råtnet sakte og sikkert opp
av all maten og den totale mangel på mosjon.
Millionæren og
malaren Manning
Vi hadde selvsagt mange slags folk blant passagerene, og
vi ble jo bra kjent med dem på de seks ukene turen varte. En av dem var Mr.
Manning fra New York, multimillionær, eventyrer og senere også en kjent
kunstner. Han hadde kjedet seg helt forferdelig, noe som vi fant var vanlig hos
rike folk. Og ikke hadde han fred i sinnet, han heller. Dog ville han gjøre noe
med sitt liv, og da ble det noe med spenning i. Han gikk inn i den franske
fremmedlegionen. Der ble han i fire år og hadde grad som kaptein. Senere hadde
han oppholdt seg flere år i Roma og Paris hvor han hadde malt en god del. En
merkelig mann. Rotløs og urolig i sjel og sinn. Jo, rike folk kan bli
forferdelig ensomme. Derfor whiskyflasken som han tok drabelige slurker av til
han hadde kommet inn i en passende rus. Da tegnet han også best, noe vi kunne
se på den måten han arbeidet. Nå er det jo slik at en på lange sjøreiser lett
blir gode venner. Vi ble fortrolige og holdt kontakt en god stund. Det skyldtes
nok mere forskjell i oppvekst, livsforhold, utdannelse og anlegg. Dog hadde vi
en ting felles. Vi var begge noen urolige sjeler som hadde vandringsmannens
trang til å se den verden vi lever i. Før vi tok farvel i New Orleans, valgte
han ut fire av sine kulltegninger som jeg skulle få til minne om ham. Alle var
fra hans opphold i Paris, og etter min oppfatning var det alt annet enn pene
bilder. Ett av dem viste en kvinde i førtiårene som satt naken på sengekanten.
Hun så ikke glad ut og en flaske vin med et nesten tømt glass stod på bordet.
Jeg ville foretrukket et annet. ”Ta nå disse fire og vær sikker på at de er noe
av det beste jeg har laget. Hold på dem noen år. Det er mulig de kan bli
verdifulle.” 30 år senere satt jeg hos
min svigerdatter i Roma, og så sa hun: ”Tenk om vi hadde hatt noen av arbeidene
til Manning. Nå blir de solgt på auksjon hos TATE i London, og prisen er på
over ti tusen dollars pr stykk for hans kulltegninger.” Jeg våknet av
avisdvalen og fortalte om de fire bildene jeg hadde fått i 1934. ”Da er du en
heldiggris; de kan være verdt mer enn 40 000 dollars nå.” ”Ja, men jeg rev dem
alle i stykker og kastet dem overbord da jeg reiste hjem. Jeg ville ikke komme
hjem til kona med bilder av nakne kvinner, og jeg kunne ikke tro de var noe
verdt.” Synd at det ikke var en annen slags bilder, som f.eks. fra naturen
eller kanskje en ung mor med sitt lille barn på fanget. Et bilde som utstrålte
livet på sitt beste, slik jeg ofte tenkte når jeg lengtet som verst hjem. Da
ville jeg sikkert ikke ha vært skamfull over å komme hjem med dem og kunne
tilmed fått dem i ramme og plassert på veggen.
Lønnsnivå i Noreg og
i Amerika
De første 18 måneder gikk fort, men vi lengtet jo hjem og
savnet av kone og barn gav årsak til mange vurderinger angående den mulighet vi
hadde til å få dem over til Amerika. Vi undersøkte alle tenkelige steder og
alle slags hus, men uansett ble det for dyrt. Vår lønn var mindre enn den en
vanlig kammerpike hadde i et vanlig hjem i Statene. Og selv etter
kontraktsperioden på halvannet år, kunne jeg ikke reise hjem, for da ville jeg
bli ledig og blakk.
Rasisme og
gjestfridom i Sørstatane
Sørstatene var for meg en ny verden, og meget var så
annerledes enn i Nordstatene. En dag jeg spaserte nedover Canal Street, verdens
fineste, flotteste og bredeste gate, kom en tykk negermatrone med to unger på
slep og armene fulle av ting hun hadde kjøpt, antakelig for sitt herskap. En
slabbedask av en mann gikk rett på henne så hun mistet sine pakker, og ting
fløt utover det brede fortauet. Jeg gjorde som jeg var oppdratt til å gjøre,
bøyet meg ned, tok opp noen av pakkene og gav henne. Først ble hun fullstendig
forvirret, og så skremt. En hvit mann hadde bøyet seg ned og plukket opp hennes
pakker. Hun så på meg som om jeg hadde vært fra en annen planet. Da hun fikk
summet seg, fór hun avgårde fortere enn fort. Hadde jeg ikke hatt uniform, så
ville jeg vel blitt lynsjet av de hvite som stod i nærheten og så på dette
uhørte opptrinnet. Nå kom de bort til meg og sa at jeg aldri måtte mixe meg med
negere.
