Sverre Remøy - om maritim utdanning og arbeid som styrmann og telegrafist i dei harde 30-åra

Del I, med minne Sverre Remøy (1904-2005) skreiv ned frå barndommen og første tiåret som vaksen fiskar og fangstmann, stod i førre utgåve av Folk og Fortid.

Denne bolken handlar om kampen for utdanning, arbeid og inntekt gjennom tiåret deretter, prega av økonomisk depresjon og stor arbeidsløyse. Vi, som har opplevd berre vekst og velstand, treng å bli mint om korleis det var å leve i trongare tider, i eit klassedelt samfunn som var fattigare og meir nådelaust enn i dag. Dette er også ei forteljing om og ein hyllest til norske sjøfolk, som både i krigs- og fredstid har forsaka mykje for familie og fedreland utan å få den takk og ros dei fortener.

Jamført med første del har eg i liten grad referert, men heller brukt Sverre Remøy sine eigne formuleringar og rettskriving for å ta vare på tidskoloritten. I avsnitt som består av reine sitat, har eg ikkje markert sitata med hermeteikn. Av plassomsyn er berre tidstypiske eller uvanlege hendingar tekne med, og teksta er dessutan sterkt nedkorta. Likevel må historia om krig og etterkrigstid stå på vent til neste nummer av Folk og Fortid.

Svolten på kunnskap

Etter forliset med ishavsskuta ”Remø” i 1928, var Sverre Remøy utan arbeid og inntekt, men med styrmannseksamen frå 1926 stod han likevel ikkje heilt på bar bakke. Vegen fram til slik utdanning hadde vore vanskeleg å greie økonomisk, sidan far hans frå 1921 var på randen av fallitt etter arresten av ”Remø” i Russland både dette året og det neste. Men det stod ikkje på motivasjonen! Alt i folkeskulen vart Sverre svært fascinert av forteljinga om Amundsen si ferd gjennom Nordvest-passasjen og av Fridtjof Nansen sitt forfattarskap: ”Med særlig interesse leste jeg om Fram-ferden og Nansens skiferd over Grønland og hans bok om selfangst, som han skrev etter sine opplevelser ombord i en selfanger fra Østlandet. Denne boka var for meg, som hadde selfangst som levevei innen familien, en slags lærebok. Det var disse bøker som ledet tanken hen mot videre utdannelse. Mine foreldre sa at jeg selv måtte tjene noen kroner til skolepenger og så skulle de spe på med resten. Om anledningen bød seg, så skulle jeg få ta til med den såkalte middelskole allerede høsten 1919.” I staden vart det tur til Stavanger, der ”Remø” vart utrusta og overlevert, og så brevkurs ved Norsk Korrespondanseskole: ”Her fant jeg et stort utvalg av kurser, og jeg valgte handelsregning og engelsk. At jeg lærte skikkelig praktisk regning skulle komme godt med senere, da jeg skulle ta kystskipperskole, styrmannsskole og senere skipsførereksamen. En ting er sikkert: Jeg vet at det en selv tilegner seg sitter fastere i minnet enn det en får ved vanlig undervisning. Tilmed det engelsk jeg lærte hadde stor betydning for meg når jeg senere fikk oppdrag i internasjonale organisasjoner, Royal Navy og i forbindelse med konsulentoppdrag. Jeg lærte selvsagt ikke så godt uttalen, men takket være dette engelskkurset ble det så meget lettere å gå videre på egen hånd.”

Men mangla pengar til meir enn navigasjonskurs

I 1923 syntest styrmannskulen å vere vanskeleg å greie økonomisk: ”Det var ikke lån å få i disse tider, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å spare av det lille en tjente på fisket. Det eneste jeg kunne klare var et 10-ukers navigasjonskurs for kystskippere. Noen få kroner til skolepenger og bøker var alt jeg behøvde. Dessuten mente jeg å klare kurset på halve tiden – ettersom jeg nå i flere år hadde studert meg gjennom grunnlaget for innføring i det mere elementære pensum. Læreren var en av rette sorten, men han hadde vært uheldig og falt ned fra riggen på en seglskute han var styrmann på og ble krøpling for livet...Vi måtte virkelig henge i om vi ikke skulle få oss en omgang med god gammeldags seilskutekjeft, men så var han ikke sen om å bli blid igjen og vi var aldri redde for å be om hjelp.”

Styrmannsskule i Ålesund

Da jeg hadde spart opp kr 650 (i 1926), mente jeg det var på tide å ta styrmannsskolen, men det var en hard nøtt å knekke. For det første var det minst 10 måneders hard skolegang og for det annet var det i den grad unaturlig for meg å sitte rolig på en skolebenk. Men det ble likesom ikke noen orden på min skikkethet før jeg hadde min styrmannsskole-eksamen. Bl.a. kunne jeg da føre skip på opptil 800 tonn, og jeg kunne bli overstyrmann på store, fine skip som seilte på alle hav. Og så tok jeg fatt, men jeg tok sjansen på en tur til Island først og mente at jeg nok skulle klare dette selv om jeg kom inn på skolen en måned eller mere for sent. Jeg hadde jo allerede annenklasses kystskippersertifikat og mente å kunne en del av det pensum vi skulle arbeide med på styrmannsskolen. Det var for såvidt riktig, men jeg så ikke noe til dette da jeg endelig, i slutten av september, fikk adgang – ikke uten tvil fra rektor Sandseth, som mente det var i seneste laget. Nå fikk jeg litt av en skrekk i livet da jeg ble sittende og regne med noen usle bokstaver, vinkler og trigonometri som jeg ikke kunne begripe noe av og som vel ikke hadde noe med navigasjon å gjøre. Men det var akkurat det vi først måtte lære, og siden kom den mere innviklede del av navigasjonspensum.

Ikkje begeistra for nynorsk

”At lærebøkene og styringsplakaten var på riksmål gjorde det ikke lettere for meg, men lærebøker på nynorsk var ikke å få kjøpt i de maritime fag.” Men Sverre meinte at det også burde vere slik: ”Sjøfolks sprog og uttrykksmåte har like stor rett til å få være i fred for langfingrede målstrevere, som nynorsken har rett til å få være i fred fra sjøfolks side.”  Og lik sjømenn flest, som opplevde nynorsk som ei ulempe, prøvde han å distansere seg frå dialekt og ”landsmål”: ”Da jeg fikk læse hva Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen skrev om nynorsken, gjorde jeg alt jeg kunne for å kvitte meg med knot og unatur i vort sprog og har siden skrevet et noenlunde rent norsk riksmål, men det skulle ikke bli så lett -, selv ikke etterat jeg selv var blitt lærer mange år senere.. Men å ta fatt på en omskriving av det maritime stoffet i lærebøker på riksmål (bokmål) er meget uklokt, for ikke å si en utidig form for målstrev. Elevene ved våre maritime skoler kan like godt først som sist venne seg til å tale tydelig og bruke de uttrykk og vendinger som alle erfarne sjøfolk kjenner og som har vært brukt i 100 år eller mere.” Men litt kompensasjon for sitt språklege "handikap" fekk dei: ”På et eller annet vis fikk vi alle et lite trøstetillegg fordi vi hadde vært så uheldige å få nynorsken presset inn på oss under det meste av tiden på folkeskolen. Men ellers var jeg meget heldig med alle andre fag."

Matros med sertifikat som styrmann

Men sjølv med sertifikat som styrmann var det ikkje lett å få seg arbeid i 1927: ”Jeg fikk være med en fraktebåt til Bergen og hadde bare 10 kr i kontanter, men det var ikke så meget jeg kunne gjøre. På arbeidskontoret stod det en lang kø; der ville jeg ikke stå. Jeg tok en tur inn på et rederikontor, men der hang det en plakat på døren: "Ingen hyrer". Jeg var ute på radioskolen for å høre om det var mulig å komme inn der, etter som det var slik mangel på styrmenn med radiotelegrafistsertifikat, men de kunne ikke gi meg noe håp. Jeg måtte også søke rederiforbundet om penger til dette kurset, og det tok tid. Da fikk jeg den ideen at jeg skulle prøve en liten bløff. Jeg gikk opp på kontoret til Westfal-Larsen og sa at jeg skulle ta fatt på radioskolen neste år, men at jeg måtte ut og tjene noen penger først. Hadde de noe til meg? Jo, jeg kunne få matrosjobb ombord i ”Hosanger”, som akkurat var kommet inn fra Arkhangelsk, men da måtte jeg se å svinte meg. Å svinte meg var fort gjort, og så ble jeg virkelig matros på et virkelig skip i utenriksfart, og jeg skulle få se meg om i verden. Jeg syntes båten var stor, selv om den bare var på 2500 tonn d.w. I sjøen var mitt arbeid som matros ikke annet enn rortørn og utkikk, rustbanking og maling, og en og annen gang spleising av stropper og fortøyningswirer. Det var månedshyre, og den var ikke stor, kr 173, men så hadde en jo fri kost, som dog ble betraktet som inntekt og derfor beskattet.” I Arkhangelsk prøvde han å leite opp familien Boskakow, som han kjende frå 1921 og 1922, då ”Remø” låg der i arrest. Men huset var no okkupert av soldatar, og ein av desse stoppa han på brutalt vis: ”Jeg kunne ikke russisk, og han ikke engelsk, så derfor ble det bajonetten som formidlet hans følelser. Jeg måtte se å komme meg ut og være glad til – som fikk beholde livet.”

Navigasjon utan radar og GPS

På neste tur kom dei skikkeleg ut av kurs: ”Vi passerte Vardø under full sydvestlig storm. Skuta var tom og drev som en høysekk. Annenstyrmannen var syk, og jeg ble anmodet om å gå vakt i hans sted. Dette gjorde jeg med glede, og jeg var for så vidt kjent i de farvann vi nå skulle inn i, nemlig Kvitsjøens vestside. Det var stadig tykk snekave og storm, så kapteinen hadde tatt opp atskillige grader for å motvirke avdriften.” Då det klarna litt, såg dei land, som overraskande nok gjekk i aust-vest-retning, og loddsnora viste berre få famnar under båten. Dei måtte berre ankre opp og vente på ver til å ta sikre observasjonar. ”Da vi satte ut resultatet i kartet, kom vi utenom kartets ramme, og vi skjønte at vi var kommet inn i Karahavet.”

Forloving og bryllaup i ein fei

Medan han gjekk styrmannsskulen i Ålesund, hadde Sverre forlova seg med Berta Finnes frå Hjørungfjorden: ”For dette er noe som ofte skjer på disse skolene. En treffer det (såkalt) svake kjønn, blir riktig forelsket og så går en hen og forlover seg. Jeg var ikke alene om dette. At vi var blakke begge to spiller under slike omstendigheter og forhold ingen som helst rolle.” Og forlovinga var iallfall delvis årsak til at han mønstra av på ”Hosanger” for å fare på selfangst og sildefiske i 1927: ”Jeg sa nei takk til stilling som 3. styrmann på en oljetanker. Jeg ville også hjem til Bertha og hadde vel så smått tenkt at vi skulle gifte oss om ikke så lenge.” Og slik gjekk det også, men feiring og bryllaupsreise var det verken pengar eller tid til: ”Jeg kom hjem fra selfangst, og så giftet vi oss før avgang til Island. Selvfølgelig hadde vi ikke mere enn det tok å betale presten og et par vitner, og så låg skuta klar og jeg skulle være skipper.”

Vågemot ved å ”gå inn” utan sikt

Jeg mente jeg skulle klare den biffen, men under storsildfisket, som jeg likte minst, var jeg ikke så høy i hatten når det gjaldt å ta skuta inn fra det åpne havet i dårlig og usiktbart vær. Det finnes ikke noe som så lett kan resultere i katastrofe som dette å sette kurs mot land etter at en 100-garns lenke er tatt opp, full av sild, og så ”finne inn” når du intet kan se for snekave. Denne del av navigasjonen – når du ikke kan se land eller fyrlys – har på meg virket nokså skremmende, og jeg tør påstå at også meget erfarne skippere ikke har det så godt der de står og nistirrer inn i snekavet for om mulig å få landkjenning, se fyrlys, eller om dette ikke viser seg, se på sjøen om det er tegn til grunnbrott. Da får du bare komme deg ut i åpen sjø og være forferdelig lykkelig fordi du ved hjelp av årelang erfaring har klart å tyde sjøgangen slik at du ikke rente skuta på grunn eller på et undervannsskjær. Men ofte ble det også tatt store risker, for ble du liggende i rom sjø, ja, så var ikke mannskapet sene om å beklage seg: ”Skipperen tør ikke gå inn”. Man skulle tro at nå når jeg hadde mitt styrmannssertifikat og hadde rett til å føre skip på opptil 400 tonn D.W. og til å være overstyrmann på alle slags skip, uansett størrelse, så skulle jeg kjenne meg dyktig nok til å ta kommandoen på en skute under silkefiske utenfor norskekysten, men det var akkurat dette å komme seg velberget inn i usiktbart vær som var så skremmende. Så ble far med likevel. Og bra var det.

Husokkupant på sjøbud i Bergen

Men etter forliset med ”Remø” i mai 1928 vart det førebels slutt på fiske og fangst. Med 1200 kr i lån frå Rederiforbundet og 450 kr i oppsparte pengar bar det til Bergen for radiotelegrafistskule: ”Det ble ikke meget å leve av, men når en må, så kan en klare seg. Kona og lillegutt måtte bo hos sine foreldre og derved sparte vi ikke så lite penger. Heldigvis fikk jeg middag på stuertskolen for den ringe sum av én krone. Brød var billig og melk likeså. På det viset klarte jeg utgifter til skolepenger, og da jeg oppdaget at jeg hadde særdeles lett for å ta inn morsesending og –mottaking, ble jeg trygg for at jeg ikke skulle stryke. Jeg bodde på hybel, men fandt så ut at jeg kunne spare kr 30 ved å tjuvflytte inn på en tom sjøbod ute på Nordneset. Jeg fikk låne sag og verktøy hos vaktmannen på skolen, og så saget jeg meg en dør i veggen. Ryddet bort et stort lager av tomtønner og der inne laget jeg meg en seng av gamle bord som også fandtes. Jeg bodde der til vinterkulden ble for ille, og så for jeg hjem på juleferie, og når dette var over, tok jeg kona og guttungen med til Bergen. Jeg var nå sikker på at dette var den siste anledningen til å leve sammen som skikkelige ektefolk. Vi fikk et rom med kjøkken i et gammelt hus i Claus Ocken-smauet. Kona gikk på torget om ettermiddagen, da man oftest fikk fisk som ikke var solgt, ganske billig. Av en stor sei som kostet henne 25 øre, laget hun masse seikaker, og det var god og nærende mat.”

Ordnar opp i husbråk med handemakt

Vi hadde fått en såkalt handelsreisende på et rom vegg i vegg med oss, og han holdt et forbasket leven i fylla. Så engang jeg kom hjem fra skolen, var han inne hos min kone og ville låne barbersakene mine, noe som ikke ble etterkommet. Han var akkurat passe uhøflig og bøllete da jeg kom opp trappen. Det ble det siste han gjorde på lange tider. Jeg visste sikkert ikke hvor rasende og sterk jeg var etter en sesong på ishavet. Han ble tatt inn på sitt eget rom. Der flådde jeg av ham det bøllete vesen og banket ham inderlig og meget ettertrykkelig. Så samlet jeg det lille han hadde og hev ham og dette ned trappen og ut i smauet – til stor glede for vertinnen som var mobbet av ham ved tidligere anledninger. I dag kan kujoner og ondskapsfulle mennesker plage, skremme vettet av og robbe folk som ikke er i stand til å forsvare seg, uten å få annen straff enn noen få dagers luksuscelle med tre luksusmåltider hver dag. Straffen virker ikke skremmende, men tvert imot tillokkende.

Elevopprør på telegrafistskulen

Så kom sommer og varme, og vi skulle opp til eksamen. De fleste av oss for ned på apoteket for å kjøpe en liten flaske som skulle gi oss ro og fred i sjelen. Vi var så nervøse alle sammen, for tenk om vi dumpet og all vår møye var forgjeves, hva da? Pengelens og lutfattige var de fleste av oss. Og strøk gjorde vi; mere enn halve klassen strøk, og det bare fordi vi hadde glemt prikk over bokstaven i eller stor bokstav etter punktum. Vi lot oss høre hos bestyreren, og jeg tror han fort kom på andre tanker. Her hadde han å gjøre med erfarne offiserer fra handelsflåten som han ikke ville fått som elever om tidene hadde vært annerledes. Og ikke bare det – hundrevis av skip måtte ha telegrafister så fort som mulig, og så skulle denne ”tørrskodde” mannen vise sin såkalte myndighet ved å stryke oss for den rene bagatell. Det ble til at vi fikk gå opp til ny eksamen dagen etter, og da sa vi: Han måtte finne andre feil – som virkelig tellet – om han ville stryke noen av oss. Resultatet ble da at alle stod, så nær som én!

Haika med Hurtigruta

Nå var det bare å få familien velberget hjem til Sunnmøre. Penger til billett hadde jeg ikke, men jeg snakket med en styrmann på hurtigruten, og han sa at jeg bare kunne komme, så var alt i orden. Jeg behøvde ikke betale noen billett. Mat hadde vi også om vi ville vente til oppvasken om kvelden. Aldri har jeg og min kone glemt dette måltidet. Det første vi hadde hatt på lange tider – og som det smakte. Aldri glemmer jeg denne offiseren heller, og jeg beklager at jeg aldri fikk vite hans navn.

Kjeften og motet har hjelpt no så mange – styrmann på ”Birk”

Jeg søkte stilling som 3. styrmann hos rederiet Odfjell i Bergen, ombord i ”Birk” på 7400 tonn D.W., en ganske stor båt på denne tiden. Jeg møtte opp hos rederen – The Old Man himself – og ble nøye saumfaret. Jeg hadde jo bare seks måneder som matros og ellers ikke annet enn ”bestmann” og skipper ombord i et fiskefartøy. ”Dessuten har jeg vikariert som 2. styrmann ombord i ”Hosanger”, sa jeg frekt. Han hadde hørt om affæren da vi kom inn i Karahavet i stedet for Kvitsjøen. Så kom dette: ”Jeg går ut fra at De har deres eget instrument?” I seglskutetiden var det vanlig at dekksoffiserene hadde sine egne sekstanter. ”Nei”, var svaret. ”Der jeg kommer fra baler ikke befalet med sådant.” Jeg fortalte at vi nettopp var blitt skutelens, og slapp å kjøpe egen sekstant. Så barst det avgårde ut av støa for godt. Min lønn var kr 230 pluss kr 50 for jobben som telegrafist. Dette var et sjokk for meg som trodde jeg skulle få dobbelt så meget, og jeg sa da at jeg syntes det var i minste laget. ”Er du ikke fornøyd, kan du bare gå. Det er flere som venter på en slik jobb, unge mann..”. Vel, – jeg var blakk og tok i mot. Jeg skulle lære å få respekt for denne mannen, og han var i alle deler en rettskaffen reder som gav sine folk de sjanser de fortjente.

