Menn frå Herøy har prøvd sjølivet både som skårunge og skipper på eiga skute, fleire har forlist på ishavet, mange har røynsle som matros eller styrmann i utanriksfart og somme har i krigstid sett livet på spel for fedrelandet. Men ingen har vel i tillegg blitt internert i Sovjetsamveldet, fått helse på både Nansen og Lenin, nær vorte proformagift med russisk overklassejente, vore agent for britiske Secret Service, lærar på fiskarfagskule, sjøfartsekspert i Egypt og fått 13 år saman med oldefar fødd i 1818. Det hadde Sverre Remøy, som jamvel skreiv ned livssoga si då han var i slutten av syttiåra. Han levde likevel eit kvart hundreår til og døydde først i 2005, 101 år gammal.
Manuskript i mange versjonar
I Herøyboka Bygdesoge III skriv Bjarne Rabben mellom anna om krigen og siterer frå eit ”skriftleg arbeid” av Sverre Remøy. Eg vart nysgjerrig på kva som elles stod i dette manuskriptet. Via eldste bror min kom eg i kontakt med Torbjørn Urke, nevø av Berte Remøy (f. Finnes), kona til forfattaren. Dermed fekk eg vite litt om sonen, Semund, og fekk kontakt via internett med sonesonen Sebastian. Eg fekk dessutan låne det som viste seg å vere sjølvbiografien til Sverre Remøy, i form av minst 1500 usorterte, maskinskrivne ark, som Trygve Finnes, brorson til Berte, hadde i eige etter onkelen sin. Etter sortering basert på innhald, skrifttype, oppsett og papirkvalitet, fann eg minst fem ulike versjonar. Ein frå 1979 og ein annan frå 1982 var bra fullstendige, medan dei resterande har større hol. I innhald er likevel alle godt samstemte. Når manuset ikkje vart utgjeve, kan det vere fordi ein del ikkje har allmenn interesse, men det meste har likevel stor historisk verdi for oss i Herøy. Sverre Remøy er ein glimrande forteljar med godt minne og sans for detaljar og dramatikk. For å få med mest muleg har eg valt å skrive to artiklar; denne her, som handlar om barndomen og første ti åra som vaksen, og ein i neste utgåve av Folk og Fortid om resten av livet hans. Sitata frå manuskripta har eg sett i hermeteikn og gitt att ordrett med same skrivemåte og teiknsetjing som han har brukt. Slekt og levesett Sverre Remøy (1904-2005) var son til Sigvald Sæmundson Remøy (1876-1970) og Sara Johansdotter Remøy (1880-1976). Han var eldst av ti sysken. Eldste systera, Borgny, vart 100 år, og nesteldste, Mimmi, 99. Framleis er syskena Lydia (99 år), Aksel (93), Fritjof (90) og Solveig på 86, ikkje berre i live, men høgst oppegåande både mentalt og fysisk. Denne styrken har dei nok arva frå slekta på farmor og morfar si side. Farmor, Berte Gunnarsdotter Korfur, sin far, Gunnar Eliasson Slåttelid (1818-1917), vart nesten hundre år og mintest godt det forfedrane hadde fortalt frå livet på 1700-talet. På grunnlag av dette og eigne minne konkluderer Sverre med at svært mykje i levesettet har halde seg uforandra i hundrevis av år, heilt fram mot 1920: ”Til å bære vassbøtter fra brønnen, et stykke fra huset, ble brukt et såkalt åk, som i sin utforming må være atskillig over fire tusen år gammelt, ettersom jeg så slike i Kongens dal i Egypt i 1969.” Sjølv etter hundreårsskiftet var det framleis folk på Remøy som hadde grue, og først litt seinare vart det vanleg med vassrøyr inn til husa, komfyr, separator, slåmaskin, motor til tresking og på dekksbåtane. På grunn av god pris for fisken under første verdskrig fekk folk råd til desse nyvinningane.
Frå sparsemd til sløsing
Når han samanliknar før og no, er det fleire forhold han finn forskjellig. Medan notida er prega av sløsing, bruk og kast, var sparsemd, reparasjon og gjenbruk ei nødvendig dygd i tidlegare tider. Han skriv: ”I min ungdom var det en alvorlig brist i dine personlige egenskaper om du ikke tok vare på ting og reparerte det som var slitt.. Det var ingen skam å gå i klær som var lappet med både en og to bøter.” Og alt kom til nytte. Under torskefisket vart til dømes goret (magesekk og tarmar) brukt til gjødsel på mark og åkrar.
Med flattbrød som snop
I oktober kom bakstekonene til gards og då vart flatbrødforrådet for vinteren laga av havremjøl frå eige korn. I eit hushald på 10-14 personar gjekk det likevel med mykje kveitemjøl til brødbakst, heile tolv hundrekilos sekkar i løpet av året. ”Nybakt flatbrød med heimesmør på var vår tids snop”, og ”vår sjokolade var kanskje et stykke stokkfisk, som smakte vidunderlig, eller et stykke rekling, som smakte enda bedre. Rekling er lange strimler av fersk storkveite, etter vindtørking på lødeveggen. Våre tenner var ikke råtne på grunn av snop og sjokolade.” Men det hende at folk måtte til dokteren for å skjere ein svoll eller trekkje ei tann. Bedøving fanst ikkje, og det var ikkje god skikk å ynke seg, sjølv ikkje for kvinnene. Ein gong ei kone jamra seg då ei verketann måtte ut, høyrde alle at dokteren skjelte henne ut inne på kontoret: ”Hva er det du bærer deg for; har du ikke skam i livet”.