En annen gang om sommeren i New Orleans følte jeg at gaten
begynte å svaie, og jeg måtte støtte meg til en lysstolpe. Folk som så dette,
tok meg med inn på en bar der de fikk i meg kaffe og ”cold drinks”. Så snart
jeg var kommet til hektene, fikk jeg høre at jeg hadde hatt en lettere ”sun
stroke”. En av herrene gikk over gaten og kjøpte stråhatt og solbriller til
meg. Jeg takket og ville betale, men nei, ikke tale om. Det var så lite av en
tjeneste, og jeg var jo en ”stranger” (fremmed) som ikke kjente tropene. Så
kjørte de meg om bord, hvor de fikk se skipet og ble storlig imponert. De var
nemlig farmere på forretningstur til New Orleans og hadde aldri vært ombord i
et skip før. Hatten og brillene jeg fikk av disse to vilt fremmede menn hadde
jeg i mere enn ti år, for de var av førsteklasses kvalitet.
Utsliten og
tuberkuløs sjømann – klar for fangstliv i ishavet?
Til slutt var det ikke lenger så morsomt. Jeg var helt
utkjørt og merket for første gang i mitt liv at jeg hadde kramper når jeg
skulle skrive eller telegrafere. Jeg hadde da hatt over 12 timers arbeid hver
dag i 42 måneder, og doktoren mente dette var i strieste laget. Så reiste jeg
hjem i desember (1935). På overturen merket jeg smerter i begge sidene og frøs
så snart jeg kom ut av lugaren. Hjemme måtte kona fyre som bare det, og jeg
måtte ha på meg fullt vinter under- og overtøy pluss en svær kamelhårsfrakk som
jeg hadde kjøpt i New York. I mitt fravær hadde det blitt slik at før du fikk
mønstre på en skute som skulle på langtur, så måtte alle i mannskapet
legeundersøkes. Dr. Caspersen fikk da se flere kaverner på begge lungene.
”Dette er alvor, og det blir ingen ishavstur for deg, Remøy. Du må på
sanatorium. Du er meget farlig for dine omgivelser, og det er farlig for din
helse om du ikke straks blir tatt hånd om.” Saken var at jeg hadde tinget meg
plass på ”Vesleper”. Jeg fremhold at Fridtjof Nansen hadde anbefalt å opprette
et tuberkulosesanatorium på Svalbard og viste til erfaring for at tuberkulose
helbredes hurtig i den friske, bakteriefrie luften. Det fine med en erfaren
lege er at han bruker sunt folkevett. Han stod en stund og så ut av vinduet, så
sa han: ”Vel, Remøy, du skal få reise, men du lover her og nå at du kommer til
meg ved aller første anledning slik at jeg kan undersøke deg. Jeg er nemlig
spent på hvordan du klarer denne affæren.”
Selfangst fascinerte
ikkje lenger – men friskmeld frå tuberkulose
Så reiste jeg til Kvitsjøen. Nå måtte jeg se å få kroppen
i form, og dette ble gjort ved å drive med et eller annet, men på en slik måte
at ingen fikk teften av det. Overflødig fett forsvant nokså fort, og da vi kom
inn i isen, tør jeg si jeg var i noenlunde form, men skulle vi være så
”uheldig” å komme i et stort slag, er jeg sikker på at jeg ikke ville ha klart
påkjenningene ute på isen, der selv en sterk og frisk mann ofte kjenner
blodsmaken i munnen under haling av skinn og uflådde dyr. Etter tre uker i
Kvitsjøen hadde vi bare skutt tre dyr. For meg var dette en fin-fin hvile. Jeg
følte kreftene vokse dag for dag. Men til slutt var det ikke annet å gjøre enn
å gå til Honningsvåg for bunkring. Jeg hadde imidlertid oppdaget noe om meg
selv som jeg ikke var klar over: Dette seldreper-livet tiltalte meg ikke
lenger. Denne merkelige uviljen mot massemord på sel holdt seg. Jeg grep meg i
å ønske at vi ingenting fikk i Vesterisen heller, men slikt sier man ikke høgt.
Forøvrig tror jeg denne uviljen mot selfangsten skriver seg fra mitt lange
opphold hos mere ”refined” sort mennesker. Det var virkelig bra folk blant
passagerene på West India farten, og jeg ble påvirket av deres syn på saker og
ting.