Forlating framfor tillating

Frå dager etter var jeg i Marseille, og så kom skipet, forferdelig nedslitt etter frakt av gjødsel (guano) fra Chile til Europa. Sammen med 2. styrmannen skulle jeg sette opp ny gang way, lage hundre nye luker og dertil sette opp et tverrskips skott i mellomdekket. Særlig det siste hastet det med. Jeg ble ikke så lite bestyrtet over at jeg sammen med mannskapet skulle i vanlig arbeid. Men det var tydelig at jeg ville tjene lite på å være fin offiser her ombord. Det var bare å finne seg til rette og sette i gang. Av et plankelager fremme på mellomdekk laget vi et pent skott, og kapteinen kom for å se på arbeidet. Han var såre fornøyd til han fikk vite at jeg hadde tatt planker fra kornskottet. Da ble det en annen tone, som jeg ikke behøver å gjengi her. Etter som jeg allerede første dagen hadde ”ødelagt” kornskottet, ble det gitt tillatelse til å bruke også resten, til nye luker.

”Stockfish”

Vi inntok våre måltider sammen med maskinistene, kapteinen tok sine i salongen, og dekks- og maskinmannskaper i hver sin messe. Men jeg syntes nok maskinistene kunne vasket av seg det verste av oljeskitt før de kom inn i messen. Mat hadde vi, og den var god. To ganger i uken var det stokkfisk (ikke klippfisk), og den gjorde kokken klar på den måten at han tok fisken ut på dekket og med en slegge banket den myk ved å knuse den mot en pollert. Etterpå ble den lagt i et sodabad en dag eller to. Så ble den kokt og servert med poteter og smørfett. Jeg for min del hadde hele min barndom hatt denne sort mat og likte å møte den her, tusenvis av mil hjemmefra. Det var vel denne stokkfisken som har gitt oss nordmenn utnavnet ”Stockfish”, som vi nå og da fikk slengt etter oss når vi kom inn på en bar, men det var snarere en vennlig hilsen og ikke det grann fornærmende.

Sjømannsfamilien ofrar samlivet

Av min lønn på kr 280 sendte jeg kr 230 hjem, slik at kona og guttungen hadde nok å leve av. Det skulle ikke mere til i tyve-tredve årene, under forutsetning av at husleien ikke oversteg 30-40 kroner og man dertil hadde en kone som fikk pengene til å strekke til. En sjømannskone ofret hele sin ungdom, der hun gikk i flere år før mannen kom hjem, ofte bare for en kort ferie. Saken er at kom han først hjem, kunne det bli vanskelig å komme ut igjen, særlig om han var på dekket. Penger kunne en ikke legge til sides med den lønn en hadde; selv en kaptein på en 7000-tonner hadde bare kr 500 pr. måned. Jeg har ofte lurt på hvordan det kan henge sammen at sjøfolk – fra topp til bunn – var i den grad så offervillige at vi ofret samlivet med vår familie både to og tre år før vi kom hjem. At ikke sjusk og dårlig arbeid ble tålt, men hadde øyeblikkelig avskjed som konsekvens. Det skulle blitt en adskillig verre tilstand i Norge om handelsflåten ikke hadde holdt det gående i de harde 30-årene, men det er ikke sagt så meget om dette. Alle tok det som er selvfølge. Ola Nordmann skulle seile.

Vikeplikt og utkikksplikt

Vi var tre styrmenn som hver hadde våre vakter, og da blir det jo mere enn nok søvn. Når vakthavende styrmann skulle arbeide på dekket, måtte kapteinen være på broen. Midt i Atlanteren var det jo ikke et liv å se rundt hele horisonten, og etter en stund gikk kapteinen ofte ned for å gjøre annet presserende arbeid. En søndag morgen kom han på broen og sa: ”Jeg skulle hatt tak i kapteinen på ”Westvard”. Han er på vestgående og skulle ikke være så langt unna. Tror du det er mulig å få forbindelse? De kan jo bare gå ned og så kan De sitte en stund. Jeg passer på her.” Jeg så gjorde. Sendte ut flere anrop på skipet som gikk i samme charter som vi. Men tiden gikk og intet svar. Så tenkte jeg det var best å se opp på broen. Men der var ingen kaptein. Derimot hadde vi en svær tramp sånn en 40 grader på bagbords baug. Skipet kom rett på oss og den relative peiling endret seg ikke. Overhengende fare for sammenstøt. Men det var han – og ikke vi – som hadde vikeplikt. Ombord i det andre skipet var det sikkert ingen på broen. Jeg måtte ”vekke” ham, men ventilen til stimfløyten var stengt av for å spare vann og stim. Jeg måtte vike, men gikk jeg til styrbord, kunne dette resultere i den kollisjon midtskips og vårt skip ville blitt skåret tvers av. Det samme kunne skje om jeg gikk til bagbord. I siste liten valgte jeg bagbord og håpet på at han der borte ville fortsette å sove. Han fortsatte, og vi gikk såvidt klar med akterenden. Ikke et liv å se der ombord. Hva føler man så når det har vært så nære på med liv og verdier? Intet. Ikke før det har gått en tid. Da kommer reaksjonen. Jeg fortalte kapteinen om det forefaldne og fikk beskjed om at det ikke skulle anføres noe i dagboka. Det tjener ikke til noe, sa han... Jeg svor på at jeg skulle sende en kraftig protest på denne skikken på norske båter; at vakthavende styrmann skal værsågod forlate broen og jobbe med andre saker. Og så skulle jeg referere til dette og lignende tilfeller jeg vet om. Dette gjorde jeg i Sjøfartstidende. Om jeg skrev under fullt navn, husker jeg ikke, men det er neppe trolig.

Vedlikehald på sparebluss

Alt ble gjort for å spare penger. Det var viktig å holde skipet i fart, ikke minst for oss som hadde familie å skaffe mat, hus og klær til. La skipet opp, ble vi avmønstret. Under lossing i New York hadde vi ikke skikkelig tauverk til stropper, og det var ikke penger til å kjøpe nytt tauverk. Men vi skulle holde stropper, og noe måtte gjøres. Å si noe til kapteinen ville være håpløst, etter som planen var å bruke livbåttaljene. Vi kuttet taljen slik at der var tauverk i blokkene pluss en liten ende som gikk under båtdekket. Dette skulle LO ha visst, så ville båten bli holdt tilbake. Men det var vi som måtte ta konsekvensene av ikke å kunne låre livbåtene om dette skulle bli nødvendig. Da kapteinen senere fikk vite hva vi hadde gjort, så sa han: ”Ja, ja. Det gikk jo bra, men vi får se å finne penger til nye taljer og nye stropper i Odessa.” Der var tauverket billig i denne tiden, da kommunismen hadde spilt så fullstendig fallitt. Vi kunne bytte et par melsekker og noe smør, så fikk vi all den forsyning av tau vi hadde bruk for.

Fyll og disiplin ombord

Vi hadde meget trouble med folk som ikke kunne klare måtehold med brennevin. En dag jeg kom fra fordekket og skulle inn på min lugar, fant jeg en full fyrbøter – en kjempe av en svenske – stående i gangen så å si utenfor min lugardør. Jeg sa til ham at han skulle fjerne seg derfra. Han svarte med å true med juling. Han skulle drepe en slik jypling som meg, mente han. Det stod også en hel del av fyrbøterne i maskinnedgangen og hørte på dette. Vel, – her  måtte jeg ikke tape respekt i overvær av folk som nok ville huske det om jeg som offiser hadde lusket unna. Jeg sa til svensken at en offiser må ikke legge hand på en mann. Så kom første slaget, men det traff ikke fordi han var beruset. Så fikk han et slag av meg, og det traff godt og sterkt midt i kjeven. Han falt og slo hodet mot dørstokken til kjelerommet. Han kom seg opp og denne gang var det mord i øynene. Jeg visste at om han fikk tak i meg, så ville jeg bli kvalt i hans armer, for det kostet ham ikke noe å løfte 100 kilo på strak arm. Jeg ble fort slått i dekket og mistet bevisstheten. Da jeg våknet, kjente jeg at alle tenner i overkjeven var slått inn. Jeg fikk senere vite at svensken hadde satt hælen i min tanngard og simpelthen sparket inn tennene og knust leppen mens jeg var bevisstløs. Så ble det dokter for å få sydd leppene, men tanngarden fikset jeg selv ved å bøye tennene på plass igjen og de festet seg litt etter litt. Jeg beholdt dem til 1949 da det kom betennelse i dem og røntgen viste at de hadde en rotten rot. Svensken ble selvsagt arrestert – på det værste sted som tenkes kan – nemlig i Smyrna, der vi lå for anker og lastet korinter. Straffeutmålingen ble seks måneders hardt straffarbeid, og skipperen sa han aldri ville komme levende ut av denne straffeleiren som lå langt inne i ørkensanden. Svensken satt der med håndjern på og så ikke glad ut. Kapteinen sa: ”Det er nå opp til deg. Skriver du på, vil han få sin bekomst. Men egentlig er det synd å miste ham, for han er en god fyrbøter og det var begått en urett mot ham idet en av maskinistene hadde fått utbetalt hans overtid og så hadde han og annenstyrmann brukt opp hele beløpet på en bar.” Så gikk jeg bort til svensken og sa omtrent slik: ”Jeg synes dette er i strideste laget og er villig til å glemme hele greien. Vi var jo nokså oppbrakte begge to og jeg visste ikke om dette med overtiden de hadde tatt fra deg. Er du villig til å stå på min side om det skulle oppstå bråk ombord? Så er saken glemt. Hva sier du?” Svensken ble så rørt at han tok til tårene og rakte fram sine hender som takk for tilbudet. Han ble så fri og kom tilbake til skipet, men etterpå hadde jeg bare å gi et vink til svensken og så kom han og ordnet opp i saker som angikk fyllebråk.

Mord, galskap og dødsstraff

Vi fikk ombord er malteser som var noe av en raring, men han gjorde sitt arbeide som maskingutt tilfredsstillende og ble derfor akseptert. Men da maskinsjefen fant ham i sitt klesskap, tok vi til å se litt nærmere på ham, men intet ble gjort. En fin søndags formiddag skjedde det. En fyrbøter kom springende framover dekket og skrek at malteseren hadde myrdet dansken, en ung student som var kommet ombord i Marseille. Han skulle ut for å se verden, men så ville en vanskjebne at han kom til å dele lugar med malteseren, og det kostet ham livet. Han hadde ikke fått tid til å forsvare seg for han var stukket i brystet og kuttet i ansiktet. Malteseren ble overmannet, satt i jern og festet til øyebolt på båtdekket. Telegram ble sendt til politiet, som kom ut sammen med losen som tok oss inn til Barcelona. Mannen ble sendt til Gibraltar – ettersom han var britisk statsborger – og der hengt. Han hadde myrdet. Derfor dødsstraff. Vi syntes alle straffen var rettferdig, enten han nå kom fra et dårlig hjem eller ikke, om han var gal eller ikke gal. Slike folk må en bare kvitte seg med – syntes vi.

Spritsmugling i forbodstida

For vestgående lastet vi stykkgodt i Malaga, byen med de kjente vinkjellere. Det var ikke få nordmenn som gikk på bomsen der. Mens vi lå der, ble det hevet i land to fyrbøtere som hadde gått beruset så å si siden vi kom i havn. Nå forsøkte vi å skifte på dette ved å ta ombord to av bomsen som så noenlunde friske ut. Men samtidig ville noen på midtskipet prøve lykken som smuglere. Alle offiserene skulle være med og skulle så galt skje at vi ble oppdaget under lossingen i Baltimore, ja, så var det full enighet om at den av offiserene som hadde den minste lønn skulle ta på seg skylden, for derved å få minst mulig straff. Nå kom stuerten til meg og 3. styrmann og villa ha med oss også, men vi syntes ikke om hele planen og nektet. Da vi kom til Baltimore, ventet man litt for å se om det skulle komme noen dødsgjeng (tollere) ombord. En kunne jo aldri vite. Men nei – , intet skjedde, og en stille natt kom det en lastebil ned på kaien, og de som var med tok fatt på de tunge kolli, opp maskinleiderne og ned på kaien, hvor de ble mottatt av en fyr som skulle betale kontant. Men da alt var ferdig og en kunne ta en pust i bakken, var allerede 1. styrmann så påvirket at han for ned på kaien og laget bråk med mottakeren. Og så kom ”dødsgjengen”. De hadde lagt seg i skjul og ventet bare på at varene skulle bli losset. De visste jo også om hele affæren, noe de to fyrbøterne som ble sparket i land i Malaga hadde sørget for. Det ble en dyr historie for 1. styrmann. Han ble arrestert og dømt til en bot på 1500 dollars, mange penger den gangen, og kapteinen fikk 1200 dollars. Den enes død, den andres brød heter det, og så også her. På grunn av permisjoner hadde jeg tidligere rykket opp til 2. styrmann med 285 kr i lønn. Nå ble det behov for en ny 1. styrmann, men kapteinen mente jeg var i yngste laget og manglet erfaring. En aften var jeg på besøk ombord i et skip som gikk i samme trade og til min forbauselse fikk jeg høre at telegrafisten hadde mottatt et telegram over Sola radio til befrakteren, Fabre Line, og i dette stod at jeg skulle overta som 1. styrmann. Jeg hadde nå over 450 kroner i lønn og var heldig som hadde fått denne sjansen, bare 26 år gammel, i en tid da styrmenn ofte gikk i 10-15 år som understyrmenn før de rykket opp. Ingen av oss savnet overstyrmannen, som ikke engang kunne holde seg edru i sjøen og enda mindre under opphold i land. Derimot syntes vi synd på kapteinen, som nå var så nedslått at han ikke orket mere. Han visste at han var ferdig som skipper i dette rederiet. Det tok så på ham at han rett og slett ble syk på overfarten til Casablanca.

Eit freistande tilbod

Då ”Birk” vart lagt i opplag i Marseille i desember 1930, reiste Sverre heim til Sunnmøre. Med radiosertifikat og røynsle frå ishavet, vona han på jobb som skyttar på selfangstskute. ”Jeg kom hjem akkurat før jul, men dessverre med lite oppsparte penger. Derfor var det overmåte fristende å ta i mot tilbud fra en såkalt ”smuglerkonge” som bodde i Rotterdam. Han skulle ha en skipper på sin seilskute, og denne skulle jeg seile lastet med sprit i dunker til et bestemt sted utenfor kysten av Sørlandet, der jeg så skulle senke dem i havet. For hele turen skulle jeg få 4500 kroner, tilsvarende det jeg kunne tjene som overstyrmann på et helt år. Så store samvittighetskvaler hadde jeg ikke, og uten status som offiser – dertil noen måneder som overstyrmann – hadde jeg vel tatt sjansen. Tenk alle de pengene, – og skipperskolen ville vært en mulighet."

Amputasjon ombord

Det ble storsildfiske, og selfangst etterpå som styrmann, skytter og telegrafist på gode, gamle ”Veslekari”. En dag ute på isen kom det et flagg til topps, og det var et signal til meg om å komme ombord. Jeg visste at skipperen ikke satte opp et signal uten at det var noe alvorlig på ferde. En mann på en liten selfanger hadde fått armen inn i vinsjen og kuttet den tvers av over albuen. Jeg sendte ut hastersignalet  som stopper all trafikk over radio. Vi fikk straks Vardø radio, og der ble det etablert kontakt med en lege som gav beskjed om hvordan vi skulle behandle mannen. Dette ble fort gjort. Armen kappet med sag, og stumpen oversydd med hud og kjøtt etter alle kunstens regler. Flere år etterpå møtte jeg denne mannen, som gikk med en håndkrok, men nå var blitt los.

Beste tur i isen

Turen ble den beste jeg noensinne hadde hatt på ishavet med en lott på kr 1100 på 11000 dyr. I tillegg kom så noen kroner som journalist på fangstfeltet for Sunnmørsposten. Likevel må jeg si at ishavene ikke ble så fristende for meg som det hadde vært. I sammenlikning med forholdene i handelsflåten var dette for meg blitt noe uverdig og lite estimert – selv om du var skipper på en av de største selfangerne. Men slik er det bestandig. Når en har vært ute i verden, så kan en ikke fortsette med å ha den samme idé om saker og ting. Du får et annet utsyn og vurderer annerledes mange ting du før arbeidet med.

Ville ikkje ha pengar frå ”Fattigkassa”

Høsten 1931 ble det trampfart med ”Hildegård”, som hadde åpen kommandobro så som ”Birk”. Dette var en arv fra seglskutetiden, da vaktoffiseren stod ved siden av rormannen og selvsagt måtte ha klart syn oppover mot toppseilene for å passe på at de stod skikkelig i forhold til vind og kurs. Far syntes at en mann som hadde ansvaret for liv og skip ikke måtte stå i innelukket rorhus, men ute i fri luft, hvor en kunne holde skikkelig utkikk, slik som mine eldre kapteiner i handelsflåten også sa. For dem var det noe ubegripelig simpelt og uansvarlig ikke å stå på en åpen bro. – Vi gikk fra Konstanza til Ålborg med korn, og neste tur ble til Murmansk med kull fra Great Yarmouth. Nå var det blitt vinter, men skipet var i drift og glade var vi. Turen etterpå ble det igjen last før skipet la opp i  Kristiansand. Så var jeg ledig igjen – og så å si blakk. Livet var sannelig ikke lett. En hadde følelsen av å arbeide forgjeves. Hadde man jobb, så var det bare såvidt det bar til mat og klær, hus og varme. Å legge til side noe var umulig, men likevel var jeg heldigere enn de som intet fikk i denne tiden. Husker jeg ikke feil, så var hver ellevte person i Ålesund innom ”Fattigkassen” nå og da for å få noen kroner. Jeg var også innom en gang i uken for å høre om det skulle være noe arbeid for meg, men der var intet. Jeg ble informert om at jeg hadde krav på arbeidsledighetstrygd, og dermed la hun noen kroner på bordet. Dette var en opplevelse som for meg hadde ydmykelsens og skammens odør i seg. Jeg sa rett ut at jeg ikke tar imot slike penger. Heldigvis var der ingen kjente hjemmefra som kunne bære dette videre. ”Tenk han Samunde-Sverre går på forsorgen nord i byen” ville det blitt sagt om meg.