Leigdemenn under torskefisket
Under torskefiske kom det leigdemenn frå indre Sunnmøre, som budde hos bestefaren og var mannskap på dei tre klinkerbygde båtane hans. Om desse skriv han: ”Den største hadde tre par årer, mast, rigget for storsegl, fokk og så et baugspyd for en såkalt klyver. Var det god og romslig vind kunne det bære fort avgårde med 6 eller 7 knops fart. Men i vindstille var det å få ut årene, og en hadde da seks mann til disse, kanskje fra tidlig morgen i 5-tiden til klokken seks eller enda senere når de kom inn i støa etter endt dag.” I naustet vart fisken sløygd, flekt og salta til klippfisk. Etter dagens strev kvilte leigdemennene litt på loftet, før dei vart bedne ned til kveldsmat. Men då var det ikkje rekna som høfleg å kome ned med ein gong eller setje seg til bords før båteigaren hadde gjort det. Når dei endeleg var sessa ved bodet, vart det ”aldeles stille mens en ventet på at bestefar læste bordbønnen. Deretter tok han først og så de andre etter alders modenhet. Maten var som regel kokt skjyr eller surmelk, dertil rekling eller oppskåret spekekjøtt sammen med flatbrød, eller en blanding av dette og hjemmebakt brød av sammalt mel. Det kunne også være et stort fat av havregrøt med smørøye i midten. Fatet var for alle og en brukte skje laget av horn eller bjørk, og hver mann hadde sin skje som ble satt i en takbjelke hvor det var en passende sprekk i treverket.” Etter litt drøs gjekk karane til sengs på loftet, medan ”bestemor da tok en salmebok, stillet seg under lampen på kjøkkenet og så sang hun noe dempet en salme og takket Vårherre for dagen.” Men om folk sleit for føda 10-15 timar i døgnet og aldri hadde ferie, ”så er det ikke riktig å si at de var sørgmodige eller at de førte et trist og gledesløst liv”, skriv Sverre.
Praktisk opplæring
Det er mannsarbeidet han skildrar mest inngåande, sidan det var dette ein gut måtte lære, som å vere sin eigen skomakar, bøte garn, binde kuler, lage vegn og reparere saumen og andre ting på båtane. Leiken var ein del av opplæringa, og barna tok gradvis etter dei vaksne: ”For oss gutter var det naturligvis båter av forskjellig slag som interesserte. Når vi kom opp i 10-12-årsalder, fikk vi lære å sette seil, seile bidevind eller romslig, reve, styre og ha passende ballast og trim på båten”. Han var med bestefar sin ut på opne havet og fekk opplæring i å ”vare seg for naturkreftene”, dvs ha respekt for ver og vind. Eller bestefaren lærte han å vøle reiskap og båt. Den seinare pedagogen skriv: ”All puggingen i praktiske fag er bortkastet. Lær det på den eneste rette måte, slik bestefar lærte meg for 60 år siden. Da får du se, høre, lukte og føle, og da vil du også huske og forstå”.
Ishavsskuta Polara
Sigvald Remøy (1876-1970), far til Sverre, var skipper på den 40-fots store seglkuttaren som familien eigde. I Herøyboka er han omtalt som ein føregangsmann innan fiske og fangst. Turane til ishavet starta etter 1907, då han og brørne kosta seg ei 60-fots Collin-Archer-skute, Polara, som kunne brukast både der og til vanleg silde- og torskefiske. Kring hundreårsskiftet var det mykje sel ved Grønland, men med ein kombinasjonsbåt var dei tente sjølv om fangsten slo feil. Med slik bakgrunn er det naturleg at fleire av barneminna til Sverre er knytt til Polara. Ein tur til Vestisen tok vanlegvis tre månader, men i 1909 drygde det mykje lenger før Polara kom att. Menn i nabolaget trøysta mor hans med at skuta nok berre sat fast i isen. Men så ”en dag i fint vær med en svak høytørke bris kom hun, smått sigende for fulle seil forbi Kvianeset, først kom klyver og fortoppen med kommandotønna og så storseilet og så hele skuta. Jeg hørte tydelig fars latter da skuta kom litt nærmere. Så hørte jeg lyden av blokverket da seilene faldt og så lyden fra ankerkjettingen da ankeret faldt.”
Med rigg og kamin til do. Møte med Nansen.
8 år gammal fekk Sverre vere med Polara til Ålesund for å levere lasten av skinn og spekk. På veg til byen klatra han opp i kommandotønna, men der fekk han sjøverk. Han hugsa å spy mot le side i det skuta la seg litt over, og fekk ros for det. ”I sjøen måtte alle mann (også) pent gå til værs for å gjøre sitt fornødne og da selvsagt på le side. Mannen måtte opp i riggen, knappe ned buksene og med føttene inn mellom vevlingene i vantene tømme sin mage på skikkelig og anstendig maner.” Meir vanleg var nok å ”ta en dertil merket dekkspøs, fylle den en tredjedel med sjøvann og sette seg på et laglig sted, som regel i cock-peaten”. Seinare, då Polara fekk motor, vart maskinrommet oftast valt, fordi ein der kunne sitje i fred, ro og varme. Så enkelt var det ikkje for Sverre då han på same turen vart innelåst på skipperlugaren medan skipper og mannskap var på kafeen til ”Madam Malla” for å feire avslutta tur. Han løyste problemet ved å bruke kaminen som toalett, og det var truleg lukta etterpå som gjorde at episoden brende seg så fast i minnet. Men sjølv i byen var det vanskeleg å finne ein passande plass for slikt. På ulovleg landtur forvilla han seg opp i parken, der ei vennleg dame såg at han trong å tisse og viste han til rettes bak ein aviskiosk. ”Jeg kom ned på skuta sammen med denne fine damen, som det forresten luktet så umåtelig godt av. Det var en svak ange av ”finlukt”, som vi kaldte dette hjemme, men hun var så annerledes kledd og så i mine øyne ut som en ekte prinsesse. Ombord var hennes far, Fridtjof Nansen, som stod og snakket med far. Damen var Eva Nansen, da en 19 års pike. Hun skulle bare følge faren et stykke på ferden til Svalbard”.
Isbjørnar på bytur
Ombord i Polara hadde dei også to levande, halvstore isbjørnungar, som mannskapet hadde døypt Per og Petra. Bjørnemora hadde dei skote i Vestisen, då ho vart for nærgåande. Planen var å selje bjørnungane, og dei vart heisa på land og bundne faste med kjetting i ei sjøbud. Men om natta greidde dei likevel å bite seg lause, og dei drog deretter på bytur då dørene vart opna. Folk i gatene vart sjølvsagt vitskræmde, og bjørnane måtte berre skytast. Frå Ålesund gjekk vegen vidare til eit verft på Vestnes, der Polara vart lengd frå 60 til 72 fot. Samstundes vart det sett inn ein Alpha 28 hk motor. ”Polara var fra nå av en mere effektiv skute, men den fikk også en annen lukt og personlighet. Den var ikke lenger av hunkjønn”.
