lørdag 28. november 2009

"Spillet i mitt liv"

I august 1968 reiste eg med nattoget frå Åndalsnes til Oslo for å ta til på medisinstudiet. Tre år før hadde eg fare same strekninga på veg til folkehøgskule i Stavern. Foreldra mine meinte då at den godtruande sonen kunne bli fråstolen lommeboka alt ved første korsveg, dvs i sovekupéen. Men kupékameratane var slett ingen tjuvraddar: Medisinstudent Kai frå Sykkylven og gamleprosten i Volda, Lars Tjensvoll, som skulle på 50-årsjubileum som teologistudent. Eg sovna trygt og kunne etterpå triumferande skrive heime: ”Prost Tjensvoll stal ikkje pengane mine!”. Atten år seinare vart eg elles kollega med Kai ved Ålesund sjukehus.

André, Espen og Vilde
Via ein annan legestudent, seinare ortopedisk kirurg og Etiopia-misjonær Peter Klungsøyr, med slektsrøter i Herøy, fekk eg hybel hos Leif Høgeid på Tåsen. Høgeid hadde stifta Ullevål sjakklubb og hadde hyllene fulle av speleteori på tysk, sjakkspråket like frå Lasker og Steinitz si tid. Då var det til lita nytte at eg hadde kvitta meg med mi eine bok om emnet for ikkje å bli skipla i studiet. Verten min var òg ein beundrar av lyrikaren og sjakkspelaren André Bjerke. Slik gjekk det til at ”Spillet i mitt liv” av Bjerke vart første boka i mitt eige sjakkbibliotek. Her skriv Bjerke med humor og glød om sin lidenskap for det kongelege spelet. Han er elles kjend for framifrå omsetjingar og formfullendte og fornøyelege dikt, som Sigmund Aksnes deklamerer så glimrande. Men familielivet med diktaren var ikkje alltid like morosamt. Som syskenbarnet Jens Bjørneboe hadde han eit alkoholproblem. Vilde, dottera hans frå ekteskapet med Henny Moan, har i boka ”Han visste om et land” skildra både vakkert og sannferdig korleis det var å vekse opp med slike kunstnarforeldre. Under landsturneringa i sjakk 2008 heldt ho kåseri om faren, som faktisk vann klasse 1 i NM 1953. Diktet ”To luker i himlen" skreiv André Bjerke då Vilde vart fødd, og det siste verset han laga var også stila til henne:
”Helt siden du som nyfødt kropp
for første gang slo øynene opp
som luker i himlen, har du vært god og snill
og fortsatt bevist at Gud er til.”

Mellom alt Bjerke har skrive passar det å nemne novella om småguten Espen, som baud heile barneflokken inn på sjokolade, men dessverre hadde gjort rekning utan vert. Faren ville ikkje stille opp, men brukte i staden innbydinga som utgangspunkt for ei historie, som slutta slik: ”Man bør uavlatelig be hele verden inn på sjokolade”. Espen var nemleg son til André Bjerke; dessutan kullkamerat av Ottar (Grimstad på Hareid) og meg. Som sjakkspelar heldt han ikkje faren sitt nivå; det fekk eg iallfall testa ut. Kanskje spelte bakgrunnen hans ei viss rolle for yrkesvalet. Han vart psykiater.

Moldensar med høg IQ
Formannskapssekretær par excellence, Egil Leikanger, har også eit godt hovud for sjakk. Men han har fortalt at ein gong i Molde vart han sett grundig til veggs, overraskande nok av ein gutunge. Han møtte nemleg Einar, yngste son til Glamox- og Moxy-gründar Birger Hatlebakk. Einar vart seinare både nordisk juniormeister i sjakk og vinnar av spørjekonkurransen ”Hvem vet mest?”, saman med eit par klassekameratar frå gymnaset. Lenge var han også i sjakkeliten her til lands. I Akademisk sjakklubb fekk eg sjå Hatlebakk i aksjon ved brettet, men også innsjå at mi eiga matematiske evne ikkje heldt same nivå. Ti år seinare møtte eg han privat, då svigerinna mi gifte seg med ein av vennene hans. Sidan har det blitt fleire møte og sjølvsagt eit tapt sjakkparti. Einar er svært stillferdig; kanskje gjorde hans intellekt det vanskeleg for han å finne likesinna i yngre år.

Svoger og sjakkspelar
I følgje Bjerke finn kvinner seg i det meste av ektemannen sine luner og lyster, men grensa går ved sjakk. Det er rein galskap og tidsspille. No kunne heldigvis kona mi spele sjakk før ho trefte meg. Brett og brikker fekk difor vere med på bryllaupsreisa til Brighton. Men i ekteskapet bør ein samarbeide og slett ikkje konkurrere. Difor gjekk eg over til å bryne meg mot broren henner, Hermod. Han er snill som dagen er lang, noko valspråket hans i russetida vitnar om: ”For mannen er eit godt hjarta betre enn eit kvast sverd”. På idrettsbana og ved brettet var han likevel konkurransemann på sin hals. Eller ”på andre si hake” vil vel jamaldra Peder Nerem seie. Då eg spurde om han hadde møtt Hermod i gymnastida, bøygde han berre hovudet bakover, viste meg arret under haka og svara: ”Ja, på fotballbana!”. Hermod hadde vunne sjakkturnering i det militære og viste lenge at han tenkte eit trekk lenger enn eg gjorde. Interessa for sport har den fagre og flinke dottera, Annemarta, arva. Kjendisen frå TV2-sporten har elles funne seg mann frå Møre; son til sjølvaste lensmannen vår!