Aspirant i forsikringsselskap – nærkontakt med nauda

Så en dag så jeg  en annonse i avisen: Ung mann med pen fremtreden og bra utdannelse får plass som inspektøraspirant i Norske Folk. Jeg tok turen innom og snakket med selveste sjefen, og kort etterpå gikk jeg ut døren som aspirant. Men jeg sa intet til noen om dette påfunnet som ikke akkurat var passende stilling for en vel anskrevet skipsoffiser. Vel – skitt i hele anstendigheten. Jeg hadde en fast gasje på kr 150 pr. måned og så i tillegg prosenter av forsikringspremien. Så var det bare å ta fatt. Aldri i mitt liv har jeg hatt en så god anledning til å komme inn i alle slags hjem. Noen steder var det bare sykdom og nød; den rene, skjære fattigdom, og hva der var av mat og varme nå om vinteren, var for meg et mysterium. Men de fleste holdt det gående med stadig sparing og bøting på utslitte klær. Maten var som regel vanngrøt, pålegget litt sirup på toppen av litt margarin. Kjøtt til middag var det ikke mange som hadde. Jeg forsto nå at jeg var en av de få som hadde hatt en forholdsvis bra lønn og som derfor hadde klart å holde min familie fra å sulte eller fryse. Bare dette at jeg hadde hatt stadig lønn nesten hele denne tiden, var en stor ting. Jeg holdt det gåande i fire måneder på dette viset. Etter kontortid var jeg fri og kunne være hjemme. Jeg merket at jeg ble mere og mere uvillig til å forlate dette ansvarsløse og rolige livet. Slik er det: Etter lange perioder i land, kan det bli en påkjenning å ta ut på de store hav.

Original jobbsøknad og årevis heimanfrå

Jeg søkte meg ut igjen, men med negativt resultat. Da jeg slik satt pengelens og lyttet på kortbølge, kom et telegram fra et skip som skulle ha annenstyrmann med radio. Så var det fortest mulig til telegrafstasjonen, der jeg fikk selve rederen på tråden og fortalte at jeg hadde pikket opp et telegram for et kvarter siden om at et av hans skip – ”Austvangen” – skulle ha en annenstyrmann med radio. ”Jeg er ledig og kan ta denne stillingen. Jeg har de beste anbefalinger og står til tjeneste.” Han ble som rimelig kan være meget forbauset, for ikke å si imponert. Jo, jeg skulle sannelig få stillingen, men "send inn Deres søknad med attester". Min kontrakt lød på 18 måneder – uten fri hjemreise – og lønn som 2. styrmann/telegrafist var 285 kr pr. måned. Det var trist å reise fra kone og lillegutt, som da var i fire års alder, men slik er dette sjømannslivet. Det skulle gå hele 42 måneder før jeg kom hjem, noe jeg selvsagt ikke hadde anelse om da jeg reiste.

Med ”Austvangen” i jungelen

”Austvangen” var en fin båt på 5000 tonn D.W., og forholdene ombord var som det pleier å være i fast trade, bare noe finere i antrekket m.h.t. uniform og opptreden av hensyn til de passagerene vi hadde på den seks ukers lange rundreise fra New Orleans til Britisk Guiana og tilbake. Det var en overmåte sterk opplevelse å gå med et så stort skip 110 nautiske mil opp Orrinocco-elven til lasteplassen for bauxitt. Storskogen raget ofte over mastetoppene. En måtte vare seg så en ikke fikk en slange i hodet, der de hang på grenene. Selv store kvelerslanger kunne finne veien ned på dekket. Slanger er nå også det verste og mest avskyelige en kan tenke seg, særlig for sjøfolk som lever i et miljø hvor slike ikke fins. Passagerene var oppe tidlig om morgenen for å se og høre når livet våknet i jungelen, som så å si omsluttet hele skipet. Så steg morgensolen over toppene. Du var i en verden urørt av mennesker og kunne se hvordan urskogslivet fungerte som for mange hundre tusen år tilbake i tiden.

Kaptein Foyn frå Tønsberg

Kaptein Foyn fra Tønsberg var en av de mest erfarne skippere jeg hadde seilt med. I min tid ombord skulle han feire 50-års jubileum som kaptein på skip i utenriksfart. Han hadde strenge krav til vaktsjefen og navigeringen. Først advarte han meg mot å sitte i tiden mellom 0300 og 0500 ettersom det var da en hadde lettest for å sovne av. Helst måtte en spasere fram og tilbake for å unngå dette. Dernest varsko før kursendring under navigeringen langs de Vestindiske øyer. Og så: Kom aldri for nær land når du setter ny kurs. Til slutt: Vik i god tid når du har vikeplikt. Det koster ikke noe å vise at du gjør så i god tid. Det andre skipet setter pris på slik oppførsel. I dårlig sikt: Slå ned farten og si fra til meg straks, uansett hvor lenge jeg har vært oppe.

30 år og 107 kilo

Omtrent samtidig som jeg feiret min 30-årsdag, var en ny skipper underveis for å avløse The Old Man. Det var ingen gledens dag for noen av oss. Vi skulle ikke bli forfremmet. Men vår nye kaptein var marineutdannet og en god mann å tjene under. Før han kom ombord hadde han vært på skoghogst oppe i Alaska et sted, og vi kunne ikke unngå å misunne ham den vidunderlige sunnhet og muskelkraft han der hadde utviklet. Det var et meget fint liv som vi også ville hatt godt av. Vi var for tykke og slappe i fisken, mente han, og det hadde han så rett i. Jeg var nå oppe i 107 kilo, men skulle ha vært 75-80. Jeg følte tyngden av spekklaget nokså tydelig. Men slik var skikken. Vi behøvde ikke mere enn halvparten av de kalorier vi fikk i oss. Det var ikke så lett å holde måte med fet og overdådig mat. En har jo en voldsom matlyst når en er i slutten av 20-årene. Og manuelt arbeid hadde vi ikke. Det var ikke tillatt. Vår plass var på kommandobroen, og bra var det. Men vi råtnet sakte og sikkert opp av all maten og den totale mangel på mosjon.

Millionæren og malaren Manning

Vi hadde selvsagt mange slags folk blant passagerene, og vi ble jo bra kjent med dem på de seks ukene turen varte. En av dem var Mr. Manning fra New York, multimillionær, eventyrer og senere også en kjent kunstner. Han hadde kjedet seg helt forferdelig, noe som vi fant var vanlig hos rike folk. Og ikke hadde han fred i sinnet, han heller. Dog ville han gjøre noe med sitt liv, og da ble det noe med spenning i. Han gikk inn i den franske fremmedlegionen. Der ble han i fire år og hadde grad som kaptein. Senere hadde han oppholdt seg flere år i Roma og Paris hvor han hadde malt en god del. En merkelig mann. Rotløs og urolig i sjel og sinn. Jo, rike folk kan bli forferdelig ensomme. Derfor whiskyflasken som han tok drabelige slurker av til han hadde kommet inn i en passende rus. Da tegnet han også best, noe vi kunne se på den måten han arbeidet. Nå er det jo slik at en på lange sjøreiser lett blir gode venner. Vi ble fortrolige og holdt kontakt en god stund. Det skyldtes nok mere forskjell i oppvekst, livsforhold, utdannelse og anlegg. Dog hadde vi en ting felles. Vi var begge noen urolige sjeler som hadde vandringsmannens trang til å se den verden vi lever i. Før vi tok farvel i New Orleans, valgte han ut fire av sine kulltegninger som jeg skulle få til minne om ham. Alle var fra hans opphold i Paris, og etter min oppfatning var det alt annet enn pene bilder. Ett av dem viste en kvinde i førtiårene som satt naken på sengekanten. Hun så ikke glad ut og en flaske vin med et nesten tømt glass stod på bordet. Jeg ville foretrukket et annet. ”Ta nå disse fire og vær sikker på at de er noe av det beste jeg har laget. Hold på dem noen år. Det er mulig de kan bli verdifulle.”  30 år senere satt jeg hos min svigerdatter i Roma, og så sa hun: ”Tenk om vi hadde hatt noen av arbeidene til Manning. Nå blir de solgt på auksjon hos TATE i London, og prisen er på over ti tusen dollars pr stykk for hans kulltegninger.” Jeg våknet av avisdvalen og fortalte om de fire bildene jeg hadde fått i 1934. ”Da er du en heldiggris; de kan være verdt mer enn 40 000 dollars nå.” ”Ja, men jeg rev dem alle i stykker og kastet dem overbord da jeg reiste hjem. Jeg ville ikke komme hjem til kona med bilder av nakne kvinner, og jeg kunne ikke tro de var noe verdt.” Synd at det ikke var en annen slags bilder, som f.eks. fra naturen eller kanskje en ung mor med sitt lille barn på fanget. Et bilde som utstrålte livet på sitt beste, slik jeg ofte tenkte når jeg lengtet som verst hjem. Da ville jeg sikkert ikke ha vært skamfull over å komme hjem med dem og kunne tilmed fått dem i ramme og plassert på veggen.

Lønnsnivå i Noreg og i Amerika

De første 18 måneder gikk fort, men vi lengtet jo hjem og savnet av kone og barn gav årsak til mange vurderinger angående den mulighet vi hadde til å få dem over til Amerika. Vi undersøkte alle tenkelige steder og alle slags hus, men uansett ble det for dyrt. Vår lønn var mindre enn den en vanlig kammerpike hadde i et vanlig hjem i Statene. Og selv etter kontraktsperioden på halvannet år, kunne jeg ikke reise hjem, for da ville jeg bli ledig og blakk.

Rasisme og gjestfridom i Sørstatane

Sørstatene var for meg en ny verden, og meget var så annerledes enn i Nordstatene. En dag jeg spaserte nedover Canal Street, verdens fineste, flotteste og bredeste gate, kom en tykk negermatrone med to unger på slep og armene fulle av ting hun hadde kjøpt, antakelig for sitt herskap. En slabbedask av en mann gikk rett på henne så hun mistet sine pakker, og ting fløt utover det brede fortauet. Jeg gjorde som jeg var oppdratt til å gjøre, bøyet meg ned, tok opp noen av pakkene og gav henne. Først ble hun fullstendig forvirret, og så skremt. En hvit mann hadde bøyet seg ned og plukket opp hennes pakker. Hun så på meg som om jeg hadde vært fra en annen planet. Da hun fikk summet seg, fór hun avgårde fortere enn fort. Hadde jeg ikke hatt uniform, så ville jeg vel blitt lynsjet av de hvite som stod i nærheten og så på dette uhørte opptrinnet. Nå kom de bort til meg og sa at jeg aldri måtte mixe meg med negere.

En annen gang om sommeren i New Orleans følte jeg at gaten begynte å svaie, og jeg måtte støtte meg til en lysstolpe. Folk som så dette, tok meg med inn på en bar der de fikk i meg kaffe og ”cold drinks”. Så snart jeg var kommet til hektene, fikk jeg høre at jeg hadde hatt en lettere ”sun stroke”. En av herrene gikk over gaten og kjøpte stråhatt og solbriller til meg. Jeg takket og ville betale, men nei, ikke tale om. Det var så lite av en tjeneste, og jeg var jo en ”stranger” (fremmed) som ikke kjente tropene. Så kjørte de meg om bord, hvor de fikk se skipet og ble storlig imponert. De var nemlig farmere på forretningstur til New Orleans og hadde aldri vært ombord i et skip før. Hatten og brillene jeg fikk av disse to vilt fremmede menn hadde jeg i mere enn ti år, for de var av førsteklasses kvalitet.

Utsliten og tuberkuløs sjømann – klar for fangstliv i ishavet?

Til slutt var det ikke lenger så morsomt. Jeg var helt utkjørt og merket for første gang i mitt liv at jeg hadde kramper når jeg skulle skrive eller telegrafere. Jeg hadde da hatt over 12 timers arbeid hver dag i 42 måneder, og doktoren mente dette var i strieste laget. Så reiste jeg hjem i desember (1935). På overturen merket jeg smerter i begge sidene og frøs så snart jeg kom ut av lugaren. Hjemme måtte kona fyre som bare det, og jeg måtte ha på meg fullt vinter under- og overtøy pluss en svær kamelhårsfrakk som jeg hadde kjøpt i New York. I mitt fravær hadde det blitt slik at før du fikk mønstre på en skute som skulle på langtur, så måtte alle i mannskapet legeundersøkes. Dr. Caspersen fikk da se flere kaverner på begge lungene. ”Dette er alvor, og det blir ingen ishavstur for deg, Remøy. Du må på sanatorium. Du er meget farlig for dine omgivelser, og det er farlig for din helse om du ikke straks blir tatt hånd om.” Saken var at jeg hadde tinget meg plass på ”Vesleper”. Jeg fremhold at Fridtjof Nansen hadde anbefalt å opprette et tuberkulosesanatorium på Svalbard og viste til erfaring for at tuberkulose helbredes hurtig i den friske, bakteriefrie luften. Det fine med en erfaren lege er at han bruker sunt folkevett. Han stod en stund og så ut av vinduet, så sa han: ”Vel, Remøy, du skal få reise, men du lover her og nå at du kommer til meg ved aller første anledning slik at jeg kan undersøke deg. Jeg er nemlig spent på hvordan du klarer denne affæren.”

Selfangst fascinerte ikkje lenger – men friskmeld frå tuberkulose

Så reiste jeg til Kvitsjøen. Nå måtte jeg se å få kroppen i form, og dette ble gjort ved å drive med et eller annet, men på en slik måte at ingen fikk teften av det. Overflødig fett forsvant nokså fort, og da vi kom inn i isen, tør jeg si jeg var i noenlunde form, men skulle vi være så ”uheldig” å komme i et stort slag, er jeg sikker på at jeg ikke ville ha klart påkjenningene ute på isen, der selv en sterk og frisk mann ofte kjenner blodsmaken i munnen under haling av skinn og uflådde dyr. Etter tre uker i Kvitsjøen hadde vi bare skutt tre dyr. For meg var dette en fin-fin hvile. Jeg følte kreftene vokse dag for dag. Men til slutt var det ikke annet å gjøre enn å gå til Honningsvåg for bunkring. Jeg hadde imidlertid oppdaget noe om meg selv som jeg ikke var klar over: Dette seldreper-livet tiltalte meg ikke lenger. Denne merkelige uviljen mot massemord på sel holdt seg. Jeg grep meg i å ønske at vi ingenting fikk i Vesterisen heller, men slikt sier man ikke høgt. Forøvrig tror jeg denne uviljen mot selfangsten skriver seg fra mitt lange opphold hos mere ”refined” sort mennesker. Det var virkelig bra folk blant passagerene på West India farten, og jeg ble påvirket av deres syn på saker og ting.

Før avgang fra Ålesund hadde jeg mast så lenge på rederen at han spanderte et radiopeileapparat på ”Vesleper”, og det skulle bli dette som ”berget slemba” for oss i Vesterisen. Jeg kom til å overhøre en samtale mellom to nordnorske skippere. Det var ikke tvil om at de var i fangst. Jeg var ikke sen om å ta en radiopeiling på den ene, og så kunne vi bare sette kursen rett på dem. Slik gikk det til at vi på kort tid fikk 3000 dyr og dermed ble berget fra total bomtur. Etter hjemkomsten måtte jeg oppsøke dr. Caspersen, og han ble storlig overrasket da han så at kavernene i lungene hadde helet seg selv. Kom så og fortell at en absolutt må på sanatorium for å bli helbredet for tuberkulose!

Med Miss Boyd på vitskapleg ekspedisjon

Ett år senere, i 1937, ble det også en vitenskapelig ekspedisjon med ”Veslekari” til Grønland og Svalbard, ledet av ingen ringere enn den berømte polarforskeren, Miss Boyd, fra Amerika. For første gang i mitt liv skulle jeg ha en kvinde som sjef, men hun var ”mann” for sin hatt skulle vi få erfare. ”Veslekari” ble ført av den kjente ishavsskipper Johan Olsen fra Ålesund, og selv skulle jeg være skipets styrmann, navigatør og radiotelegrafist. Jeg skulle også ta meteorologiske observasjoner, m.a. måle temperaturen i havoverflaten annenhver time, og sende dem i kode til Geofysisk institutt i Tromsø. Særlig det siste førte til for lite søvn, og til sist var det nesten umulig å få vekket meg. Men først gikk turen til Tromsø og denne delen var for meg rolig. Underveis ville Miss Boyd gjerne se hvordan folk levde, arbeidet og bodde i et vanlig fiskevær, så vi stanset, og jeg var med henne i land. Vi gikk inn i et hus, hvor vi fant en ung mor sittende i kjøkkenet med sitt lille barn. På bordet var det en skål margarin og litt sirup som eneste pålegg. Mannen var på fiske. Jeg spurte hvor store årsinntekter han hadde fra fisket, men det visste hun ikke. Da vi kom ut, spurte miss Boyd om dette var typisk for en vanlig familie. Jeg sa at det nok var mange som hadde lite penger og derfor lite av mat, bortsett fra fisk som de fikk tak i rett ut for støa. Men det falt ikke dette rike kvinnemennesket, som var god for 90 millioner dollar foruten faste eiendommer, inn å spørre om det var mulig å gi den unge moren noen kroner. Jeg sa til henne at hun kanskje burde gi denne moren litt penger, slik at hun ikke behøvde å lide nød mens hennes mann var på fiskefeltet. Hun spurte så hva jeg syntes var passende, og jeg foreslo 100 kroner. Så fikk jeg to femtilapper og gikk tilbake. Jeg sa at den damen som hadde vært her ville vise sin sympati nå det var så dårlige tider, om hun ville ta imot hundre kroner? Nei, det kunne hun ikke. "Vi har klart oss uten å ta imot gaver", var svaret. Jeg måtte gå med uforrettet sak og levere pengene tilbake. ”I must say I am impressed by the very high moral of these people”, kom det så sakte og oppgitt. Under resten av turen hadde jeg en helt usedvanlig hard arbeidsoppgave, men det kunne hun ikke forstå. Vi skiltes ikke akkurat som venner, men turen hadde lønnet seg. Hun ble femti år på hjemturen i september, og kanskje var det klimakterieperioden som gjorde henne så vanskelig. Jeg syntes iallfall at hun var et utakknemlig fruentimmer, og sa så til henne.