”Skipper” som 12-åring
I 1916, då han var 12 år gammal, fekk Sverre sin første tur ut mot opne havet, på storsildfiske med Polara: ”Motoren bare ”rikset”. Men alle segl var satt, og vi for avgårde med vind og sjø for styrbords halser (vinden inn om styrbord). Jeg var tilrors og hadde skuta helt for meg selv, noe som gav meg en sterk følelse av makt og myndighet”. Men snart kom kreftene til kort for 12-åringen: ”Vi drev med 70 garn, hvert 12 favner langt. Da vi skulle dra lenken tidlig neste morgen, ble jeg satt til å slå av kaggetauet på kabelen. Men det var ikke lenge før jeg kjente blodsmaken i munnhulen.” Første skikkeleg fiske Sverre var med på var likevel etter torsken: ”Vinteren (1918) før Remø var ferdig (januar 1919), ble det til at jeg var med min onkel på torskefiske og dette var saker som røynet. Opp kl 0430, litt å bite i og full fart ombord...Når vi så kom hjem måtte fisken sløyes, flekkes og saltes, ettersom dette skulle bli klippfisk for eksport til utlandet. Når dagen endelig var slutt, ble klokken ofte både otte og ni.”
Krig og eventyrlege prisar
Under første verdskrig kjempa Tyskland og England også om råvarene, også dei som kom frå havet. Prisane fiskarane fekk, vart mangedobla. Før krigen kunne luten for torskefisket variere mellom 50 og 200 kroner, og for tre månader på ishavet sat ein vanleg mann att med 100 kroner. No kunne dei få 70 kroner for tre stampar eller halvtønner med sild, som før krigen vart betalt med berre 3-4 kroner. ”Året 1915 husker jeg at fars mannskap kom til vårt hjem om ettermiddagen, og for vintersildfisket ble det utbetalt over 10 000,- kroner i mannslot. Jeg husker tydelig at far talte disse penger opp på bordet til hver mann, som så tok i mot beløpet med en langsom og høytidelig bevegelse. Pengene ble lagt i brystlommen på trøyen og dertil sikret med en sikkerhetsnål”. Det vart difor overskot også til nyinvesteringar på sjøen, til ein større båt. ”Noe som jeg tror satte fart i bestillingen av en større og kraftigere skute enn Polara, var det store mannetapet i Vesterisen i 1917, da vi mistet flere skuter og over 70 mann”, skriv Sverre Remøy. Og byggjekontrakt vart skriven dette året med eit verft på Vestnes. ”Men da bestefar fikk vite at en ny og større båt skulle bygges sa han: ”Den som høgt strever, kan tungt falle. Vær forsiktig så ikke Storemannen straffer hovmodet”. Men far svarte at hovmod er det vel ikke å ha skikkelig fartøy og redskap som en lettere kan berge livet på om en kom ut i storm og nedising”.
REMØ
”Skuta ble døpt REMØ (M 223 HØ) og hadde, i tillegg til den 140 HK dampmaskinen, også full seilføring. Årsaken til dette var en inngrodd mistillit til alt som hadde med maskineri å gjøre. En kunne også spare betydelige kvantum bunkers og redusere tiden til og fra feltet når vinden tillot full seilføring”. Med sine 100 fot vart det også betre plass ombord enn på Polara, som var ”liten og trang; skipper og bestmann hadde lugar sammen akterut. Forut i en trang lugar bodde, sov og spiste otte (8) mann. Der ble det også kokt mat i en komfyr som stod i akterkant av lugaren på styrbord side. Og her holdt stuert Slyngstad til. Han hadde fast hyre og ingen lot. Mannskapet hadde en tredjedel av ”delingsfangsten” som er bruttofangsten minus de utgifter mannskapet skulle være med å betale. ”Storeskuta” (Remø) kunne ta 4500 kvitunger eller 2000 voksne dyr. Garnlenken bestod av hundre garn à 12 favner, som svarer til 2116 meter. Hertil kommer manillakabelen med en omkrets av fem tommer og en lengde av 2200 meter. ”Remø” hadde romslig lugar for mannskapet, egen skipperlugar, egen lugar for maskinisten, egen lugar for skyterne. Stuert og maskinassistent måtte dog ha sine køyer i offisersmessen.” Men også fordelinga av fangsten vart endra: ”Mannskapet på et større fartøy har 26 pct, skipperen 5 pct og maskinsjefen 1.5 pct av delingsfangsten. Dessutan har skipper og styrmann, samt stuert, kokk og maskinfolkene fast hyre og fri kost.”
Med hurtigruta til Stavanger
”Remø” vart bygd på Vestnes, men slept til Stavanger i november 1918 for utrustning ved Rosenberg mek. verksted. Det vart innsett ei 40 år gammal Compound dampmaskin, for noko nyare var ikkje råd å få tak i på tampen av verdskrigen. Medeigarane Johan (farbror) og Isak (morbror) rigga skuta. Sverre og faren reiste etter med hurtigruta. Dette var første reisa hans ut i ”den store verda”. ”Selve turen var en opplevelse, - ikke bare fordi jeg ble så overgitt over selve skipet, men mest for det intrykk nye mennesker gjorde på meg. De hadde finere klær og finere manerer.” Men skilnaden frå nøysemda heime var stor: ”Overfloden av mat var så imponerende at jeg syntes det var unødvendig og tilmed uanstendig.” ”Da skuta var klar for den endelige overtagelse, kom det fine folk ombord og disse måtte bys på dram, kaffe og kaker. For første gang fikk jeg nå, sammen med de voksne et glass i hånden. Det var konjak blandet med noe annet. Jeg likte det ikke og har forøvrig aldrig likt brennevin eller øl.”