Før avgang fra Ålesund hadde jeg mast så lenge på rederen
at han spanderte et radiopeileapparat på ”Vesleper”, og det skulle bli dette
som ”berget slemba” for oss i Vesterisen. Jeg kom til å overhøre en samtale
mellom to nordnorske skippere. Det var ikke tvil om at de var i fangst. Jeg var
ikke sen om å ta en radiopeiling på den ene, og så kunne vi bare sette kursen
rett på dem. Slik gikk det til at vi på kort tid fikk 3000 dyr og dermed ble
berget fra total bomtur. Etter hjemkomsten måtte jeg oppsøke dr. Caspersen, og
han ble storlig overrasket da han så at kavernene i lungene hadde helet seg
selv. Kom så og fortell at en absolutt må på sanatorium for å bli helbredet for
tuberkulose!
Med Miss Boyd på
vitskapleg ekspedisjon
Ett år senere, i 1937, ble det også en vitenskapelig
ekspedisjon med ”Veslekari” til Grønland og Svalbard, ledet av ingen ringere
enn den berømte polarforskeren, Miss Boyd, fra Amerika. For første gang i mitt
liv skulle jeg ha en kvinde som sjef, men hun var ”mann” for sin hatt skulle vi
få erfare. ”Veslekari” ble ført av den kjente ishavsskipper Johan Olsen fra
Ålesund, og selv skulle jeg være skipets styrmann, navigatør og
radiotelegrafist. Jeg skulle også ta meteorologiske observasjoner, m.a. måle
temperaturen i havoverflaten annenhver time, og sende dem i kode til Geofysisk
institutt i Tromsø. Særlig det siste førte til for lite søvn, og til sist var
det nesten umulig å få vekket meg. Men først gikk turen til Tromsø og denne
delen var for meg rolig. Underveis ville Miss Boyd gjerne se hvordan folk
levde, arbeidet og bodde i et vanlig fiskevær, så vi stanset, og jeg var med
henne i land. Vi gikk inn i et hus, hvor vi fant en ung mor sittende i
kjøkkenet med sitt lille barn. På bordet var det en skål margarin og litt sirup
som eneste pålegg. Mannen var på fiske. Jeg spurte hvor store årsinntekter han
hadde fra fisket, men det visste hun ikke. Da vi kom ut, spurte miss Boyd om
dette var typisk for en vanlig familie. Jeg sa at det nok var mange som hadde
lite penger og derfor lite av mat, bortsett fra fisk som de fikk tak i rett ut
for støa. Men det falt ikke dette rike kvinnemennesket, som var god for 90
millioner dollar foruten faste eiendommer, inn å spørre om det var mulig å gi
den unge moren noen kroner. Jeg sa til henne at hun kanskje burde gi denne
moren litt penger, slik at hun ikke behøvde å lide nød mens hennes mann var på
fiskefeltet. Hun spurte så hva jeg syntes var passende, og jeg foreslo 100
kroner. Så fikk jeg to femtilapper og gikk tilbake. Jeg sa at den damen som
hadde vært her ville vise sin sympati nå det var så dårlige tider, om hun ville
ta imot hundre kroner? Nei, det kunne hun ikke. "Vi har klart oss uten å
ta imot gaver", var svaret. Jeg måtte gå med uforrettet sak og levere
pengene tilbake. ”I must say I am impressed by the very high moral of these
people”, kom det så sakte og oppgitt. Under resten av turen hadde jeg en helt
usedvanlig hard arbeidsoppgave, men det kunne hun ikke forstå. Vi skiltes ikke
akkurat som venner, men turen hadde lønnet seg. Hun ble femti år på hjemturen i
september, og kanskje var det klimakterieperioden som gjorde henne så vanskelig.
Jeg syntes iallfall at hun var et utakknemlig fruentimmer, og sa så til henne.
Mønstra på
”Skjoldheim” fredag, den 13. mai 1939 og kom ikkje heim på seks år
Våren 1939 var jeg i Vesterisen og kom hjem i mai. Noen
dager etter hjemkomst lå der et tilbud om å gå ombord i ”Skjoldheim” som
overstyrmann og telegrafist. Jeg kjente ikke rederen, men betenkte meg ikke.
Tanken var at jeg skulle være der et år og så mønstre av for å ta
skipperskolen. Jeg reiste fra Ålesund fredag den 13. mai sammen med noen andre
som skulle ombord i samme båten. Vi likte ikke dette at det var den 13. og enda
verre at det skulle være på en fredag. Det kunne lett bli en farlig affære,
mente noen. Jo, det ble en farlig affære, og jeg skulle være utenlands i hele
seks år før jeg kom hjem i året 1945, i mai måned, men dog ikke på den 13.
Le_Meridian Funding Service gikk utover kravene sine for å hjelpe meg med lånet mitt som jeg brukte utvide apotekvirksomheten. De var vennlige, profesjonelle og absolutte perler å jobbe med. Jeg vil anbefale alle som leter etter lån å kontakte. E-post..lfdsloans@lemeridianfds.com Eller lfdsloans@outlook.com.WhatsApp ... 19893943740.
SvarSlett