Mønstra på ”Skjoldheim” fredag, den 13. mai 1939 og kom ikkje heim på seks år

Våren 1939 var jeg i Vesterisen og kom hjem i mai. Noen dager etter hjemkomst lå der et tilbud om å gå ombord i ”Skjoldheim” som overstyrmann og telegrafist. Jeg kjente ikke rederen, men betenkte meg ikke. Tanken var at jeg skulle være der et år og så mønstre av for å ta skipperskolen. Jeg reiste fra Ålesund fredag den 13. mai sammen med noen andre som skulle ombord i samme båten. Vi likte ikke dette at det var den 13. og enda verre at det skulle være på en fredag. Det kunne lett bli en farlig affære, mente noen. Jo, det ble en farlig affære, og jeg skulle være utenlands i hele seks år før jeg kom hjem i året 1945, i mai måned, men dog ikke på den 13.

Sverre Remøy – glimt frå ein interessant og spennande sjølvbiografi. Del I – åra 1904-28.

Menn frå Herøy har prøvd sjølivet både som skårunge og skipper på eiga skute, fleire har forlist på ishavet, mange har røynsle som matros eller styrmann i utanriksfart og somme har i krigstid sett livet på spel for fedrelandet. Men ingen har vel i tillegg blitt internert i Sovjetsamveldet, fått helse på både Nansen og Lenin, nær vorte proformagift med russisk overklassejente, vore agent for britiske Secret Service, lærar på fiskarfagskule, sjøfartsekspert i Egypt og fått 13 år saman med oldefar fødd i 1818. Det hadde Sverre Remøy, som jamvel skreiv ned livssoga si då han var i slutten av syttiåra. Han levde likevel eit kvart hundreår til og døydde først i 2005, 101 år gammal.

Manuskript i mange versjonar
I Herøyboka Bygdesoge III skriv Bjarne Rabben mellom anna om krigen og siterer frå eit ”skriftleg arbeid” av Sverre Remøy. Eg vart nysgjerrig på kva som elles stod i dette manuskriptet. Via eldste bror min kom eg i kontakt med Torbjørn Urke, nevø av Berte Remøy (f. Finnes), kona til forfattaren. Dermed fekk eg vite litt om sonen, Semund, og fekk kontakt via internett med sonesonen Sebastian. Eg fekk dessutan låne det som viste seg å vere sjølvbiografien til Sverre Remøy, i form av minst 1500 usorterte, maskinskrivne ark, som Trygve Finnes, brorson til Berte, hadde i eige etter onkelen sin. Etter sortering basert på innhald, skrifttype, oppsett og papirkvalitet, fann eg minst fem ulike versjonar. Ein frå 1979 og ein annan frå 1982 var bra fullstendige, medan dei resterande har større hol. I innhald er likevel alle godt samstemte. Når manuset ikkje vart utgjeve, kan det vere fordi ein del ikkje har allmenn interesse, men det meste har likevel stor historisk verdi for oss i Herøy. Sverre Remøy er ein glimrande forteljar med godt minne og sans for detaljar og dramatikk. For å få med mest muleg har eg valt å skrive to artiklar; denne her, som handlar om barndomen og første ti åra som vaksen, og ein i neste utgåve av Folk og Fortid om resten av livet hans. Sitata frå manuskripta har eg sett i hermeteikn og gitt att ordrett med same skrivemåte og teiknsetjing som han har brukt. Slekt og levesett Sverre Remøy (1904-2005) var son til Sigvald Sæmundson Remøy (1876-1970) og Sara Johansdotter Remøy (1880-1976). Han var eldst av ti sysken. Eldste systera, Borgny, vart 100 år, og nesteldste, Mimmi, 99. Framleis er syskena Lydia (99 år), Aksel (93), Fritjof (90) og Solveig på 86, ikkje berre i live, men høgst oppegåande både mentalt og fysisk. Denne styrken har dei nok arva frå slekta på farmor og morfar si side. Farmor, Berte Gunnarsdotter Korfur, sin far, Gunnar Eliasson Slåttelid (1818-1917), vart nesten hundre år og mintest godt det forfedrane hadde fortalt frå livet på 1700-talet. På grunnlag av dette og eigne minne konkluderer Sverre med at svært mykje i levesettet har halde seg uforandra i hundrevis av år, heilt fram mot 1920: ”Til å bære vassbøtter fra brønnen, et stykke fra huset, ble brukt et såkalt åk, som i sin utforming må være atskillig over fire tusen år gammelt, ettersom jeg så slike i Kongens dal i Egypt i 1969.” Sjølv etter hundreårsskiftet var det framleis folk på Remøy som hadde grue, og først litt seinare vart det vanleg med vassrøyr inn til husa, komfyr, separator, slåmaskin, motor til tresking og på dekksbåtane. På grunn av god pris for fisken under første verdskrig fekk folk råd til desse nyvinningane.  

Frå sparsemd til sløsing
Når han samanliknar før og no, er det fleire forhold han finn forskjellig. Medan notida er prega av sløsing, bruk og kast, var sparsemd, reparasjon og gjenbruk ei nødvendig dygd i tidlegare tider. Han skriv: ”I min ungdom var det en alvorlig brist i dine personlige egenskaper om du ikke tok vare på ting og reparerte det som var slitt.. Det var ingen skam å gå i klær som var lappet med både en og to bøter.” Og alt kom til nytte. Under torskefisket vart til dømes goret (magesekk og tarmar) brukt til gjødsel på mark og åkrar.  

Med flattbrød som snop
I oktober kom bakstekonene til gards og då vart flatbrødforrådet for vinteren laga av havremjøl frå eige korn. I eit hushald på 10-14 personar gjekk det likevel med mykje kveitemjøl til brødbakst, heile tolv hundrekilos sekkar i løpet av året. ”Nybakt flatbrød med heimesmør på var vår tids snop”, og ”vår sjokolade var kanskje et stykke stokkfisk, som smakte vidunderlig, eller et stykke rekling, som smakte enda bedre. Rekling er lange strimler av fersk storkveite, etter vindtørking på lødeveggen. Våre tenner var ikke råtne på grunn av snop og sjokolade.” Men det hende at folk måtte til dokteren for å skjere ein svoll eller trekkje ei tann. Bedøving fanst ikkje, og det var ikkje god skikk å ynke seg, sjølv ikkje for kvinnene. Ein gong ei kone jamra seg då ei verketann måtte ut, høyrde alle at dokteren skjelte henne ut inne på kontoret: ”Hva er det du bærer deg for; har du ikke skam i livet”.

Leigdemenn under torskefisket
Under torskefiske kom det leigdemenn frå indre Sunnmøre, som budde hos bestefaren og var mannskap på dei tre klinkerbygde båtane hans. Om desse skriv han: ”Den største hadde tre par årer, mast, rigget for storsegl, fokk og så et baugspyd for en såkalt klyver. Var det god og romslig vind kunne det bære fort avgårde med 6 eller 7 knops fart. Men i vindstille var det å få ut årene, og en hadde da seks mann til disse, kanskje fra tidlig morgen i 5-tiden til klokken seks eller enda senere når de kom inn i støa etter endt dag.” I naustet vart fisken sløygd, flekt og salta til klippfisk. Etter dagens strev kvilte leigdemennene litt på loftet, før dei vart bedne ned til kveldsmat. Men då var det ikkje rekna som høfleg å kome ned med ein gong eller setje seg til bords før båteigaren hadde gjort det. Når dei endeleg var sessa ved bodet, vart det ”aldeles stille mens en ventet på at bestefar læste bordbønnen. Deretter tok han først og så de andre etter alders modenhet. Maten var som regel kokt skjyr eller surmelk, dertil rekling eller oppskåret spekekjøtt sammen med flatbrød, eller en blanding av dette og hjemmebakt brød av sammalt mel. Det kunne også være et stort fat av havregrøt med smørøye i midten. Fatet var for alle og en brukte skje laget av horn eller bjørk, og hver mann hadde sin skje som ble satt i en takbjelke hvor det var en passende sprekk i treverket.” Etter litt drøs gjekk karane til sengs på loftet, medan ”bestemor da tok en salmebok, stillet seg under lampen på kjøkkenet og så sang hun noe dempet en salme og takket Vårherre for dagen.” Men om folk sleit for føda 10-15 timar i døgnet og aldri hadde ferie, ”så er det ikke riktig å si at de var sørgmodige eller at de førte et trist og gledesløst liv”, skriv Sverre.  

Praktisk opplæring
Det er mannsarbeidet han skildrar mest inngåande, sidan det var dette ein gut måtte lære, som å vere sin eigen skomakar, bøte garn, binde kuler, lage vegn og reparere saumen og andre ting på båtane. Leiken var ein del av opplæringa, og barna tok gradvis etter dei vaksne: ”For oss gutter var det naturligvis båter av forskjellig slag som interesserte. Når vi kom opp i 10-12-årsalder, fikk vi lære å sette seil, seile bidevind eller romslig, reve, styre og ha passende ballast og trim på båten”. Han var med bestefar sin ut på opne havet og fekk opplæring i å ”vare seg for naturkreftene”, dvs ha respekt for ver og vind. Eller bestefaren lærte han å vøle reiskap og båt. Den seinare pedagogen skriv: ”All puggingen i praktiske fag er bortkastet. Lær det på den eneste rette måte, slik bestefar lærte meg for 60 år siden. Da får du se, høre, lukte og føle, og da vil du også huske og forstå”.  

Ishavsskuta Polara
Sigvald Remøy (1876-1970), far til Sverre, var skipper på den 40-fots store seglkuttaren som familien eigde. I Herøyboka er han omtalt som ein føregangsmann innan fiske og fangst. Turane til ishavet starta etter 1907, då han og brørne kosta seg ei 60-fots Collin-Archer-skute, Polara, som kunne brukast både der og til vanleg silde- og torskefiske. Kring hundreårsskiftet var det mykje sel ved Grønland, men med ein kombinasjonsbåt var dei tente sjølv om fangsten slo feil. Med slik bakgrunn er det naturleg at fleire av barneminna til Sverre er knytt til Polara. Ein tur til Vestisen tok vanlegvis tre månader, men i 1909 drygde det mykje lenger før Polara kom att. Menn i nabolaget trøysta mor hans med at skuta nok berre sat fast i isen. Men så ”en dag i fint vær med en svak høytørke bris kom hun, smått sigende for fulle seil forbi Kvianeset, først kom klyver og fortoppen med kommandotønna og så storseilet og så hele skuta. Jeg hørte tydelig fars latter da skuta kom litt nærmere. Så hørte jeg lyden av blokverket da seilene faldt og så lyden fra ankerkjettingen da ankeret faldt.”

Med rigg og kamin til do. Møte med Nansen.
8 år gammal fekk Sverre vere med Polara til Ålesund for å levere lasten av skinn og spekk. På veg til byen klatra han opp i kommandotønna, men der fekk han sjøverk. Han hugsa å spy mot le side i det skuta la seg litt over, og fekk ros for det. ”I sjøen måtte alle mann (også) pent gå til værs for å gjøre sitt fornødne og da selvsagt på le side. Mannen måtte opp i riggen, knappe ned buksene og med føttene inn mellom vevlingene i vantene tømme sin mage på skikkelig og anstendig maner.” Meir vanleg var nok å ”ta en dertil merket dekkspøs, fylle den en tredjedel med sjøvann og sette seg på et laglig sted, som regel i cock-peaten”. Seinare, då Polara fekk motor, vart maskinrommet oftast valt, fordi ein der kunne sitje i fred, ro og varme. Så enkelt var det ikkje for Sverre då han på same turen vart innelåst på skipperlugaren medan skipper og mannskap var på kafeen til ”Madam Malla” for å feire avslutta tur. Han løyste problemet ved å bruke kaminen som toalett, og det var truleg lukta etterpå som gjorde at episoden brende seg så fast i minnet. Men sjølv i byen var det vanskeleg å finne ein passande plass for slikt. På ulovleg landtur forvilla han seg opp i parken, der ei vennleg dame såg at han trong å tisse og viste han til rettes bak ein aviskiosk. ”Jeg kom ned på skuta sammen med denne fine damen, som det forresten luktet så umåtelig godt av. Det var en svak ange av ”finlukt”, som vi kaldte dette hjemme, men hun var så annerledes kledd og så i mine øyne ut som en ekte prinsesse. Ombord var hennes far, Fridtjof Nansen, som stod og snakket med far. Damen var Eva Nansen, da en 19 års pike. Hun skulle bare følge faren et stykke på ferden til Svalbard”.

Isbjørnar på bytur
Ombord i Polara hadde dei også to levande, halvstore isbjørnungar, som mannskapet hadde døypt Per og Petra. Bjørnemora hadde dei skote i Vestisen, då ho vart for nærgåande. Planen var å selje bjørnungane, og dei vart heisa på land og bundne faste med kjetting i ei sjøbud. Men om natta greidde dei likevel å bite seg lause, og dei drog deretter på bytur då dørene vart opna. Folk i gatene vart sjølvsagt vitskræmde, og bjørnane måtte berre skytast. Frå Ålesund gjekk vegen vidare til eit verft på Vestnes, der Polara vart lengd frå 60 til 72 fot. Samstundes vart det sett inn ein Alpha 28 hk motor. ”Polara var fra nå av en mere effektiv skute, men den fikk også en annen lukt og personlighet. Den var ikke lenger av hunkjønn”.

”Skipper” som 12-åring
I 1916, då han var 12 år gammal, fekk Sverre sin første tur ut mot opne havet, på storsildfiske med Polara: ”Motoren bare ”rikset”. Men alle segl var satt, og vi for avgårde med vind og sjø for styrbords halser (vinden inn om styrbord). Jeg var tilrors og hadde skuta helt for meg selv, noe som gav meg en sterk følelse av makt og myndighet”. Men snart kom kreftene til kort for 12-åringen: ”Vi drev med 70 garn, hvert 12 favner langt. Da vi skulle dra lenken tidlig neste morgen, ble jeg satt til å slå av kaggetauet på kabelen. Men det var ikke lenge før jeg kjente blodsmaken i munnhulen.” Første skikkeleg fiske Sverre var med på var likevel etter torsken: ”Vinteren (1918) før Remø var ferdig (januar 1919), ble det til at jeg var med min onkel på torskefiske og dette var saker som røynet. Opp kl 0430, litt å bite i og full fart ombord...Når vi så kom hjem måtte fisken sløyes, flekkes og saltes, ettersom dette skulle bli klippfisk for eksport til utlandet. Når dagen endelig var slutt, ble klokken ofte både otte og ni.”  

Krig og eventyrlege prisar
Under første verdskrig kjempa Tyskland og England også om råvarene, også dei som kom frå havet. Prisane fiskarane fekk, vart mangedobla. Før krigen kunne luten for torskefisket variere mellom 50 og 200 kroner, og for tre månader på ishavet sat ein vanleg mann att med 100 kroner. No kunne dei få 70 kroner for tre stampar eller halvtønner med sild, som før krigen vart betalt med berre 3-4 kroner. ”Året 1915 husker jeg at fars mannskap kom til vårt hjem om ettermiddagen, og for vintersildfisket ble det utbetalt over 10 000,- kroner i mannslot. Jeg husker tydelig at far talte disse penger opp på bordet til hver mann, som så tok i mot beløpet med en langsom og høytidelig bevegelse. Pengene ble lagt i brystlommen på trøyen og dertil sikret med en sikkerhetsnål”. Det vart difor overskot også til nyinvesteringar på sjøen, til ein større båt. ”Noe som jeg tror satte fart i bestillingen av en større og kraftigere skute enn Polara, var det store mannetapet i Vesterisen i 1917, da vi mistet flere skuter og over 70 mann”, skriv Sverre Remøy. Og byggjekontrakt vart skriven dette året med eit verft på Vestnes. ”Men da bestefar fikk vite at en ny og større båt skulle bygges sa han: ”Den som høgt strever, kan tungt falle. Vær forsiktig så ikke Storemannen straffer hovmodet”. Men far svarte at hovmod er det vel ikke å ha skikkelig fartøy og redskap som en lettere kan berge livet på om en kom ut i storm og nedising”.

 REMØ
”Skuta ble døpt REMØ (M 223 HØ) og hadde, i tillegg til den 140 HK dampmaskinen, også full seilføring. Årsaken til dette var en inngrodd mistillit til alt som hadde med maskineri å gjøre. En kunne også spare betydelige kvantum bunkers og redusere tiden til og fra feltet når vinden tillot full seilføring”. Med sine 100 fot vart det også betre plass ombord enn på Polara, som var ”liten og trang; skipper og bestmann hadde lugar sammen akterut. Forut i en trang lugar bodde, sov og spiste otte (8) mann. Der ble det også kokt mat i en komfyr som stod i akterkant av lugaren på styrbord side. Og her holdt stuert Slyngstad til. Han hadde fast hyre og ingen lot. Mannskapet hadde en tredjedel av ”delingsfangsten” som er bruttofangsten minus de utgifter mannskapet skulle være med å betale. ”Storeskuta” (Remø) kunne ta 4500 kvitunger eller 2000 voksne dyr. Garnlenken bestod av hundre garn à 12 favner, som svarer til 2116 meter. Hertil kommer manillakabelen med en omkrets av fem tommer og en lengde av 2200 meter. ”Remø” hadde romslig lugar for mannskapet, egen skipperlugar, egen lugar for maskinisten, egen lugar for skyterne. Stuert og maskinassistent måtte dog ha sine køyer i offisersmessen.” Men også fordelinga av fangsten vart endra: ”Mannskapet på et større fartøy har 26 pct, skipperen 5 pct og maskinsjefen 1.5 pct av delingsfangsten. Dessutan har skipper og styrmann, samt stuert, kokk og maskinfolkene fast hyre og fri kost.”  