Usemje i familien
”Remø” kom til Remøy nyttårsdag 1919 og var klar for sildefisket. ”Men en fikk snart sanne det gamle ord: - Del aldrig verdier med slekten som bare én står ansvarlig for – i dette tilfelle skipperen. De to andre (partnerne) var jo også dyktige skippere og tre haner i en kurv er ikke gangbar politikk. Det ble så til at Johan går sammen med far som bestmann (styrmann) mens onkel Isak får sin egen skute – utenom slekten.” Seinare same år vurderte Sigvald (far til Sverre) å selje ”Remø”, fordi dei fekk eit godt tilbod, men også fordi han hadde ”fått mere tiltro til motor og så de store fordeler dette hadde, bl.a. et an behøvde mindre plass til bunker og at en fikk større lasterom.” Dei to andre eigarane var ikkje like interesserte i å selje. ”Det hele endte som det ofte plar; - at det ikke er så fornuftig å ha sin egen familie som partnere i en business hvor det naturligvis kan dukke opp momenter som lager tvil og uenighet. Det ble da til at far overtok de to andres parter og ble på det viset ene-eier av skuta.”
”Snørunge” med sjøverk
Sverre var no konfirmert og fekk vere med på sildefisket som ”snørunge”, dvs yngstemann ombord. Han hadde litt erfaring frå nokre turar på Polara, der han fekk prøve seg som baugmann under sildefisket, men utan noko godtgjersle. No vart han derimot ”halvlyting”. ”Etter noen turer var jeg fri sjøverken og kuren var at jeg måtte spise og holde meg oppe og i arbeid, for derved å unngå at magen ble fullstendig tømt for matrester og bare den ekle gul-gallen kom etter et forferdelig slit med oppkast.”
Som femtenåring i isen
På ishavet var det ikkje meininga at Sverre skulle vere med, men dei måtte snu heim att med ein av mannskapet, som vart sjuk eller kanskje sjøredd etter ein kraftig storm. Dermed vart det likevel tur for ungguten, som fylte femten år første dagen dei kom inn i isen. Eit mektig isfjell gjorde inntrykk, der det raga 30 meter over vassflata, høgt over mastene på ”Remø”. Å finne farlei gjennom drivisen var ein kunst. På ei ishavsskute var 1. skyttaren også styrmann og nestkommanderande ombord. Var han ikkje noko tess som skyttar, kunne alltids ein annan få den jobben. Viktigare var at han ”kunne gå i isen” og ”være flink i tønna”. Skipperar og styrmenn med erfaring frå selfangst var difor dei mest dugande islosane. ”Men russerne har de aller beste, nemlig offiserer som har mange års erfaring i navigering i isen i Kvitesjøen, Kara og Barentzhavet med store og små isbrytere.” Men sesonget vart kort. Med større motorkraft og utan avrunda baug brast fleire av baugklavane på nyebåten under forsering av isen. ”Vi måtte gjøre vendereis med de 500 dyr vi hadde og være glad til at vi ikke fikk værre medfart. Vi lærte snart at med en så stor skute og i slik is nytter det ikke å bauge seg fram. Det ble såvidt at utgiftene ble dekket og på folk og reder ble det ikke noe.” Også den seinare kritikken mot selfangst blir kommentert i manuskriptet: ”De burde ha sagt at vi ikke bruker hakkapik til annet enn avliving av dyr som er så unge at vi kan komme inn på dem og gi dem et slag i hodet som knuser hjernen.... Men det er en ting vi må se å få ordnet, nemlig dette at så meget fin og sunn mat blir liggende tilbake på isen, eller kastes overbord når flåing av selen gjøres på dekket. Dette er noe som vi må beklage innen denne næringen.”
I lære hos Sigurd Jakobsen
På grunn av den farefulle overfarten til Grønland, ulykkesåret 1917, då så mange skuter og menn vart borte, og to mislykka sesongar i Vesterisen og Danskestredet, for dei i staden til Kvitsjøen for selfangst i 1921. Men Sverre måtte vere heime for å ta hand om arbeidet på garden, der vår- og slåttonn stod for tur. ”Så en dag kom det telegram om at REMØ var tatt inn til russisk havn sammen med noen andre skuter og at fangsten var beslaglagt. Dette var rett og slett en katastrofe for oss, som nå måtte regne med å miste både gård og grunn.” Då det lei ut på sommaren, var Sverre likevel så heldig at han fekk vere med ”Rosholmen”, ein moderne stimbåt på 100 fot med 220 HK dampmaskin, på sildefiske ved Island. Skipperen var litt skeptisk til å ta ein ungdom ombord, all den tid det var flust av ledige, røynde fiskarar, så han spurde: ”Jaså, vil du med til Island? Har du vært på sjøen og har du rodd fiske? - Jeg svarte at der jeg kom fra var det slutt på å bruke årene. Vi hadde moderne store båter på Remøylandet, og jeg hadde vært med far min på sildefiske med garn og snurpenot og så har jeg vært to sesonger på selfangst – så det mankerer ikke på erfaring. Han mente at jeg var noe flåkjeftet, men jeg skulle få anledning til å vise hva jeg dugde til og det på røde rappet.” Dermed måtte Sverre vise at han både kunne ro og slå dei mest vanlege sjømannsstikk. ”Jeg trodde bestemt at han hadde meg til beste... Den gang forstod jeg ikke at han skjønte at det kunne bli nokså vanskelig for oss som hadde vært utsatt for sjørøveri av de fordømte kommunistene. Han hadde selv erfaring for hva det vil si ikke å ha penger til mat og hus... Jeg lærte meget på denne turen, og det meste lærte jeg av skipperen. Du allverden for en rettsindig og dyktig mann... Han var forresten ikke den eneste som var kommet sørover fra ”hylekrokene” i Vesterålen og andre steder i Nord-Norge. De fleste ble skippere. De hadde nemlig det aller beste grunnlaget for å bli gode sjøfolk og fiskere, nemlig de åpne båtene med firkantet segl som en kunne se så mange av i Vestfjorden under skreifisket. ” 24 år seinare fekk Sverre Remøy gjere skipper Sigurd Jakobsen ei teneste til gjengjeld, då han oppspora båten hans, som tyskarane hadde beslaglagt under krigen. Men økonomisk sett vart islandsfisket ein fiasko. Trass to fulle lastar, 1600 tønner ferdig salta, fin sild, ”hadde vi ”siger og skriver” Kr 4.42.”
Undervegs til Arkangelsk
I mellomtida hadde mannskapet på dei tre ishavsskutene, som låg i Arkangelsk, fått reise heim; mellom dei også skipper Sigvald Remøy. Svogeren hans, Isak, var att for å passe på ”Remø”. Men no skulle også skutene bli frigjevne, og Sverre fekk saman med to syskenbarn reise til Russland for å vere mannskap ombord på tilbaketuren. I oktober gjekk dei ombord i hurtigruta. Der vart Sverre kjend med ei jamaldra jente, som skulle på besøk til tanta si i Trondheim. Dei vart vel begge litt forelska og skreiv brev til kvarandre i fleire år. ”Mange år senere fikk jeg vite at jenta hadde giftet seg med en sjømann, men han ble torpedert under krigen. Da måtte hun være sånn i førti års alder og en av de mange krigsenkene vi skulle få etter 1945. Det ble altså hennes skjebne.”
Den brutale kommunismen
Reisa til Russland var ikkje berre første utanlandsturen for Sverre, men vart også eit møte med den brutale kommunismen. ”Mange unge nordmenn var naive og trodde at det skulle bli slutt på klasseforskjellen i hele verden – om det bare ble arbeiderstyre, valgt av arbeidere i sine respektive land.” Men alt i Vardø, der dei måtte vente ein månad på vidare skyss, møtte dei ei russisk jente, som kunne fortelje noko anna: ”Det var ikke til å tro, men hun fortalte at folk ble drept i tusentall av kommunistene. Folk som ikke hadde gjort en katt fortred, men hadde rene klær og kanskje en stilling som medisinere, teknikere eller bankfunksjonærer, ble drept fordi de ble betraktet som kapitalister.”
Kommisærar og fattigfolk
Ombord på isbrytaren, som tok dei vidare frå Vardø, fekk dei første kontakt med den nye herskarklassen: ”Vi fikk nå lære at det var en mann som hadde autoritet over skipets kaptein. Dette var den såkalte politiske representant, den av partiet ansatte kommissær. Han hadde all makt på jorden og i himmelen. Vi fikk ikke lov å snakke med mannskapet og heller ikke med andre ombord.... Første anløp av Murmansk og der kom det ombord en del kvinner, menn og barn, og de så ikke friske ut, der de sat i sine fillete klær... Vi laget god mat og i store doser, slik at vi kunne gi noe til mødre med barn. Men de ville ikke ta i mot; de var veldig redde for den fordømte kommissæren, en mann i 30-årene.. Men også politiske kommissærer har sine svakheter. Han ble fristet av den liflige matlukten og sigarettduften.” Dermed tok han i mot ein sigarett og seinare ei heil, uopna øskje. ”Nå hadde vi ham og til aftens ble det servert gode porsjoner lapskaus og på toppen av dette en porsjon plommegrøt med ”konservesmelk” til. Dette hadde ingen smakt på aldrig så lang tid og barna var i stand til å ta inn utrolige mengder... Både kommissæren og passagerene fikk nå spise hos oss og det manglet ikke på god appetitt hos dette folket som hadde så lite mat...Nå hadde vi kommet på ”talefot” med de fleste av dem og det varte ikke lenge før vi hadde mannskapet ute på dekket med sine mandoliner og vi fikk se russernes folkedans.”
Konsul med gode råd og direkte tale
I Arkangelsk låg ”Remø” innefrosen i elva Dvina saman med to andre norske fangstskuter. Dei vart beordra til å ta inn på Trotsky hotell, der ein del av provianten vart lurt frå dei. ”Vær glade til at dere enda er i live”, sa den norske konsulen, for ”husk at ute i byen ligger det hver natt flere som er blitt robbet for alt de hadde på seg, selv om de gikk i filler.” Og han gav myndigheitene det glatte lag: ”Fine ord og manerer er dekadent kapitalistisk og vil ikke bli tålt blandt vaskeekte kommunister”. Dette førte iallfall til at dei kunne flytte ombord i ”Remø” med følgjande råd med på vegen: ”Gå ikke i land, men hold dere ombord – så meget dere vet det!” ”Men rådet ble ikke fulgt og selv var jeg en av de første som brøt denne regel”, skriv Sverre.
Handelsmannen Boskabow og hans vakre døtrer
Dei fekk særleg god kontakt med familien Boskabow, som Isak Remø hadde blitt kjend med i løpet av sommaren. Boskabow hadde drive pomorhandel med eigne skuter; kjøpt fisk og tran i Noreg og tatt med mjøl og hampetau frå Russland. Han snakka difor bra norsk. No var båtane og forretninga konfiskerte. Son hans, som hadde vore offiser, hadde rømt til Wien etter revolusjonen. No frykta dei for livet til døtrene, Sarafina på 22 år og Lena, som var 17, på grunn av hungersnauda og stadige arrestasjonar og avretting av folk frå ”overklassa”. Herr og fru Boskabow ønskte difor å sende jentene sine til Vesten, sjølv om dei då aldri fekk sjå dei att; kanskje ikkje eingong høyre meir frå dei. Begge to var vakre og godt utdanna. Dei spelte både fiolin og piano, og Sarafina snakka tysk, fransk og engelsk utanom morsmålet sitt. Konsulen hjelpte til og fekk henne gift med Johan, fetteren til Sverre. Han var alt forlova, men var gladeleg med på eit proformaekteskap for å få Sarafina til Vesten og fridomen der. Same prosedyren gjekk ikkje for Lena. Ho var for ung, og styresmaktene ville kanskje også ha eit nakketak på far hennar, den tidlegare kapitalisten.