Med hurtigruta til Stavanger
”Remø” vart bygd på Vestnes, men slept til Stavanger i november 1918 for utrustning ved Rosenberg mek. verksted. Det vart innsett ei 40 år gammal Compound dampmaskin, for noko nyare var ikkje råd å få tak i på tampen av verdskrigen. Medeigarane Johan (farbror) og Isak (morbror) rigga skuta. Sverre og faren reiste etter med hurtigruta. Dette var første reisa hans ut i ”den store verda”. ”Selve turen var en opplevelse, - ikke bare fordi jeg ble så overgitt over selve skipet, men mest for det intrykk nye mennesker gjorde på meg. De hadde finere klær og finere manerer.” Men skilnaden frå nøysemda heime var stor: ”Overfloden av mat var så imponerende at jeg syntes det var unødvendig og tilmed uanstendig.” ”Da skuta var klar for den endelige overtagelse, kom det fine folk ombord og disse måtte bys på dram, kaffe og kaker. For første gang fikk jeg nå, sammen med de voksne et glass i hånden. Det var konjak blandet med noe annet. Jeg likte det ikke og har forøvrig aldrig likt brennevin eller øl.”  

Usemje i familien
”Remø” kom til Remøy nyttårsdag 1919 og var klar for sildefisket. ”Men en fikk snart sanne det gamle ord: - Del aldrig verdier med slekten som bare én står ansvarlig for – i dette tilfelle skipperen. De to andre (partnerne) var jo også dyktige skippere og tre haner i en kurv er ikke gangbar politikk. Det ble så til at Johan går sammen med far som bestmann (styrmann) mens onkel Isak får sin egen skute – utenom slekten.” Seinare same år vurderte Sigvald (far til Sverre) å selje ”Remø”, fordi dei fekk eit godt tilbod, men også fordi han hadde ”fått mere tiltro til motor og så de store fordeler dette hadde, bl.a. et an behøvde mindre plass til bunker og at en fikk større lasterom.” Dei to andre eigarane var ikkje like interesserte i å selje. ”Det hele endte som det ofte plar; - at det ikke er så fornuftig å ha sin egen familie som partnere i en business hvor det naturligvis kan dukke opp momenter som lager tvil og uenighet. Det ble da til at far overtok de to andres parter og ble på det viset ene-eier av skuta.”

”Snørunge” med sjøverk
Sverre var no konfirmert og fekk vere med på sildefisket som ”snørunge”, dvs yngstemann ombord. Han hadde litt erfaring frå nokre turar på Polara, der han fekk prøve seg som baugmann under sildefisket, men utan noko godtgjersle. No vart han derimot ”halvlyting”. ”Etter noen turer var jeg fri sjøverken og kuren var at jeg måtte spise og holde meg oppe og i arbeid, for derved å unngå at magen ble fullstendig tømt for matrester og bare den ekle gul-gallen kom etter et forferdelig slit med oppkast.”

Som femtenåring i isen
På ishavet var det ikkje meininga at Sverre skulle vere med, men dei måtte snu heim att med ein av mannskapet, som vart sjuk eller kanskje sjøredd etter ein kraftig storm. Dermed vart det likevel tur for ungguten, som fylte femten år første dagen dei kom inn i isen. Eit mektig isfjell gjorde inntrykk, der det raga 30 meter over vassflata, høgt over mastene på ”Remø”. Å finne farlei gjennom drivisen var ein kunst. På ei ishavsskute var 1. skyttaren også styrmann og nestkommanderande ombord. Var han ikkje noko tess som skyttar, kunne alltids ein annan få den jobben. Viktigare var at han ”kunne gå i isen” og ”være flink i tønna”. Skipperar og styrmenn med erfaring frå selfangst var difor dei mest dugande islosane. ”Men russerne har de aller beste, nemlig offiserer som har mange års erfaring i navigering i isen i Kvitesjøen, Kara og Barentzhavet med store og små isbrytere.” Men sesonget vart kort. Med større motorkraft og utan avrunda baug brast fleire av baugklavane på nyebåten under forsering av isen. ”Vi måtte gjøre vendereis med de 500 dyr vi hadde og være glad til at vi ikke fikk værre medfart. Vi lærte snart at med en så stor skute og i slik is nytter det ikke å bauge seg fram. Det ble såvidt at utgiftene ble dekket og på folk og reder ble det ikke noe.” Også den seinare kritikken mot selfangst blir kommentert i manuskriptet: ”De burde ha sagt at vi ikke bruker hakkapik til annet enn avliving av dyr som er så unge at vi kan komme inn på dem og gi dem et slag i hodet som knuser hjernen.... Men det er en ting vi må se å få ordnet, nemlig dette at så meget fin og sunn mat blir liggende tilbake på isen, eller kastes overbord når flåing av selen gjøres på dekket. Dette er noe som vi må beklage innen denne næringen.”

I lære hos Sigurd Jakobsen
På grunn av den farefulle overfarten til Grønland, ulykkesåret 1917, då så mange skuter og menn vart borte, og to mislykka sesongar i Vesterisen og Danskestredet, for dei i staden til Kvitsjøen for selfangst i 1921. Men Sverre måtte vere heime for å ta hand om arbeidet på garden, der vår- og slåttonn stod for tur. ”Så en dag kom det telegram om at REMØ var tatt inn til russisk havn sammen med noen andre skuter og at fangsten var beslaglagt. Dette var rett og slett en katastrofe for oss, som nå måtte regne med å miste både gård og grunn.” Då det lei ut på sommaren, var Sverre likevel så heldig at han fekk vere med ”Rosholmen”, ein moderne stimbåt på 100 fot med 220 HK dampmaskin, på sildefiske ved Island. Skipperen var litt skeptisk til å ta ein ungdom ombord, all den tid det var flust av ledige, røynde fiskarar, så han spurde: ”Jaså, vil du med til Island? Har du vært på sjøen og har du rodd fiske? - Jeg svarte at der jeg kom fra var det slutt på å bruke årene. Vi hadde moderne store båter på Remøylandet, og jeg hadde vært med far min på sildefiske med garn og snurpenot og så har jeg vært to sesonger på selfangst – så det mankerer ikke på erfaring. Han mente at jeg var noe flåkjeftet, men jeg skulle få anledning til å vise hva jeg dugde til og det på røde rappet.” Dermed måtte Sverre vise at han både kunne ro og slå dei mest vanlege sjømannsstikk. ”Jeg trodde bestemt at han hadde meg til beste... Den gang forstod jeg ikke at han skjønte at det kunne bli nokså vanskelig for oss som hadde vært utsatt for sjørøveri av de fordømte kommunistene. Han hadde selv erfaring for hva det vil si ikke å ha penger til mat og hus... Jeg lærte meget på denne turen, og det meste lærte jeg av skipperen. Du allverden for en rettsindig og dyktig mann... Han var forresten ikke den eneste som var kommet sørover fra ”hylekrokene” i Vesterålen og andre steder i Nord-Norge. De fleste ble skippere. De hadde nemlig det aller beste grunnlaget for å bli gode sjøfolk og fiskere, nemlig de åpne båtene med firkantet segl som en kunne se så mange av i Vestfjorden under skreifisket. ” 24 år seinare fekk Sverre Remøy gjere skipper Sigurd Jakobsen ei teneste til gjengjeld, då han oppspora båten hans, som tyskarane hadde beslaglagt under krigen. Men økonomisk sett vart islandsfisket ein fiasko. Trass to fulle lastar, 1600 tønner ferdig salta, fin sild, ”hadde vi ”siger og skriver” Kr 4.42.”  

Undervegs til Arkangelsk
I mellomtida hadde mannskapet på dei tre ishavsskutene, som låg i Arkangelsk, fått reise heim; mellom dei også skipper Sigvald Remøy. Svogeren hans, Isak, var att for å passe på ”Remø”. Men no skulle også skutene bli frigjevne, og Sverre fekk saman med to syskenbarn reise til Russland for å vere mannskap ombord på tilbaketuren. I oktober gjekk dei ombord i hurtigruta. Der vart Sverre kjend med ei jamaldra jente, som skulle på besøk til tanta si i Trondheim. Dei vart vel begge litt forelska og skreiv brev til kvarandre i fleire år. ”Mange år senere fikk jeg vite at jenta hadde giftet seg med en sjømann, men han ble torpedert under krigen. Da måtte hun være sånn i førti års alder og en av de mange krigsenkene vi skulle få etter 1945. Det ble altså hennes skjebne.”  

Den brutale kommunismen
Reisa til Russland var ikkje berre første utanlandsturen for Sverre, men vart også eit møte med den brutale kommunismen. ”Mange unge nordmenn var naive og trodde at det skulle bli slutt på klasseforskjellen i hele verden – om det bare ble arbeiderstyre, valgt av arbeidere i sine respektive land.” Men alt i Vardø, der dei måtte vente ein månad på vidare skyss, møtte dei ei russisk jente, som kunne fortelje noko anna: ”Det var ikke til å tro, men hun fortalte at folk ble drept i tusentall av kommunistene. Folk som ikke hadde gjort en katt fortred, men hadde rene klær og kanskje en stilling som medisinere, teknikere eller bankfunksjonærer, ble drept fordi de ble betraktet som kapitalister.”  

Kommisærar og fattigfolk
Ombord på isbrytaren, som tok dei vidare frå Vardø, fekk dei første kontakt med den nye herskarklassen: ”Vi fikk nå lære at det var en mann som hadde autoritet over skipets kaptein. Dette var den såkalte politiske representant, den av partiet ansatte kommissær. Han hadde all makt på jorden og i himmelen. Vi fikk ikke lov å snakke med mannskapet og heller ikke med andre ombord.... Første anløp av Murmansk og der kom det ombord en del kvinner, menn og barn, og de så ikke friske ut, der de sat i sine fillete klær... Vi laget god mat og i store doser, slik at vi kunne gi noe til mødre med barn. Men de ville ikke ta i mot; de var veldig redde for den fordømte kommissæren, en mann i 30-årene.. Men også politiske kommissærer har sine svakheter. Han ble fristet av den liflige matlukten og sigarettduften.” Dermed tok han i mot ein sigarett og seinare ei heil, uopna øskje. ”Nå hadde vi ham og til aftens ble det servert gode porsjoner lapskaus og på toppen av dette en porsjon plommegrøt med ”konservesmelk” til. Dette hadde ingen smakt på aldrig så lang tid og barna var i stand til å ta inn utrolige mengder... Både kommissæren og passagerene fikk nå spise hos oss og det manglet ikke på god appetitt hos dette folket som hadde så lite mat...Nå hadde vi kommet på ”talefot” med de fleste av dem og det varte ikke lenge før vi hadde mannskapet ute på dekket med sine mandoliner og vi fikk se russernes folkedans.”  

Konsul med gode råd og direkte tale
I Arkangelsk låg ”Remø” innefrosen i elva Dvina saman med to andre norske fangstskuter. Dei vart beordra til å ta inn på Trotsky hotell, der ein del av provianten vart lurt frå dei. ”Vær glade til at dere enda er i live”, sa den norske konsulen, for ”husk at ute i byen ligger det hver natt flere som er blitt robbet for alt de hadde på seg, selv om de gikk i filler.” Og han gav myndigheitene det glatte lag: ”Fine ord og manerer er dekadent kapitalistisk og vil ikke bli tålt blandt vaskeekte kommunister”. Dette førte iallfall til at dei kunne flytte ombord i ”Remø” med følgjande råd med på vegen: ”Gå ikke i land, men hold dere ombord – så meget dere vet det!” ”Men rådet ble ikke fulgt og selv var jeg en av de første som brøt denne regel”, skriv Sverre.

Handelsmannen Boskabow og hans vakre døtrer
Dei fekk særleg god kontakt med familien Boskabow, som Isak Remø hadde blitt kjend med i løpet av sommaren. Boskabow hadde drive pomorhandel med eigne skuter; kjøpt fisk og tran i Noreg og tatt med mjøl og hampetau frå Russland. Han snakka difor bra norsk. No var båtane og forretninga konfiskerte. Son hans, som hadde vore offiser, hadde rømt til Wien etter revolusjonen. No frykta dei for livet til døtrene, Sarafina på 22 år og Lena, som var 17, på grunn av hungersnauda og stadige arrestasjonar og avretting av folk frå ”overklassa”. Herr og fru Boskabow ønskte difor å sende jentene sine til Vesten, sjølv om dei då aldri fekk sjå dei att; kanskje ikkje eingong høyre meir frå dei. Begge to var vakre og godt utdanna. Dei spelte både fiolin og piano, og Sarafina snakka tysk, fransk og engelsk utanom morsmålet sitt. Konsulen hjelpte til og fekk henne gift med Johan, fetteren til Sverre. Han var alt forlova, men var gladeleg med på eit proformaekteskap for å få Sarafina til Vesten og fridomen der. Same prosedyren gjekk ikkje for Lena. Ho var for ung, og styresmaktene ville kanskje også ha eit nakketak på far hennar, den tidlegare kapitalisten.  

Tatt av malstraumen
På veg ut i rom sjø vart dei tre fangstskutene slept av ein stor isbrytar. Han var på 6000 tonn og hadde ein maskin på ti tusen hestekrefter. ”Jeg hadde aldrig sett et så stort skip og så imponerende maskiner før, og jeg var ikke sen om å klatre over de korte slepewirene og ta en runde ombord.” Ved nedgangen til maskinromet trefte han to ungdomar, ein gut og ei jente, barna til maskinsjefen. ”Han snakket meget godt norsk og kunne fortelle at han var enkemannn, da kona ble drept under revolusjonen sammen med mange andre av hans slekt og kjendte. Han var så glad for at hadde sine to barn, så å si bortgjemt her nede. Han var fri for kommisærens snusing og var derfor trygg for at barna fikk være i fred.” Sverre fortalde om Sarafina og foreslo at dotter hans kunne bli med attende til ”Remø”. ”Det var bare å skli nedover wirene – bare et par meter. Ingen fare – sa jeg.” Det ble oppfattet som det det egentlig var; - den dummeste og mest uansvarlige handling som tenkes kunne. Jeg ble tilholdt å holde kjeft. ”Kom deg så ombord der du hører hjemme!” Tilbake på ”Remø” ”fikk jeg en enda verre overhaling av skipperen”, som var morbroren, Isak. På isbrytaren fekk han også eit glimt inn i eit rom med masse folk og nokre jenter. ”En av disse lå splitter naken i sin køye og vinket muntert til meg. Sandelig, tenkte jeg. Dette er noe annet enn hjemme på Remøylandet, hvor jentene ikke tar av seg klærne når de bader i støa om sommeren, - så blyge er de. Men her viser de seg nakne. Hva jeg ikke forstod var at denne jenta kanskje engang kom fra et pent og pyntelig borgerhjem og at hun ble feiet med i malstrømmen og så var hun havnet her som senge-nøye til en gjeng fyrbøtere. Betalingen var for henne som for tusener andre på denne tiden; livet i behold.”  

Kan ei kvinne bli kaptein?
”Sarafina var så utmagret at hun nesten ikke fikk mat i seg. Men etter den såre avskjeden kom hun seg litt etter litt og hjalp stuerten med julebaksten... Enda så lite klær som hun hadde, var hun likevel en fin dame når hun pyntet seg litt for et festmåltid i messen. Da spilte hun balalaika og sang russiske folkeviser til oss.” Men det var ikkje berre kvinnelege syslar ho hadde greie på. ”Min onkel hadde en lærebok i navigasjon som han hadde kjøpt i utlandet og denne tok hun til å studere. Var hun usikker, spurgte hun min onkel som snakket bra engelsk fra den tiden han seilte utenriks i 1890-årene.” Og etter at isbrytaren hadde avslutta slepet og returnert til Arkangelsk, tok ho sin faste tørn ved roret, og greidde også det. Sverre skriv: ”For meg var dette at hun lærte så meget navigasjon – og tilmed det jeg selv ikke riktig forstod i den elementære del av navigasjonspensumet – egnet til å undre meg ikke så lite. Kunne f.eks. en kvinde bli navigatør og kunne hun bli en brukbar sjøkaptein? Min fetter og onkel mente dette var mulig, men stuert og maskinist var i tvil og mente at kvindens plass var i hjemmet med barn og matstell.”  

Russisk ”prinsesse”
Etter ei nokså dramatisk reise med lite kol og proviant, med storm og nedising, kom dei til Vardø. ”Russejenta på Fiskerheimen kom ombord for å se oss. Da hun fikk se at det også var en annan russejente, ble det stor glede og store omfavnelser og masse kyssing på ansigtet. Typisk slikt i Russland. Men denne kyssingen syntes vi var noe svineri når det var menn som bedrev slikt.” I byen vart det fort kjent at dei hadde ei russisk kvinne ombord, ”kanskje en baronesse eller endog en prinsesse, ble antatt som sannsynlig.” Då dei kom til Ålesund veslejulaftan, hadde rykta om russarinna nådd dit, og neste morgon var kaia full av folk som ville få eit glimt av ”prinsessa”. På Remøya fekk Sarafina bu hos onkel og tante til Sverre. ”Hun ble på ekte folkelig russervis overmåte glad i min tante, som plutselig hadde fått en ung datter i huset, - iallfall var det slik hun behandlet henne. Min tante var jo barnløs og nå fikk hun utfolde seg som mor til en pen dame som var blitt både foreldreløs og uten fedreland.” Men alt var ikkje like greitt: ”Jeg forstod at det ofte var tungt for henne å måtte savne sine kjære i Arkangelsk, og da var hun ikke til sinns å være sammen med folk, men holdt seg for seg selv.” Også proformaekteskapet skapte problem, for ”det tok lenger tid enn beregnet for å få skilsmisse ... Min fetter (Johan) var forøvrig forlovet med en jente som hadde vært hos oss, og de skulle gifte seg så snart skilsmissen var ordnet. Sarafina var meget lei for dette som skapte en ikke liten uvilje mot henne blandt kvindene. De forstod ikke hvordan og hvorfor dette ble gjordt, og Johan ble mistenkt for å ha inngått dette ekteskapet for å tjene penger.” Sverre tok henne med på Remøyfjellet, der ”hun ble fullstendig oppslukt av synet av det endeløse hav og for en stund glemte sin uro og angst for fremtiden. Når hun kunne glemme sine bekymringer og smilet kom frem, var hun meget sjarmerende. Hun hadde tegnet ”Remø” da vi lå nediset i utkanten av drivisen. Det ble også skissert ikke så få naturbilder under oppholdet i Norge, og disse skulle hun så male senere.” Sarafina skreiv brev til ”tante” på Remøya heilt fram til 1940, då krig og kaos råka også resten av Europa, og så mange band vart brotne.  