Tatt av malstraumen
På veg ut i rom sjø vart dei tre fangstskutene slept av ein stor isbrytar. Han var på 6000 tonn og hadde ein maskin på ti tusen hestekrefter. ”Jeg hadde aldrig sett et så stort skip og så imponerende maskiner før, og jeg var ikke sen om å klatre over de korte slepewirene og ta en runde ombord.” Ved nedgangen til maskinromet trefte han to ungdomar, ein gut og ei jente, barna til maskinsjefen. ”Han snakket meget godt norsk og kunne fortelle at han var enkemannn, da kona ble drept under revolusjonen sammen med mange andre av hans slekt og kjendte. Han var så glad for at hadde sine to barn, så å si bortgjemt her nede. Han var fri for kommisærens snusing og var derfor trygg for at barna fikk være i fred.” Sverre fortalde om Sarafina og foreslo at dotter hans kunne bli med attende til ”Remø”. ”Det var bare å skli nedover wirene – bare et par meter. Ingen fare – sa jeg.” Det ble oppfattet som det det egentlig var; - den dummeste og mest uansvarlige handling som tenkes kunne. Jeg ble tilholdt å holde kjeft. ”Kom deg så ombord der du hører hjemme!” Tilbake på ”Remø” ”fikk jeg en enda verre overhaling av skipperen”, som var morbroren, Isak. På isbrytaren fekk han også eit glimt inn i eit rom med masse folk og nokre jenter. ”En av disse lå splitter naken i sin køye og vinket muntert til meg. Sandelig, tenkte jeg. Dette er noe annet enn hjemme på Remøylandet, hvor jentene ikke tar av seg klærne når de bader i støa om sommeren, - så blyge er de. Men her viser de seg nakne. Hva jeg ikke forstod var at denne jenta kanskje engang kom fra et pent og pyntelig borgerhjem og at hun ble feiet med i malstrømmen og så var hun havnet her som senge-nøye til en gjeng fyrbøtere. Betalingen var for henne som for tusener andre på denne tiden; livet i behold.”
Kan ei kvinne bli kaptein?
”Sarafina var så utmagret at hun nesten ikke fikk mat i seg. Men etter den såre avskjeden kom hun seg litt etter litt og hjalp stuerten med julebaksten... Enda så lite klær som hun hadde, var hun likevel en fin dame når hun pyntet seg litt for et festmåltid i messen. Da spilte hun balalaika og sang russiske folkeviser til oss.” Men det var ikkje berre kvinnelege syslar ho hadde greie på. ”Min onkel hadde en lærebok i navigasjon som han hadde kjøpt i utlandet og denne tok hun til å studere. Var hun usikker, spurgte hun min onkel som snakket bra engelsk fra den tiden han seilte utenriks i 1890-årene.” Og etter at isbrytaren hadde avslutta slepet og returnert til Arkangelsk, tok ho sin faste tørn ved roret, og greidde også det. Sverre skriv: ”For meg var dette at hun lærte så meget navigasjon – og tilmed det jeg selv ikke riktig forstod i den elementære del av navigasjonspensumet – egnet til å undre meg ikke så lite. Kunne f.eks. en kvinde bli navigatør og kunne hun bli en brukbar sjøkaptein? Min fetter og onkel mente dette var mulig, men stuert og maskinist var i tvil og mente at kvindens plass var i hjemmet med barn og matstell.”
Russisk ”prinsesse”
Etter ei nokså dramatisk reise med lite kol og proviant, med storm og nedising, kom dei til Vardø. ”Russejenta på Fiskerheimen kom ombord for å se oss. Da hun fikk se at det også var en annan russejente, ble det stor glede og store omfavnelser og masse kyssing på ansigtet. Typisk slikt i Russland. Men denne kyssingen syntes vi var noe svineri når det var menn som bedrev slikt.” I byen vart det fort kjent at dei hadde ei russisk kvinne ombord, ”kanskje en baronesse eller endog en prinsesse, ble antatt som sannsynlig.” Då dei kom til Ålesund veslejulaftan, hadde rykta om russarinna nådd dit, og neste morgon var kaia full av folk som ville få eit glimt av ”prinsessa”. På Remøya fekk Sarafina bu hos onkel og tante til Sverre. ”Hun ble på ekte folkelig russervis overmåte glad i min tante, som plutselig hadde fått en ung datter i huset, - iallfall var det slik hun behandlet henne. Min tante var jo barnløs og nå fikk hun utfolde seg som mor til en pen dame som var blitt både foreldreløs og uten fedreland.” Men alt var ikkje like greitt: ”Jeg forstod at det ofte var tungt for henne å måtte savne sine kjære i Arkangelsk, og da var hun ikke til sinns å være sammen med folk, men holdt seg for seg selv.” Også proformaekteskapet skapte problem, for ”det tok lenger tid enn beregnet for å få skilsmisse ... Min fetter (Johan) var forøvrig forlovet med en jente som hadde vært hos oss, og de skulle gifte seg så snart skilsmissen var ordnet. Sarafina var meget lei for dette som skapte en ikke liten uvilje mot henne blandt kvindene. De forstod ikke hvordan og hvorfor dette ble gjordt, og Johan ble mistenkt for å ha inngått dette ekteskapet for å tjene penger.” Sverre tok henne med på Remøyfjellet, der ”hun ble fullstendig oppslukt av synet av det endeløse hav og for en stund glemte sin uro og angst for fremtiden. Når hun kunne glemme sine bekymringer og smilet kom frem, var hun meget sjarmerende. Hun hadde tegnet ”Remø” da vi lå nediset i utkanten av drivisen. Det ble også skissert ikke så få naturbilder under oppholdet i Norge, og disse skulle hun så male senere.” Sarafina skreiv brev til ”tante” på Remøya heilt fram til 1940, då krig og kaos råka også resten av Europa, og så mange band vart brotne.