Kommunistar i Kvitsjøen
Året etter var det ny tur til Kvitsjøen. Sverre hadde med seg bilde og brev som Sarafina hadde skrive til familien, både medan ho var på Remøya og etter at ho kom til Wien. Sjølv om selfangarane heldt seg godt utanfor avtalt grenselinje og i tillegg hadde betalt tusenvis av kroner til Sovjetsamveldet for konsesjon til å fangste også innanfor, kunne ein ikkje vite kva som kunne skje. Og på Sverres 18-årsdag, 22. mai 1922, då sesongen var på hell, vart dei faktisk tatt i arrest av den russiske selfangstskuta ”Polerna” og ført inn til Arkangelsk saman med eit par andre norske skuter. Polerna var utstyrt med kanon på dekk og ombord var ikkje berre selfangarar, men også soldatar og sjølvsagt ein kommunistisk kommisær. Sjølve arrestasjonen skjedde ikkje utan dramatikk. Det var først spørsmål om fangstdagboka, men dette beviset for at dei var i internasjonal sone, ville dei ikkje gje frå seg. Ho vart gøymd i ein spekktank saman med gevær og ammunisjon. Det var kjeftbruk internt mellom russarane, der mannskapet meinte dei ikkje hadde grunnlag for å gripe inn, medan kommisæren insisterte på dette. Sjølvsagt fekk han siste ordet, og skipperane på alle skutene vart så med makt ført over til Polerna og sette i arrest der. ”Hadde jeg ikke hadde blitt stoppet av min fetter (Johan), så hadde jeg gått hen og tatt meg et gevær, og jeg ville ikke ha betenkt meg på å bruke det heller... Det er stor forskjel på folk, - selv innen en og samme familie. To av mine onkler på morsiden ville ikke betenke seg to ganger på et overraskende angrep... Men min far var ikke av den typen som likte strid. Som skipper ble han ikke sint uansett hvor gale det kunne gå.”

Hungersnaud
Den russiske hungerskrisa i 1921-23, då meir enn fem millionar svalt i hel, var ei følgje av verdskrig, revolusjon, borgarkrig, kommunistisk konfiskering av korn og til overmål tørke. Ho råka Volga- og Uralregionen aller sterkast, men følgjene fekk også Sverre og mannskapet på dei norske selfangstskutene sjå, då dei kom til Arkangelsk: ”En dag fik vi et sjokk. Ikke så langt unda kom det en stor lekter med to dekk og overalt var det stuet fuldt av kvinder og barn. Alle, og især barna, var som lik å regne. Det var ikke kjøt på dem, og de så ut som døde alle – unge som gamle. Soldater kom for å bære dem iland, men det var ingen ambulanser, doktorer eller sykepleiersker som tok seg av dem. De ble plassert rundt om på kaiområdet, og der ble de liggende til langt ut på neste dags formiddag, og da var mange døde.” Men også folk i Ankangelsk svalt. Ombord hadde dei ei tønne med saltsild, som var blitt litt sur. Då eit par russarar på kaia såg at dei kasta sild på sjøen, hoppa ein av dei etter, treiv tak i ei sild og åt henne slik ho var. Resten, både tønna, silda og saltlaken, fekk russarane med seg heim. Seinare fekk fangstmennene i løyndom lov til å gje folk litt skikkeleg mat, etter at vaktene hadde fått sitt.  

Badeliv med og utan klede
Men ungdomane i Arkangelsk var stort sett ikkje i verre stand enn at mange bada langs elvebreidda på motsett side av Dvina. Dei yngste selfangarane slo lag. ”Men vi kunne ikke få oss til å klæ av oss allt slik russerne gjorde det når de var på badestranden. Vi hadde for å få til en badedrakt skåret av et par gamle dongeribukser. I dette antrekket kom vi så anstigende en fin og varm dag... Svømme kunne vi ikke. Selv om vi tilbringer en betydelig del av tiden på havet og i isen, hvor vi kunne falle i vannet både en og to ganger i løpet av få timer, var det ingen som kunne svømme – merkelig nok. Nå ville vi lære denne kunsten, men jeg var sikker på at jeg ville synke som en sten og var ikke til å rikke ut på dypere vann enn opp til halsen. Men altså; det er så rart med vanen. Etter noen dager og uker ble vi ikke det minste sjenert og hadde lagt av oss de skitne dongeribuksene... Det moret oss å se ”gamlekarene” ombord som ikke ville være med oss. Nå stod de på tørn i skutenes kommandotønne og hadde langkikkerten for øye både vel og lenge. De så nok mest på de unge damene som lå og solet seg på stranden med oss midt i blandt seg.”

Forelska i Lena
Også Lena Boskabow og foreldra hennar møtte han, men dei måtte vere varsame sidan styresmaktene hadde fått nyss om at giftarmålet til Sarafina berre var fingert og fordi familien var blant dei utstøytte kapitalistane. Han fekk likevel gitt dei bilde og brev frå syskena/barna i Wien og frå ”tante” Marie på Remøya og dessutan hjelpt dei med mat. Sverre skriv også: ”Jeg var etter min oppfattning voksen kar og mann for min hatt, så jeg lurte på om jeg skulle fortelle Lena at jeg likte henne veldig, - ja, overhendig meget, men jeg kunne liksom ikke få meg til å gjøre dette. Årsaken var at jeg følte en slags ”kultur-kløft”, for å si det på den måten.” Han la likevel planar om å smugle henne ombord og få henne med attende til Noreg og lufta denne tanken for faren. Men både han og konsulen meinte dette var altfor risikabelt, ja, den reine galskap. Sverre skriv vidare: ”Da jeg året 1926 kom til Arkangelsk for å ta inn trelast, var deres hus okkupert av soldater. Huset og hagen var forsarvet, gardiner for vinduene var fjernet og i hagen lå alskens avfall og møkk. I døren ble jeg møtt av et par fulle soldater. Jeg så nok litt kapitalistisk ut, der jeg stod i kvit skjorte, snipp og slips og ble behandlet deretter.”

Folkedomstolen
Saka til selfangarane vart til slutt tatt opp i Folkedomstolen. Der vitna kapteinen på Polerni til deira fordel, og kapteinane på tre lastebåtar, frå Noreg, Tyskland og England, vart også førte som vitne og konkluderte ut frå draft og skipsdagbok med at fangstskutene hadde blitt arresterte langt utanfor russisk fiskerigrense. Det enda med dom i deira favør og vedtak også om erstatning, men dei pengane vart aldri utbetalt.

Den mystiske dama og møte med Lenin
I Arkangelsk var det ei norsk, velkledd kvinne, som ofte reid tur i Trotsky-parken i lag med ein offiser. Ho smilte til dei, men ville ikkje prate, så dei kalla henne berre ”den mystiske damen”. Ein dag kom ho på kaia og ba dei møte opp på klubblokalet for å helse på ein ”stor” mann. Og der kom sjølvaste Lenin inn, og den norske dama sa: ”Dette er vår store fører Lenin, som vil gjøre oss den ære å snakke med oss.” Og Sverre held fram: ”Da han kom for å trykke oss alle i hånden, var det hendenes størrelse og uttrykket i de smileløse øynene jeg husker best. Dessuten luktet det nokså særegent av ham.” I ettertid synest ikkje opplysningar om eit slikt møte særleg sannsynleg, men både fangstmennene og konsulen var sikre på at det faktisk var Lenin, sidan dei kjende han att frå bilde på plakatar. I revolusjonstider kan sjølv det usannsynlege skje.  

Rømde frå kreditorane
Etter to tapte selfangstsesongar var reiarlaget på randen av konkurs i fleire år. I 1927 greidde dei så vidt å ruste ut for selfangst i Kvitsjøen. ”Vi var redde kreditorene og besluttet å rømme fra landet fortest mulig. Vi gikk om natten og for rett til havs.” Sjølv om dei vart liggande fast i isen i to månader, var fangsten bra, og økonomien betra seg litt. Under sildefisket ved Island same år var faren heime og Sverre skipper på skuta for første gong. ”Da vi kom hjem med romet og dekket fullt av sildetønner, ville ingen ha den fordømte lasten og tilslutt ble det mulig å få solgt for Kr. 18,- pr tønne a 93 kilo. Mannskapet hadde ikke et øre i fortjeneste.”

Dramatikk i ishavet
Fangstsesongen 1928 starta lovande, men vart stadig meir dramatisk. På grunn av sterk straum med mykje skruis kom eine skuta etter den andre i vanskar. Men fangsten på forlatne, delvis knuste skuter, kunne også vere eit skikkeleg varp for dei som kom til tidsnok: ”Vi fikk øye på en høg skrugard og opp av denne kunne vi se riggen på ein skute som sannsynligvis var blitt sittende fast og trykt.. Glade var vi. Det gjenstod bare å ta sjangsen på å gå ned i rommet og ned på spekktankene..I løpet av et par timer hadde vi 1200 hårfaste kvitinger fra vraket.” Bror til Sverre hadde gått ned i maskinrommet. ”Mens han var der nede , løsnet skuta plutselig fra skrugarden og ned for den, og han som var i maskinrommet fulgte med..Der hvor det hadde vært et skuteskrog, var det nå fylt av løsis, og vi kunne ikke se tegn til mannen. Er par mann stod klar med et par bambusstenger med kveitekrok på, i tilfelle han skulle komme opp. Og opp kom han, men bare med en hånd som så vidt var synlig over sørpeisen som lå over ham. Han ble straks huket med kroken og halt opp slik at han fikk luft, men det var en stund før han kom til seg selv. Det var nære på..”. Sesongen før hadde broren blitt angripen bakfrå og rent overende av ein hosel medan han var opptatt med å flå nokre dyr. ”Han ble liggende med dyret over seg og det var ikke mange sekundene å betenke seg på. Jeg måtte skyte med risiko for å treffe min bror. Valget var ikke vanskelig. Ble han bitt av dyret, var han ferdig, og så skjøt jeg. Det er bare hodeskudd med DUM-DUM kuler som dreper. Skuddet traff og blodspruten traff min bror rett i ansigtet. Det varte en stund før han kom seg av sjokket, men så stod han endelig opp – fullstendig tilgriset av flere liter blod. De som var nærheten, trodde først jeg hadde skutt ham istedet for selen.”

Siste reis med Remø
I 1928 forliste 21 skuter i Kvitsjøen, og 19. mars gjekk også Remø tapt. Sverre skildrar det slik: ”Det er et fælt syn å se sin skute ”lide” så forferdelig. Isen kommer settende med minst 50 cm i sekundet og intet kan stanse den. Den hopet seg opp langs begge sidene og kom tilslutt opp mot båtdekket, traff skorsteinen og davitene som langsomt måtte gi etter. Deretter kom presset på selve overbyggget og du måtte se til å komme deg unna. Tilslutt var så å si hele skuta nedklemt av store ismasser, og vi måtte forlate henne. Vi hørte at spantene ble knust og spekktankene klemt mot hverandre.” Då dei var på veg over isen til skuta ”Terningen” av Tromsø, såg dei 15-20 mann frå ei anna skute på veg mot Remø for å sikre seg skinn og vrakgods. Sverre reagerte i sinne og vonbrot: ”Jeg syntes det var forferdelig..Vi var ikke kommet så langt unna, og jeg for ombord for å ødelegge så meget som mulig. I messen slo jeg i stykker allt jeg klarte av skaffetøy og tallerkner, og en urørt, røket griseskinke tok jeg med i en sekk.” Ombord i ”Terningen” var det alt eit mannskap som hadde forlist skuta si, men trass i at det vart trongt om plassen, vart dei vel i mottekne. Men dramatikken var likevel ikkje over: ”Det var på nære nippet at ikke også ”Terningen” gikk tapt i sterk skruing. Hun mistet roret, men da isen slakket, kom vi oss ut ved å bruke isanker og wire til vinsjen for å få henne inn i den rette åpningen. Etter at vi var kommet i rom sjø, var det skipperens sak og styre skuta ved hjelp av seil. Vi kom oss inn til Vardø og kort etter var vi ombord i hurtigruten på vei hjem...Det var en underlig følelse å kjenne seg som ”skipper skuteløs”. Vi hadde ingen annen skute og det var vondt å miste den. Det ville også bli vanskelig å finne kapital til en ny skute som kunne drive både fiske og selfangst. Det var så lite penger på denne tiden, og ett år etter kom det store krakket og all elendigheten som virket så å si lammende over hele verden. Arbeidsløshet og nød var det i mange land.”

Paul Zielke - den snille sersjanten

Året er 1943, og verdskrigen rasar. Men på ein sommardag med sol og blankt hav kan sjølv denne tida by på glimt av fred og idyll, som synet av ei tolv år gammal jente, i fineveret på padletur langs blankskurte berg i lånt kano. På land sit den unge eigaren og ser til at turen går trygt. Jenta er Jorunn Jakobsen, dotter til fyrvaktaren på Runde, og han som passar på, er Paul Zielke, sjefen for dei tyske flysoldatane på Kvalneset. Sekstisju år seinare karakteriserer Jorunn, no gift Mjønes, feldwebel (sersjant) Paul Zielke som ein heilt eineståande mann.

Andre vitnar om det same: Ein tilsett i Televerket har fortalt at han fleire gonger var på fyret for å reparere telefonar for tyskarane. Siste gongen tok flyvaktsjefen han med seg opp i radiostasjonen og fortalde kva frekvens dei sende på. Og telefonreparatøren la til: ”Den karen sparte livet til mange herøyværingar!”

Korleis var denne flyvaktsjefen, sersjant Paul Zielke? Kva historier blir fortalt om han? Kvar kom han frå og korleis gjekk det med han etter krigen?
Svara får du i denne artikkelen.


Tyskarar i Kvalsvika og på Kvalneset
Under krigen var det stasjonert tyske vaktmannskap i Kvalsvika og ved Runde fyr på Kvalneset. I Bygdesoge III av Herøyboka er dette omtalt på sidene 51 og 53-55. Til Kvalsvika kom åtte soldatar alt i juni 1940 og fekk husrom i stabburet og søre enden av stovehuset i Kleofasgarden. Der budde frå før dei tre ugifte syskena Gerhard, Pernille og Nikoline, på høvesvis 45, 40, og 34 år, og mor deira, som også heitte Nikoline. I Bygdesoga har soldatane fått god attest: ”Dei var høflege og for fint fram”. Dette gjaldt Ikkje minst leiaren deira, Paul Zielke, som raskt lærte seg å snakke norsk og ofte var med Gerhard på sjøen og Pernille i fjøset. Ein gong var han også med Gunnar Kvalsvik på drivgarnfiske etter sild med ”Fram III”. Då Petter Kvalsvik (”Steffa-Petter”) såg Zielke, den tyske kommandanten, ombord i båten til Gunnar, ropte han spøkefullt til skipperen: ”Skal du bort til England, ”Gonnja”?” Tretti år seinare skreiv Kåre Kvalsvik: ”Vaktsjefen Zielke kom folk til å hugse, ikkje berre for den sjøturen, men fordi han var ein rimeleg mann og gav inntrykk av å vere på folket si side”.

Til Kvalneset på Runde kom det ei gruppe på fem marinesoldatar under leiing av Erik Stein sommaren 1941, men dei reiste etter få veker. Men frå 1942 til krigen tok slutt var det heile tida stasjonert ei gruppe på 5-6 kystartilleristar, som budde i husværet til reservebetjent Johannes Goksøyr og heldt vakt frå sjølve fyret. Året etter vart dei supplert av 7-8 soldatar frå flyvåpenet, som tok inn i huset til fyrvaktar Jakobsen (1889-1977), der dei disponerte stova og gjesterommet. Dei meinige soldatane låg i køysenger på stova, gjesterommet vart brukt til kjøkken, medan sjefen fekk eit lite kammers som sitt rom. Sjefen var den sjølvsame Paul Zielke, som fram til då hadde vore stasjonert i Kvalsvika. Denne gruppa flysoldatar bygde seg sin eigen bunker med utkikksplass på Tua, litt nord og nedfor sjølve fyret. Paul Zielke hadde elles kjøpt ein færing av Nikolai Kvalsvik, og i fint ver rodde han ofte til Kvalsvika for å besøkje Pernille og Gerhard, som han hadde fått eit nært forhold til.

”Når krigen er slutt, får du pusset opp huset, og alt blir fint igjen.”
Jorunn Mjønes, yngste dotter til Anna (1892-1968) og Thorvald Jakobsen, var 12 år i 1943 og gjekk på skule i Runde, men i helgene og skuleferien var ho sjølvsagt saman med foreldra på fyret. Ho fortel at soldatane måtte gå gjennom kjøkkenet deira for å kome til sine eigne rom. Mor hennar tykte dei godt kunne ha tørka litt betre av støvlane før dei kom inn, og ho tok difor dette opp med Zielke. Han stod då heilt roleg og høyrde på henne utan å avbryte. Så sa han spakt: ”Når krigen er slutt, får du pusset opp huset, og alt blir fint igjen.” Då såg ho han som den ungguten han faktisk var og fekk slik godhug for han at irritasjonen var som blåst vekk. Zielke var også på andre måtar ein likandes kar. Han var både høfleg, korrekt og vennleg. På veg inn og ut av huset slo han alltid av ein prat. Dessutan hjelpte han dei med hesjinga. Under krigen var matauk viktig, og Jorunn fekk seg kaninar, som eit par av soldatane bygde bur til.

Zielke var godt likt også av soldatane han hadde kommando over. Han tok seg ikkje sjølv høgtideleg, men var kameratsleg og hjelpsam også mot dei. Etter fisketurar med færingen, var det han som laga fiskemat og serverte dei andre.
Men mellom dei to soldatgruppene på Kvalneset var det lite samkvem. Dei kom rett nok frå ulike våpengreiner, men det kunne også ha samanheng med at Zielke ikkje stolte på sjefen for kystartilleristane, som var ein overtydd nazist. Zielke lytta gjerne på radiosendingar frå London, viss han var åleine i bunkeren. Ein gong tusla det utanfor, og han skrudde fort til ein annan stasjon og treiv etter pistolen. Det var den andre kommandanten som kom på uventa besøk. Zielke trudde han var ute for å spionere og ville gjerne unngå liknande besøk for ettertida. Han sa difor til den andre at ved å dukke opp utan førehandsvarsel, kunne han ha blitt skoten ved eit mistak. Men fyrvaktaren og frue leit han derimot så fullt og fast på at han fortalde dei om denne episoden.