Kommunistar i Kvitsjøen
Året etter var det ny tur til Kvitsjøen. Sverre hadde med seg bilde og brev som Sarafina hadde skrive til familien, både medan ho var på Remøya og etter at ho kom til Wien. Sjølv om selfangarane heldt seg godt utanfor avtalt grenselinje og i tillegg hadde betalt tusenvis av kroner til Sovjetsamveldet for konsesjon til å fangste også innanfor, kunne ein ikkje vite kva som kunne skje. Og på Sverres 18-årsdag, 22. mai 1922, då sesongen var på hell, vart dei faktisk tatt i arrest av den russiske selfangstskuta ”Polerna” og ført inn til Arkangelsk saman med eit par andre norske skuter. Polerna var utstyrt med kanon på dekk og ombord var ikkje berre selfangarar, men også soldatar og sjølvsagt ein kommunistisk kommisær. Sjølve arrestasjonen skjedde ikkje utan dramatikk. Det var først spørsmål om fangstdagboka, men dette beviset for at dei var i internasjonal sone, ville dei ikkje gje frå seg. Ho vart gøymd i ein spekktank saman med gevær og ammunisjon. Det var kjeftbruk internt mellom russarane, der mannskapet meinte dei ikkje hadde grunnlag for å gripe inn, medan kommisæren insisterte på dette. Sjølvsagt fekk han siste ordet, og skipperane på alle skutene vart så med makt ført over til Polerna og sette i arrest der. ”Hadde jeg ikke hadde blitt stoppet av min fetter (Johan), så hadde jeg gått hen og tatt meg et gevær, og jeg ville ikke ha betenkt meg på å bruke det heller... Det er stor forskjel på folk, - selv innen en og samme familie. To av mine onkler på morsiden ville ikke betenke seg to ganger på et overraskende angrep... Men min far var ikke av den typen som likte strid. Som skipper ble han ikke sint uansett hvor gale det kunne gå.”
Hungersnaud
Den russiske hungerskrisa i 1921-23, då meir enn fem millionar svalt i hel, var ei følgje av verdskrig, revolusjon, borgarkrig, kommunistisk konfiskering av korn og til overmål tørke. Ho råka Volga- og Uralregionen aller sterkast, men følgjene fekk også Sverre og mannskapet på dei norske selfangstskutene sjå, då dei kom til Arkangelsk: ”En dag fik vi et sjokk. Ikke så langt unda kom det en stor lekter med to dekk og overalt var det stuet fuldt av kvinder og barn. Alle, og især barna, var som lik å regne. Det var ikke kjøt på dem, og de så ut som døde alle – unge som gamle. Soldater kom for å bære dem iland, men det var ingen ambulanser, doktorer eller sykepleiersker som tok seg av dem. De ble plassert rundt om på kaiområdet, og der ble de liggende til langt ut på neste dags formiddag, og da var mange døde.” Men også folk i Ankangelsk svalt. Ombord hadde dei ei tønne med saltsild, som var blitt litt sur. Då eit par russarar på kaia såg at dei kasta sild på sjøen, hoppa ein av dei etter, treiv tak i ei sild og åt henne slik ho var. Resten, både tønna, silda og saltlaken, fekk russarane med seg heim. Seinare fekk fangstmennene i løyndom lov til å gje folk litt skikkeleg mat, etter at vaktene hadde fått sitt.
Badeliv med og utan klede
Men ungdomane i Arkangelsk var stort sett ikkje i verre stand enn at mange bada langs elvebreidda på motsett side av Dvina. Dei yngste selfangarane slo lag. ”Men vi kunne ikke få oss til å klæ av oss allt slik russerne gjorde det når de var på badestranden. Vi hadde for å få til en badedrakt skåret av et par gamle dongeribukser. I dette antrekket kom vi så anstigende en fin og varm dag... Svømme kunne vi ikke. Selv om vi tilbringer en betydelig del av tiden på havet og i isen, hvor vi kunne falle i vannet både en og to ganger i løpet av få timer, var det ingen som kunne svømme – merkelig nok. Nå ville vi lære denne kunsten, men jeg var sikker på at jeg ville synke som en sten og var ikke til å rikke ut på dypere vann enn opp til halsen. Men altså; det er så rart med vanen. Etter noen dager og uker ble vi ikke det minste sjenert og hadde lagt av oss de skitne dongeribuksene... Det moret oss å se ”gamlekarene” ombord som ikke ville være med oss. Nå stod de på tørn i skutenes kommandotønne og hadde langkikkerten for øye både vel og lenge. De så nok mest på de unge damene som lå og solet seg på stranden med oss midt i blandt seg.”
Forelska i Lena
Også Lena Boskabow og foreldra hennar møtte han, men dei måtte vere varsame sidan styresmaktene hadde fått nyss om at giftarmålet til Sarafina berre var fingert og fordi familien var blant dei utstøytte kapitalistane. Han fekk likevel gitt dei bilde og brev frå syskena/barna i Wien og frå ”tante” Marie på Remøya og dessutan hjelpt dei med mat. Sverre skriv også: ”Jeg var etter min oppfattning voksen kar og mann for min hatt, så jeg lurte på om jeg skulle fortelle Lena at jeg likte henne veldig, - ja, overhendig meget, men jeg kunne liksom ikke få meg til å gjøre dette. Årsaken var at jeg følte en slags ”kultur-kløft”, for å si det på den måten.” Han la likevel planar om å smugle henne ombord og få henne med attende til Noreg og lufta denne tanken for faren. Men både han og konsulen meinte dette var altfor risikabelt, ja, den reine galskap. Sverre skriv vidare: ”Da jeg året 1926 kom til Arkangelsk for å ta inn trelast, var deres hus okkupert av soldater. Huset og hagen var forsarvet, gardiner for vinduene var fjernet og i hagen lå alskens avfall og møkk. I døren ble jeg møtt av et par fulle soldater. Jeg så nok litt kapitalistisk ut, der jeg stod i kvit skjorte, snipp og slips og ble behandlet deretter.”
Folkedomstolen
Saka til selfangarane vart til slutt tatt opp i Folkedomstolen. Der vitna kapteinen på Polerni til deira fordel, og kapteinane på tre lastebåtar, frå Noreg, Tyskland og England, vart også førte som vitne og konkluderte ut frå draft og skipsdagbok med at fangstskutene hadde blitt arresterte langt utanfor russisk fiskerigrense. Det enda med dom i deira favør og vedtak også om erstatning, men dei pengane vart aldri utbetalt.