Sa frå kven som var nazistar
Sjølv er eg fødd i 1948, og frå midten av femtitalet likte eg godt å høyre dei vaksne fortelje frå krigsåra. Dramatiske ting som berre låg ti år attende, var truleg som hendt i går for dei som fortalde, i sær far min, Hans S. Runde (1904-1991)) og tanta hans, Karoline I. Runde (1890-1978). Ho var styrar på telefonstasjonen og heldt bokstaveleg talt alle trådar i bygda i si hand. Telefonsentralen var plassert i søre stova i huset hennar i Isak-garden, som bar namn etter far hennar. Vi budde i nabohuset. Tante Karoline, i daglegtale ”Ka’lia”, kom som følgje av stillinga si i hyppig kontakt med tyskarane på Kvalneset, ikkje minst med Paul Zielke, som ofte kom innom, sjølv om det alt i 1921 var strekt telefonlinje fram til fyret. Slik vart også far kjend med Zielke og kom etterkvart til å lite på han. Truleg hadde det også ryktast frå Kvalsvika at Zielke var ein bra mann. Også på Runde syntest folk vel om han og med god grunn. Til dømes sa han frå kven dei 1-2 nazistane på Kvalneset var, slik at folk kunne vere på vakt overfor dei. Far heldt Paul Zielke for å vere ein klok kar, som det gjekk an å snakke med om det meste og som også hadde glimt i auga og ein humoristisk replikk, slik det går fram av eit par andre historier:

”Nå kan du ta deg en tur til England”
Far var skipper på ”Havbris”, ein båt på 42 fot, som dei dreiv vintersild- og Lofot-fiske med under krigen. Også utanom fisket måtte dei regelmessig få stempla skipspapira hos den tyske hamnekapteinen i Ålesund. Det tykte far var tungvint og spurde difor der om ikkje Zielke kunne gjere det. ”Kjenner du han?”, spurde hamnekapteinen, lyste opp i eit smil og sa ”Ja, det skal vi ordne”. Han skreiv eit brev stila til Zielke og la ved skipspapira. Noko seinare låg far med båten og lossa sand ved kaia på Runde, då Zielke dukka opp. Far stoppa han og fortalde om brevet han hadde fått med seg. ”Vi går ombord”, sa Zielke, sette seg i kahytta, las brevet, skreiv under papira og framdaterte underskrifta for ytterlegare nokre gonger før han sa spøkefullt: ”Nå kan du ta deg en tur til England”. Far, som då var førti år og far til fire, meinte nok han var for gammal for det. Sjølvsagt forstod også Zielke at største risikoen var av eit anna slag. Viss far hadde kome ut for kontroll, ville det blitt avslørt kva Zielke hadde gjort.

”Du kunne skutt mange tyskere”
Endå meir vågale var begge to ved eit seinare høve. Folk på Runde heldt enno geiter, men dei var blitt så ville at det var uråd å fange dei inn om hausten. Far ynskte difor å skyte ei geit, men hadde sjølvsagt inga børse. Ein gong Zielke var heimanfor åleine, spurde difor far om han kunne få låne geværet hans for dette føremålet. Zielke var litt betenkt, men noko seinare hadde han likevel med seg våpenet og patronbeltet med 3-4 magasin á fem skot. Han lurte på kor mange magasin far hadde bruk for. Det måtte vel greie seg med eitt, meinte far, som fekk overta både gevær og fem patroner, men på eitt vilkår: Han måtte ikkje levere det attende viss Zielke kom til gards i følgje med andre tyske soldatar. Far var heldig og trefte geita med første skotet. Vel ei veke seinare kunne han difor levere børsa og fire skot attende. Då fekk han følgjande kommentar: ”Du kunne skutt mange tyskere”. Far fortalde at Zielke i tillegg til geværet også hadde med seg pistol, for soldatane fekk ikkje lov til å gå kring utan våpen. Ein gong far var på Kvalneset for å reparere telefonlinja, hadde tyskarane der fått uventa besøk av overordna som kom sjøvegen for å inspisere våpna. Desse stod då oppstilte langs hovudveggen av huset. Det hadde truleg ikkje gått så bra for Zielke viss han ved ein slik kontroll ikkje kunne gjere greie for geværet sitt.

”Tror du ikke jeg vet hva et anodebatteri skal brukes til?”
På kjøkkenloftet, på skrå over telefonstova, hadde tante Ka’lia eit radioapparat ho ikkje hadde levert inn. Dette visste alle naboane om, og når klokka nærma seg sju om kvelden, kom dei fleste karane frå gardane omkring for å høyre sendinga frå London. Forfattaren Alfred Hauge, som då var lærar ved Fredtun, Frikyrkja sin ungdomsskule (folkehøgskule), var ein gong på Runde denne tida, og har skrive med undring i sjølvbiografien sin om kor openlyst dette skjedde. Men historia sluttar ikkje med det. På denne tid var det elektrisitetsverk i Goksøyra, men ikkje i Runde, som først fekk krafta i 1951. Det var difor ein batteriradio Tante hadde, og batteri var ikkje lett å få tak i. Ho ringde difor til fru Jakobsen på fyret; kanskje gjekk det an å be Zielke om hjelp? Og Anna Jakobsen gjekk rett til Zielke og spurde om han kunne kjøpe eit radiobatteri neste gong han var i Ålesund, men ho nemnde ikkje kven som trong det. Truleg fekk ho korkje ja eller nei til svar, for etter ei tid spurde ho han korleis det vart med batteriet. Då svara Zielke at det hadde han alt kjøpt og overlevert til rette vedkomande. Overfor familien undra Anna Jakobsen seg over korleis han kunne vite kven det var. No trudde ho kanskje fleire av tyskarane på Kvalneset visste om radioapparatet utifrå ein kommentar Jonna hadde høyrt. Ho strikka kufter og selde til tyskarane, som var ofte innom. Frå stova hennar nede på Sanden hadde dei utsikt til telefonstasjonen oppe ved fjellfoten, og dei hadde kommentert ”trafikken” dit like før klokka sju. Elles synest eg å hugse at tante Ka’lia fortalde at ho sjølv hadde spurd Zielke om hjelp. Då han kom med batteriet ein mørk haustkveld, vart han observert av ni år gamle Marta, niesa til far. Ho alarmerte far sin, Nils Runde (1902-1967), som gjekk og kikka inn glaset hos Tante. Då han såg at det ”berre” var Zielke som var på besøk, fann han ingen grunn til uro og snudde heim att. Zielke og Tante hadde eit gjensidig godt forhold. Ofte kunne han verte våt og kald på føtene når han gjekk i snø eller regn over fjellet til Runde. Kom han innom telefonstasjonen hos Tante, fekk han ta av seg på beina medan ho tørka strømpene og skorne framfor komfyren. Men når det galdt batteriet, sa han ein smule skarpt: ”Tror du ikke jeg vet hva et anodebatteri skal brukes til?” Korkje far eller Tante var likevel redde for at han skulle varsku andre om radioen. Men når ”Svartemarja”, båten til Gestapo i Ålesund, vart observert på fjorden, var far snar til å pakke inn radioen og gøyme han oppe i urdene eller grave han ned i grisegarden i fjøset.

Hagla i urda
Også andre på Runde fekk nytte av Zielke si vennlege innstilling. Ved eitt høve greidde han å bagatellisere beslag av ei hagle. Det var Leonard Runde som åtte hagla, men i staden for å levere inn våpenet, hadde han pakka det godt inn og gøymt det i ein heller i Storevika. Kanskje visste sonen Lars (1926-93) omlag kvar hagla var gøymd. Sommaren 1944 fann iallfall han og nokre jamaldringar våpenet, pussa det og skaut litt for moro skuld nokre gonger utover hausten. Ein søndag i januar 1945 var Lars saman med kameratane Georg Bøe (1926) og Petter E. Runde (1928) så opptatt med hagla at dei vart overraska av to tyske soldatar i kvite kamuflasjeklede, som stod berre ti meter unna og sikta på dei med maskinpistol. Dette var soldatar som kom utanfrå, kanskje knytt til Gestapo, og som var på jakt etter våpen smugla inn frå Shetland. Gutane la roleg frå seg hagla og gjekk derifrå utan å bli stansa. Dei kvitkledde tok med seg våpenet til Kvalneset og konfronterte Zielke med våpentreninga i hans nærområde. Dei kravde at det måtte takast gissel blant befolkninga. Zielke vart med dei til Ålesund og greidde å overtyde sjefane der om at dette berre var barnestrekar. Han stilte seg sjølv som personleg garantist og gissel i staden for folk frå Runde. Mor til Lars gav han då ein pose egg som takk.

Zielke var klar over at han opererte i eit grenseland og var sjølv på vakt, særleg overfor dei ”kvitkledde”. Kanskje spionerte dei også på han. Når slike var komne til Runde, sov han difor alltid med pistolen under puta. Dette fortalde han til Jakobsen og la til: ”De skal ihvertfall ikke få tatt meg levende”.

”Krigen er slutt. La oss takke Gud”
Zielke og dei andre tyske soldatane reiste frå Runde i slutten av mai 1945. Siste krigsåret budde familien Jakobsen i Goksøyr. Då dei flytte ut att på fyret, såg dei at Zielke den 8. mai hadde skrive dette på den store veggkalenderen sin: ”Krigen er slutt. La oss takke Gud”.
Folk på Runde visste at Zielke var frå Nauen, som vart liggjande i Sovjetisk sone, seinare i DDR. Han gav stundom uttrykk for uro over framtida for seg og sine. 1-2 år etter krigen fekk fyrvaktar Thorvald Jakobsen eit brev frå han, der han skreiv kor vanskeleg livet var og kor lite mat dei hadde. Særleg var han bekymra for dotter si, Dagmar, fødd i 1943. Jakobsen sende då ein pakke med matvarer, men sidan dei aldri høyrde noko meir, visste dei ikkje om pakken hadde kome fram.

Ny kontakt med familien Zielke
Mange på Runde, og sikkert også i Kvalsvik, har undra seg over korleis det gjekk med Paul Zielke etter krigen. Dei tenkte at Zielke, som hadde eit så godt forhold til folket her, kanskje ville kome attende viss han hadde høve til det. Men jernteppet gjekk den gongen som eit stengsel gjennom Europa og var eit hinder for samkvem. Sist haust prøvde eg å kontakte tyske militærarkiv på ei nettadresse bror min, Helge, hadde fått av Den tyske ambassaden i Oslo, men dette førte ikkje fram. Via nettet fann eg så adressa til lokalkontoret i Nauen av regionavisa Havelland og sende ein e-post dit. Dei tipsa meg om Nauener Heimatfreunde ved Wolfgang Johl, og to dagar seinare sat eg med opplysningar både om namna og adressene til kona og dotter til Zielke, samt opplysning om at han truleg hadde ein son, busett i Rostock. Frå februar 2010 har eg difor hatt jamnleg kontakt både med Dagmar Estermann (1943), dotter til Paul Zielke, og Detlef Zielke (1948), son hans. Dei har gitt meg mange opplysningar om livet hans, både før, under og etter krigen.

Paul Zielke – ein kort biografi
Paul Zielke var fødd i Berlin 22. juni 1919 og såleis berre 21-26 år den tida han var soldat i Noreg. Før krigen braut ut hadde han tatt yrkesutdanning innan handel med dyrefor og fått seg arbeid i Berlin zoologiske hage. Med slik bakgrunn var det heilt naturleg for han å hjelpe til med slåtten eller ta eit tak i fjøset, som han gjorde både på Kvalneset og i Kvalsvika. Han vart også så fascinert over at kyrne fekk fisk i foret at han fortalde det til barna sine mange år seinare. Også kunsten å lokalisere gode fiskeplassar og fluder ved hjelp av méd la han seg på minne og fortalde om til familien.

Då krigen kom, vart han innrullert i Flyvåpenet (Luftwaffe) som ”funker”. Direkte omsett tyder det radiotelegrafist, men det vert også brukt om ein meinig soldat i sambandet innan hær og flyvåpen. Oppgåva til dei tyske soldatane på Nerlandsøy og Runde var då også å observere og rapportere (militær) aktivitet på havet og i luftrommet ved kysten. Alt medan han var i Kvalsvika, var han gruppeleiar med grad av sersjant (Feldwebel).

Paul Zielke hadde to søstre, Gertrud og Irma. Mor deira heitte Anna og kom seg gjennom dei harde etterkrigsåra, medan faren døydde alt under krigen. I 1942 gifte Paul Zielke seg med eitt år yngre Käte Fleischer frå Nauen, ein mindre by omlag fire mil vest for Berlin. Käte Zielke fylte 90 år sist april og bur framleis i Bardeystrasse 13, Nauen, som også var barndomsheimen hennar. Dottera Dagmar bur i Falkensee, midt mellom Nauen og Berlin, medan sonen Detlef har flytta til Rostock. Dagmar har elles to døtrer, Sabine og Britta, medan Detlef har ei, Karina.

Etter krigen var Zielke i britisk krigsfangenskap fram til 1946. Dei første etterkrigsåra var harde å kome gjennom med stor varemangel overalt. I Tyskland var det direkte hungersnaud. Paul Zielke var då så bekymra for korleis det skulle gå med den tre år gamle dotter si at han skreiv både til fyrvaktar Thorvald Jakobsen på Runde og Gerhard Kvalsvik på Nerlandsøy og bad om hjelp. Pakken frå Jakobsen vart truleg konfiskert av den russiske kontrollen; den kom iallfall aldri fram. Men begge barna fortel at han fekk svar frå Gerhard, som foreslo å adoptere han, slik at han kunne kome attende til Sunnmøre, der dei iallfall slapp å svelte. Både Gerhard og dei to søstrene hans var einslege og barnlause, og dei sette stor pris på den sympatiske og sjarmerande Paul, så eg held ikkje dette for usannsynleg. At ingen norske har nemnt det, treng ikkje tale i mot. Gerhard var ein stillferdig kar, og eit ønskje om å adoptere ein tysk soldat var vel heller ikkje lurt å snakke høgt om like etter krigen. Sidan Paul Zielke hadde både mor og svigermor å ta omsyn til, takka han nei til tilbodet om adopsjon.

Paul Zielke var ein hendig kar og valde å ta opplæring som skomakar. Han tok meisterprøva i 1952 og tre år seinare også meisterprøve i ortopedi. Han starta så sin eigen verkstad der han laga ortopediske sko. Eit slikt enkeltmannsføretak var tillate sjølv i det kommunistiske DDR. Men nokon utprega forretningsmann vart han aldri. Han slo ofte av på prisen eller ettergav skuld, særleg til eldre og sjuke med dårleg råd. Barna fortel at han også i fritida likte å gjere noko praktisk, drive med dreiing, stelle til i hagen og halde huset i stand. Han konstruerte og laga seg også ein robåt, heilt på eiga hand.

I oppveksten måtte han lære å spele fiolin. Seinare lærte han seg også å spele mandolin, blokkfløyte, munnspel og trekkspel. Han likte å syngje og song gjerne tekstar og melodiar han hadde lært i Noreg. Barna fortel at han var ein kjærleg far, men ein som også stilte krav og sette grenser.

Sonen Detlef fortel at Zielke gav Gerhard Kvalsvik dynamitt til sprenging av større steinar på garden. Utanom syskena Kvalsvik, er det familien Jakobsen dei hugsar at faren nemnde; naturleg nok sidan det var hos dei han budde og med dei han hadde mest kontakt. Som minne frå Noreg hadde Zielke med heim ei lommebok med innskrifta ”NORGE” (sjå bilde) og eit lite norsk flagg, som han fekk etter å ha berga to fiskarar då båten deira kantra. Særleg det siste sette han stor pris på.

Paul Zielke døydde i 1975, berre 56 år gammal. Siste leveåra han var han mykje sjuk. Både Detlef og Dagmar har gitt uttrykk for takksemd for at eg ville skrive ein artikkel om faren og såleis heidre minnet om han.

Etterord
Då krigen slutta, stod det 300 000 tyske soldatar i Noreg. Sjølv om også desse vart sett i krigsfangenskap i 1-2 år, var dei blant dei heldige som overlevde krigen, og dei fleste hadde også unngått blodige kampar. Konflikt mellom soldatplikt og samvit kunne dei likevel oppleve. I krig er det vanskeleg å leve eit anstendig liv og samtidig bevare sitt eige. Paul Zielke prøvde, fordi han var ein bra mann, og lukkast, fordi han hadde sjarm og eit vinnande vesen som gjorde at både overordna og nordmenn fekk tillit til han.

Informantar

Frå Runde:

Karoline I. Runde (1890 - 1978)
Hans S. Runde (1904 - 1991)
Petter E. Runde (1928))
Idar Runde (1929)
Jorunn Mjønes (f. Jakobsen 1931)
Marta Seth (1935)

Frå Kvalsvik:

Sigfred Kvalsvik (1920)
Kåre K. Kvalsvik (1926)
Jon Vollen Kvalsvik (1930)

I Tyskland:

Käte Zielke (1920)
Dagmar Estermann (f. Zielke 1943)
Detlef Zielke (1948)

Skriftleg kjelde:
Bjarne Rabben: Herøyboka Bygdesoga III

Peter F. Hjort

Siste studieåret var eg på eit møte der overlegar ved Rikshospitalet diskuterte kva som var best og tryggast behandling for somme av pasientane som låg der. Ein av legane gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Det var syntesen av sylskarp logikk og menneskeleg varme som slo meg; den klare tanken og det gode hjartet som alle legar ideelt bør ha, sidan dei møter både intellektuelle utfordringar og personar som treng forståing og medkjensle.

Peter F. Hjort hadde gjort inntrykk på folk før. I 1967 heldt han talen ved årsfesten for Universitetet i Oslo. Han snakka då om behovet for større ressursar til helsevesenet, men òg om behovet for prioritering, om kva naturvitskap har å seie for medisinsk framgang, men også om grenser for den same vitskap. Ikkje minst ba han legane ta vare på tilliten pasientane viser dei ved å møte kvar einskild ”med kyndighet, interesse og medfølelse”. Han sa også at Norge ikkje burde snylte på andre land for utdanning av legar, og han tok opp problemet med dårleg utbygd helseteneste i Nord-Norge.
Blant tilhøyrarane var kyrkje- og undervisningsminister Kjell Bondevik, som alt året etter ba Hjort leie arbeidet med å etablere medisinsk utdanning i Tromsø. Der vart Peter F. Hjort først leiar i interrimstyret og i 1973 vald til den første rektoren ved universitetet.

Dette visste eg ingenting om då eg fekk vere ”fluge på veggen” og lytte til diskusjonen blant overlegane på Rikshospitalet. Men seinare har eg høyrt fleire foredrag av Hjort. I utgangspunktet var han spesialist på blodsjukdomar, men etter 1975 engasjerte han seg i samfunnsmedisin og helsetenesteforsking. Særleg var han opptatt av førebyggande medisin, og dermed både av det samfunnet og den einskilde kan gjere for å redusere risikoen for skadar og sjukdom. Slik sett kom han nærare det allmennmedisinske fagfeltet og vart ein inspirator også for oss som arbeidde der. Han var ein ivrig talsmann for fysisk aktivitet og levde som han lærte også på det området. Sjølv om han i hovudsak var forskar, heldt han kontakten med praksis ved å vere sjukeheimslege. I debatten om medikaliseringa av medisinen var han krystallklar: ”Det finst ingen pille for alt som er ille”.

Når det gjaldt val av ektefelle, som for dei fleste inneber eit visst sjansespel, hugsar eg han sa: ”Den som får seg ei kone (eller mann) som er snill, klok og flittig, er svært heldig”. Sjølv heldt han seg for å vere blant dei heldige, som fekk si Tone. Henne heldt han lag med i gode og vonde dagar, for dei siste kom også, då Tone på slutten av livet trong mykje pleie. Men då stilte han sjølv opp som pleiar i heimen på Blommenholm.

Peter F. Hjort (1924-2011) døydde første nyttårsdag. I siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening har han fått ikkje mindre enn fire nekrologar. Det vitnar om at han var ein nestor innan norsk medisin, som mange har sett pris på. I omtalen stod også ein del som var nytt for meg. Far hans, juristen Johan Bernhard Hjort, skreiv ein artikkel om rettstilstanden i Norge under krigen. Dermed vart han arrestert, sett på Grini og deretter sendt til Tyskland. Men familien Hjort hadde tyske slektningar, og ein svoger fekk avtalt med Terboven at Johan B. Hjort i staden kunne internerast saman med familien på godset deira, Gross Kreutz, i Tyskland. Der var Peter til 1943, då han på veg til Norge nytta høvet til å hoppe av i nøytrale Sverike, for å byrje på medisinstudiet. Men han vart raskt innkalla til dei norske politistyrkane, og 7. mai marsjerte han inn i Trondheim saman med troppen han var blitt sjef for, 21 år gammal.

Peter F. Hjort var nok fødd med ”ei sølvskei i munnen”. Forfedrane var alle framståande legar, juristar eller forskarar, og sjølv var han velsigna med eit skarpt intellekt og ein varm og vinnande personlegdom. Utgangspunktet kunne ikkje vore betre: ”Peter fortalte om en god barndom på Bestum. Han elsket sin mor, beundret sin far og respekterte sin folkeskolelærer”. Og kona hans, Tone, var dotter til rektor Didrik Arup Seip ved Universitetet i Oslo. Men ”ønsket om å være til nytte i samfunnet og betydningen av å gjøre sin plikt ble podet inn i ham”. Desse ideala levde han opp til, og vi andre ”vil alltid være takknemlige for at vi har fått dele hans kunnskap, klokhet og vennlighet”, slik gode kolleger no skriv.

Kulturrelativisme

Kulturrelativisme er læra om at kvar kultur har sin innebygde logikk og må forståast på eigne premissar. Opphavleg var det sosialantropologane som lanserte denne tanken, som sjølvsagt kan gje større innsikt i somme sider ved ein kultur. Meir problematisk vert det når ein går eit steg lenger og hevdar at skikkar og tradisjonar i einkvar kultur er like bra som tilsvarande i alle andre. Dette har no blitt eit aktuelt spørsmål med innvandring frå nær sagt alle land i verda, medan det før helst vart drøfta i tilknytning til kulturimperialisme, dvs ideen om at vestleg påverknad og påtrykk har øydelagt velfungerande samfunn i Afrika og Asia.

Ei lærebok som eksempel
Ei lærebok i historie for den vidaregåande skulen frå 1986, ”Verda 2 etter 1850”, skriven av Asle Sveen og Svein Aastad, er tydeleg prega av kulturrelativisme når det gjeld omtale av brudepris og fleirkoneri. Om skikken med å kjøpe seg koner står det følgjande: ”Dei afrikanske kvinnene såg ikkje på brudeprisen som diskriminerande; prisen understreka fellesskapet mellom to familiar og at mannen meinte alvor. Misjonærane og koloniadministrasjonen i fellesskap prøvde å få slutt på dette. Det førte til at ekteskapa vart meir ustabile, og både kvinnene og barna fekk eit utryggare tilvære.” Og fleirkoneriet vert i læreboka forklart og forsvart slik: ”Ein mann med fleire koner fekk fleire barn, og barna vart rekna som ein garanti i alderdommen. Mange kvinner såg på fleirkoneri som ei avlasting, for då gjekk det fleire år mellom fødslane”.

Brudepris – teori og praksis
Forfattarane kan ikkje ha tenkt særleg langt, for tre koner til kvar rikmann gjev konemangel og barnløyse for dobbelt så mange fattige, som er endå meir avhengige av barn for ein trygg alderdom. Og at brudepris er ein garanti for kvinna sin status og velferd, er også høgst usikkert. Arne Olav Øyhus, professor ved Høgskulen i Agder og nettopp omtalt i Vårt Land, gav i 1986 ut boka ”Kawacha” (Kvit mann) etter å ha vore fange hos SPLA-geriljaen i Sør-Sudan. Han fortel der at han eingong konfronterte høvdingen i Madi med eit vanleg syn på landsbygda i Afrika: Ei kvinne nedlesst av ei tung bør og med barn på ryggen; nokre steg lenger bak mannen, fri og frank. Kvifor var arbeidsfordelinga slik, undrast Øyhus, men det spørsmålet forstod ikkje høvdingen. I Europa er det mennene som vert rekna som sterkast og difor tek dei fysisk tyngste taka, heldt Øyhus fram, og skriv vidare:
Høvdingen mønstret meg nøye. Mente jeg alvor? Han la hodet litt på skakke, gjorde en gest som for å si: ”Hør nå her, gutten min.” På et rolig og behersket, men opplagt retorisk vis sa han: ”Du bruker skjorta di, ikke sant?” ”Jovisst”, svarte jeg. ”Det er kanskje derfor du kjøpte den? Det er det samme med kvinner – du kjøper dem for å bruke dem.”

Hinduistisk kvinneundertrykking
Ein historikar som slett ikkje er prega av den kulturrelativistiske tankegangen, er den framifrå forteljaren Torbjørn Færøvik, som har gitt ut mange glimrande reiseskildringar. I boka ”India – stevnemøte med skjebnen” tek han fram både dei gode og groteske skikkane i det hinduistiske India og korleis dei verste av desse vart endra under britisk styre. Til dømes var ”sati” (god hustru) ein heiderstittel på enkjene som let seg brenne saman med sin døde husbond, slik hinduismen tilrådde. I realiteten vart dei aller fleste bundne, somme jamvel til liket av mannen, før dei vart plasserte på bålet. Etter forbod mot å brenne gravide eller enkjer med små barn, kom eit totalforbod i 1829, men skikken heldt likevel fram lenge etterpå fordi britane ikkje hadde kontroll på landsbygda, der dei fleste budde. Om konekjøp i Afrika er ille, så er kravet om medgifte i indisk kultur langt verre. Medan middelklassen i det siste har hatt råd til å betale for kjønnsdiagnostikk med ultralyd og for abort av jentefoster, har drap av nyfødde vore alternativet til økonomisk ruin for fattigfolk. I den første landsomfattande folketeljinga i 1901 fanst det mange landsbyar heilt utan jenter. Dei var alle enten drepne eller svelta til døde. I 1999 skreiv Færøvik at India mangla 50 millionar kvinner på normal kjønnsfordeling. Og i tillegg kjem den systematiske diskrimineringa av lågare kaster og spesielt dei kastelause.

Misjonærar og moderne varslarar
I tidlegare tider var det misjonærar som skreiv alarmerande rapportar om ukulturen i framande land. Læreboka til Sveen/Aastad kritiserer dei for det: ”Misjonærane, som ofte bana vegen for imperialistiske framstøytar, må også ha noko av ansvaret for dei negative haldningane som gjorde seg gjeldande mot framande kulturar.” Men når ein historikar som Færøvik gjer det same, får han (velfortent nok) rosande kritikkar og Bragepris. Faren er at umenneskelege skikkar i andre kulturar berre blir sett på som spennende og eksotisk, og difor ikkje tatt på alvor som dei eklatante brot på menneskerettane dei faktisk er. Ikkje minst gjeld dette kastesystemet i India og det nesten like urettferdige klansystemet i Pakistan og Somalia, som innvandrarane derifrå har tatt med seg til Noreg. Kor mykje fokus har det vore på det? Til ganske nyleg, nesten ingenting.

Handhelsing og hygiene

Handtrykk – tillit og avsløring
I ei klassisk, norsk lærebok om pasientundersøking og journalskriving stod følgjande: ”En skikk som enda ikke er helt vanlig på norske sykehus, men som bør bli det, er at undersøkeren (studenten, legen) presenterer seg og tar pasienten i hånden. Et slikt håndtrykk har verdi fordi det kan være innledningen til et tillitsforhold mellom undersøker og pasient, et tillitsforhold som i alt legearbeid er av den største betydning. Et slikt håndtrykk har også verdi, fordi bare berøringen med pasienten hånd kan gi undersøkeren en rekke viktige, kliniske opplysninger (temperatur, tørrhet, tremor (skjelving) mm).”

Skikk følgje eller land fly?
Dette rådet følgde eg i min praksis, iallfall til eg byrja presentere meg for same person for andre eller tredje gong. Seinare reserverte eg handtrykket for dei eg såg sjeldan eller for første gong. Dette fungerte bra til for ti år sidan, då eg vart konsultert av ei arabisk kvinne, som plent nekta å ta meg i handa. Tolken forklarte at religionen forbaud henne å helse på menn. Det var greitt nok for meg, sjølv om eg syntest det var merkeleg at eit handtrykk var verre enn undersøking og berøring av resten av kroppen. Men i fjor vart det litt meir hurlumhei då velkomstkomiteen ikkje ville ta dronning Sonja si framstrekte hand, då ho var på besøk ved Islamic Cultural Center i Oslo. Spørsmålet vart stilt om det var våre skikkar eller andre sin religion som skulle ha forkøyrsrett. Frå gammalt av har vi jo hatt ordtaket ”skikk følgje eller land fly”, men kven som her var mest på heimebane, kan sjølvsagt diskuterast.

Trur ikkje på dropesmitte
Handhelsing har også ei hygienisk side. Frå studiet hugsar eg overlege ved Rikshospitalet, Jens Dedichen, som sette saka på spissen og sa at han ikkje trudde særleg på dropesmitte, men til gjengjeld ba oss om å vaske hendene grundig, iallfall etter å ha berørt ein pasient som var forkjølt. Og den kirurgiske handvask med klipping av negler, grundig børsting, såpevask i fleire omgonger og skylling frå fingrane og oppover, kravde både tolmod og robust hud. Med tanke på smittefare burde vi kanskje gå over til andre former for helsing, for vaskeservanten er sjeldan like lett for handa som på eit legekontor. Japanarane er kjende for å vere høflege, iallfall i fredstid, og dei står på ærbar avstand, legg begge handflatene mot kvarandre og bøyer seg djupt i vørdnad for den dei skal helse på. Liknande ritual finst i fleire asiatiske land. Under svineinfluensaen i fjor prøvde eg meg på ein annan, kanskje mindre vellykka variant i storebrors syttiårslag. Eg var litt febersjuk og slapp og gjekk rundt i selskapet med hendene på ryggen for ikkje i vanvare å trykkje alle framstrekte hender. Når eg nemnde smittefare, vart det brått litt betre plass omkring meg. Om ikkje eg vart sett på som reint spedalsk, var eg iallfall ein paria, urørbar. Ja, det var då. No høyrer vi i nyheitene at hundretusenvis av vaksinedosar mot denne influensaen vart til overs.

Barnehagen - ein arnestad for virus
Vi som kjem opp i bestefarsalderen får oppleve det same som småbarnsforeldre, nemleg hyppige luftvegsinfeksjonar. Barnehagar er gjerne nødvendige vilkår for høg sysselsetnad og for utjamning av omsorgsarbeidet i samfunnet, men dei er nokre veritable møtestader og veksthus for alle småkryp, som lus, virus og bakteriar. Blant førskulebarn er det slett ikkje snakk om handhelsing, men kroppskontakt over ein langt breiare skala, både kyss, klapp og klem. Smittepresset er enormt.

Allergi og autoimmunitet
Men vi treng litt motstand for å bli sterkare. Dette gjeld sikkert psyken, men endå meir for kroppen. Får ikkje musklane trening av tungt og meiningsfylt arbeid, må vi på helsestudio eller heime kompensere ved å ”pumpe” jern; i seg sjølv ein meiningslaus aktivitet. Og vi må jogge for å gje hjartet den treninga det går glipp av i godstolen eller bilsetet. I all vår reinsemd er det også fare for at immunforsvaret vårt får for lite å gjere. I allfall har allergi og autoimmune sjukdomar blitt stadig vanlegare i vestlege land. Det synest som om immunforsvaret blir vendt mot eige vev når det ikkje får reelle, ytre fiendar å kjempe mot. Men så enkelt er det nok ikkje, for visse infeksjonar kan også alarmere immunapparatet. Vi veit stadig svært lite. I mi tid studietid var det god latin å tru at magesår kom av stress. Då eit par australske legar på 80-talet reint tilfeldig oppdaga magesårsbakterien, Helicobacter pylori, tok det tid før alle forstod og godtok denne som eit nødvendig vilkår for sår i magesekken og tolvfingertarmen. Kanskje finn vi at virus og bakteriar er årsaka til også andre sjukdomar, som i dag ikkje blir rekna som smittsame. Og kor lenge vi har verksame antibiotika mot forskjellige infeksjonssjukdomar, kan ingen svare på. ”Qui vivra verra”, sa dei gamle romarane.

Diktatur, demokrati, kompetanse og kommunikasjon

Som skipslege på KNM ”Narvik” i slutten av syttiåra var eg med på eit kurs om leiing, der deltakarane vart delte i grupper med kvart sitt byggesett og fekk i oppgåve å lage eit køyrety som var høgast mulig, men likevel i stand til å trille ein meter med eit fylt vassglas på toppen. Resultatet vart ulike vogner, frå dei solide, låge og stødige til dei meir høge og vaklevorne. Slik målet var formulert vart konkurransen sjølvsagt vunnen av ei gruppe som hadde konstruert eit av dei sistnemnde køyretya. Det var ikkje lagt føringar på organiseringa i gruppene, og denne varierte sjølvsagt mellom det svært demokratiske og tendensar til diktatur, der ein dominerande person var med. Men så kom cluet: Ein frå kvar gruppe skulle gå til ei anna og leie arbeidet der med nøyaktig same prosjektet! Som observatør var det særs underhaldande å sjå kva som skjedde når ein frå ei gruppe som hadde laga eit høgt køyrety, vart sett som leiar for ei gruppe bak eit mislukka prosjekt og vice versa. Ville gruppene akseptere leiaren når dei oppdaga av han var inkompetent som konstruktør i forhold til dei sjølve? Ville ein leiar greie å overtyde eit fleirtal om at hans idear var dei beste når dei faktisk var det? Ville det i det heile bli spørsmål om som var mest kompetent, som hadde eit vellykka prosjekt å vise til?

Poenget var ikkje å få fram kva som var best av diktatur eller demokrati, men å vise kva rett kompetanse, ikkje minst hos dei som bestemte, hadde å seie for resultatet; eller kanskje å vise at val av styreform burde vere avhengig av kven som hadde rett kompetanse i forhold til oppgåva ein skulle løyse. Viss ein hadde som premiss at kompetansen i krigføring stig med militær rang, kan det også hende kurset hadde som mål å få aksept for det militære hierarki. No er verken diktatur eller demokrati eintydige omgrep. Sjølv ein diktator er avhengig av større eller mindre grad av aksept blant sine undersåttar, og gata sitt parlament er berre eit penare uttrykk for ein mobb. Sjølv vårt representative demokrati er svært ufullkome som folkestyre, men likevel eit brukbart kompromiss, sidan allmannamøter og stadige folkerøystingar både er ei tungvint og kaotisk styringsform.

Problemet er likevel at politikarane kan ikkje vere kompetente på alle område. Sjølv om dei deler på oppgåvene og slik kan fordjupe seg på visse felt, har dei likevel gjort seg avhengige både av byråkratiet (”Javel, herr Statsråd”) og av ulike rådgjevingsorgan. Lærdomen frå kurset om leiing og kompetanse er aktuell på mange samfunnsområde, men i dag tenkte eg på den då eg las i Aftenposten at Teknologirådet tilrår at alle nordmenn bør få elektronisk tilgang på eigen pasientjournal. Sjølv om Teknologirådet sikkert er svært så kompetent på tekniske løysingar, er det slett ikkje sikkert at forslaget deira bør gjennomførast berre fordi det er teknisk mulig. Eit gode med elektronisk databehandling er at store mengder data blir lett tilgjengelege, og for svært mange, men sensitive, medisinske data bør tvert om vere det berre for den som treng dei, når det trengst. I Aftenposten kjem ein intervjua fastlege og ein av pasientane hans, som jobbar med IKT og datasikkerheit, med sterke innvendingar som går på utilfredsstillande personvern. Fastlegen understrekar også at journalen kan bli svekkja som arbeidsreiskap, viss den må skrivast med tanke på at den kan bli lesen av pasienten sjølv og andre som blir gitt innsyn, utan at dei får hjelp til å tolke det som står der. Dette er synspunkt som legg vekt på viktigare omsyn og også byggjer på kompetanse, slik eg ser det.

Teknologirådet foreslår at tilbodet blir innført gradvis, først med tilbod om prøvesvar, medisinoversikt og tilvisingar. Det høyrest tilforlateleg ut, men berre for dette formålet måtte alle journalsystema, både på sjukehus og i allmennpraksis, truleg fornyast totalt, fordi dei ikkje er laga med tanke på allmenn tilgang. Direkte elektronisk kommunikasjon mellom pasient og fastlegekontor er likevel etablert mange stader, og ei vidareutvikling av dette vil truleg vere til hjelp for begge partar og innebere ei nyttig rasjonalisering. I dag kastar altfor mange bort altfor mykje tid på venting i telefonen og opplever generelt for dårleg kommunikasjon, både når det gjeld timebestilling, prøvesvar og andre tilbakemeldingar. Dette gjeld for legane, men sjølvsagt i endå større grad for pasientane.