Den mystiske dama og møte med Lenin
I Arkangelsk var det ei norsk, velkledd kvinne, som ofte reid tur i Trotsky-parken i lag med ein offiser. Ho smilte til dei, men ville ikkje prate, så dei kalla henne berre ”den mystiske damen”. Ein dag kom ho på kaia og ba dei møte opp på klubblokalet for å helse på ein ”stor” mann. Og der kom sjølvaste Lenin inn, og den norske dama sa: ”Dette er vår store fører Lenin, som vil gjøre oss den ære å snakke med oss.” Og Sverre held fram: ”Da han kom for å trykke oss alle i hånden, var det hendenes størrelse og uttrykket i de smileløse øynene jeg husker best. Dessuten luktet det nokså særegent av ham.” I ettertid synest ikkje opplysningar om eit slikt møte særleg sannsynleg, men både fangstmennene og konsulen var sikre på at det faktisk var Lenin, sidan dei kjende han att frå bilde på plakatar. I revolusjonstider kan sjølv det usannsynlege skje.
Rømde frå kreditorane
Etter to tapte selfangstsesongar var reiarlaget på randen av konkurs i fleire år. I 1927 greidde dei så vidt å ruste ut for selfangst i Kvitsjøen. ”Vi var redde kreditorene og besluttet å rømme fra landet fortest mulig. Vi gikk om natten og for rett til havs.” Sjølv om dei vart liggande fast i isen i to månader, var fangsten bra, og økonomien betra seg litt. Under sildefisket ved Island same år var faren heime og Sverre skipper på skuta for første gong. ”Da vi kom hjem med romet og dekket fullt av sildetønner, ville ingen ha den fordømte lasten og tilslutt ble det mulig å få solgt for Kr. 18,- pr tønne a 93 kilo. Mannskapet hadde ikke et øre i fortjeneste.”
Dramatikk i ishavet
Fangstsesongen 1928 starta lovande, men vart stadig meir dramatisk. På grunn av sterk straum med mykje skruis kom eine skuta etter den andre i vanskar. Men fangsten på forlatne, delvis knuste skuter, kunne også vere eit skikkeleg varp for dei som kom til tidsnok: ”Vi fikk øye på en høg skrugard og opp av denne kunne vi se riggen på ein skute som sannsynligvis var blitt sittende fast og trykt.. Glade var vi. Det gjenstod bare å ta sjangsen på å gå ned i rommet og ned på spekktankene..I løpet av et par timer hadde vi 1200 hårfaste kvitinger fra vraket.” Bror til Sverre hadde gått ned i maskinrommet. ”Mens han var der nede , løsnet skuta plutselig fra skrugarden og ned for den, og han som var i maskinrommet fulgte med..Der hvor det hadde vært et skuteskrog, var det nå fylt av løsis, og vi kunne ikke se tegn til mannen. Er par mann stod klar med et par bambusstenger med kveitekrok på, i tilfelle han skulle komme opp. Og opp kom han, men bare med en hånd som så vidt var synlig over sørpeisen som lå over ham. Han ble straks huket med kroken og halt opp slik at han fikk luft, men det var en stund før han kom til seg selv. Det var nære på..”. Sesongen før hadde broren blitt angripen bakfrå og rent overende av ein hosel medan han var opptatt med å flå nokre dyr. ”Han ble liggende med dyret over seg og det var ikke mange sekundene å betenke seg på. Jeg måtte skyte med risiko for å treffe min bror. Valget var ikke vanskelig. Ble han bitt av dyret, var han ferdig, og så skjøt jeg. Det er bare hodeskudd med DUM-DUM kuler som dreper. Skuddet traff og blodspruten traff min bror rett i ansigtet. Det varte en stund før han kom seg av sjokket, men så stod han endelig opp – fullstendig tilgriset av flere liter blod. De som var nærheten, trodde først jeg hadde skutt ham istedet for selen.”
Siste reis med Remø
I 1928 forliste 21 skuter i Kvitsjøen, og 19. mars gjekk også Remø tapt. Sverre skildrar det slik: ”Det er et fælt syn å se sin skute ”lide” så forferdelig. Isen kommer settende med minst 50 cm i sekundet og intet kan stanse den. Den hopet seg opp langs begge sidene og kom tilslutt opp mot båtdekket, traff skorsteinen og davitene som langsomt måtte gi etter. Deretter kom presset på selve overbyggget og du måtte se til å komme deg unna. Tilslutt var så å si hele skuta nedklemt av store ismasser, og vi måtte forlate henne. Vi hørte at spantene ble knust og spekktankene klemt mot hverandre.” Då dei var på veg over isen til skuta ”Terningen” av Tromsø, såg dei 15-20 mann frå ei anna skute på veg mot Remø for å sikre seg skinn og vrakgods. Sverre reagerte i sinne og vonbrot: ”Jeg syntes det var forferdelig..Vi var ikke kommet så langt unna, og jeg for ombord for å ødelegge så meget som mulig. I messen slo jeg i stykker allt jeg klarte av skaffetøy og tallerkner, og en urørt, røket griseskinke tok jeg med i en sekk.” Ombord i ”Terningen” var det alt eit mannskap som hadde forlist skuta si, men trass i at det vart trongt om plassen, vart dei vel i mottekne. Men dramatikken var likevel ikkje over: ”Det var på nære nippet at ikke også ”Terningen” gikk tapt i sterk skruing. Hun mistet roret, men da isen slakket, kom vi oss ut ved å bruke isanker og wire til vinsjen for å få henne inn i den rette åpningen. Etter at vi var kommet i rom sjø, var det skipperens sak og styre skuta ved hjelp av seil. Vi kom oss inn til Vardø og kort etter var vi ombord i hurtigruten på vei hjem...Det var en underlig følelse å kjenne seg som ”skipper skuteløs”. Vi hadde ingen annen skute og det var vondt å miste den. Det ville også bli vanskelig å finne kapital til en ny skute som kunne drive både fiske og selfangst. Det var så lite penger på denne tiden, og ett år etter kom det store krakket og all elendigheten som virket så å si lammende over hele verden. Arbeidsløshet og nød var det i mange land.”