André Bjerke har skrive eit dikt han kalla ”Glanspartiet”, slik det såg ut undervegs. Men siste verset viser at vegen er kort frå triumf til tragedie:

Et glansparti! Jeg var den gudebårne
som ingen mester mer kan overliste.
Så gjorde jeg et trekk. Og mistet tårnet.

Moralen her er myndig bibelstreng:
At de som tror seg først, skal bli de siste.
Og dermed høstet Bjerke null poeng.

onsdag 18. november 2009

Carlsen & Co

Eliten
Sist laurdag gjekk Magnus Carlsen til topps på lista over beste sjakkspelarane i verda; sjå http://chess.liverating.org/. Onsdag fylgde han opp med å bli verdsmeister i lynsjakk, der kvar spelar berre har tre minutts tenkjetid på heile partiet, pluss to sekund pr trekk. Med 31 av 42 oppnåelege poeng var han best i kobbelet av stormeistrar som møttest i Moskva. På andreplass med tre færre poeng fylgde regjerande verdsmeister i vanleg sjakk, indaren Viswanathan Anand, som måtte tole to tap mot Magnus. Det er heilt utruleg at ein attenåring frå vesle Noreg har nådd slikt nivå i ein sport med prestisje i folkerike land som Kina, India, USA og Russland. Og Herøy har faktisk ein ørliten aksje i suksessen til Carlsen, sidan Hans Arild herifrå var ein brikke i spelet for å få på plass sponsormidlar til ein personleg trenar, då Magnus (= den store) var ganske liten.

Medan Magnus er ein mann av få ord, kan det same neppe seiast om sjakkentusiast og historikar Hans Olav Lahlum, som sist veke var gjest hos ”Viggo på lørdag”. Lahlum har på eit par år gitt ut fleire tjukke bøker, sist biografien ”Håkon Lie. Historien, mytene og mennesket”. Kjølås skriv i dag i Sunnmørsposten at ”boka er i meste laget ordrik”. Ja, kanskje fortener Hans Olav same vennlege åtvaring som stortingspresident C.J. Hambro i si tid fekk: ”Du skal ikke bedrive ord!”

Allmugen
Eg kan knapt skryte på meg noko nært kjennskap til korgje av karane, sjølv om eg stod ringside i Moss sommaren 2006 og såg Magnus detronisere Simen Agdestein som Noregs beste sjakkspelar og dessutan har møtt fargeklatten Hans Olav Lahlum fleire gonger, men aldri over brettet. Nei, eg er bokstaveleg talt ein tredjeklasses spelar. Difor høvde det godt at eg var med på ei miniturnering i botnen av Eiksundtunnelen i februar i fjor, for då vart det sagt at aldri har sjakk blitt spelt på eit lægre nivå! Men som i fotball kan ein møte interessante motstandarar også i dei nedre divisjonane. Ein norsk verdsmeister i lynsjakk gav meg difor inspirasjon til å skrive eit par epistlar om mindre kjende sjakkspelarar. Men herøyværingar lyt stå på vent, sjølv om Aage og Johan, dei to syskenbarna med kreative Gjerde-gener, begge er fargerike nok. Aage har jamvel spelt mot Kasparov, den beste sjakkspelaren gjenom tidene. Lat meg heller ikkje gløyme losbåtførar Paul Goksøyr, som debuterte i NM 2004 med premieplass, 72 år gammal!

Nybegynnar
Mi begeistring for sjakk starta i Peta-garden på Runde. Der heldt ein niåring privatskule for sin tre år yngre nabogut. Svein vart faktisk lærar på rett, men er mest kjend som nestor i kormiljøet og dirigent for Con Moto og Eiksundsamklangen. Kanskje er Svein streng også med songarane sine, men han låser dei neppe inne i potetkjellaren, slik eg vart viss eg ikkje kunne leksa. Svein kom frå ein svært musikalsk familie og vart med god grunn kalla ”Toni” av Oluf Runde, som fann treffande utnamn på dei fleste. Song og musikk var difor sjølvsagde fag i førskulen, men på pianokrakken kom eg syrgjeleg til kort. Det gjekk betre då Svein seinare lærte meg å spele sjakk. Der kunne eg etter kvart ta kampen opp mot læremeisteren.

Sjakkspelande sunnmøringar
På Eids Gymnas møtte eg i 1966 mitt alter ego i ein kar frå Stordal med same fornamn, fødselsdag og –år som eg. Han gjekk likevel alt sisteåret på engelsklinja, men var like flink i matematikk og sjakk som i språkfaga. Så fekk han då også beste karakter både i matematikk, engelsk og norsk til eksamen. I 70-åra sette han eigenhendig opp huset deira på Stranda og fekk dermed vist at han meistrar meir enn teori. Og hadde ikkje han presentert meg for ein Firda-russ og presteson frå Solund (eig. Stavanger), er det ikkje sagt Ole Arild hadde blitt herøyværing.
Året etter vart eg kjend med to førsteklassingar frå Vanylven. Den eine var firmenningen min, Arne Redse frå Rovde, og den andre var son til kunstmålar Ansgar Leiten frå Eidså, som er kjend frå fleire kurs i regi av Herøy kunstlag. Arne gjekk reallinja og fekk overta lærebøkene mine i fysikk og matematikk. Att på handelen fekk han boka ”Stormestere spiller sjakk”, for at ho ikkje lenger skulle freiste meg. Odelsguten Arne vart til liks med Garborg bondestudent i Oslo, der realisten las latin, gresk og hebraisk og seinare jamvel tok doktorgraden i teologi. Han er no høgskulelektor i Volda og lærar på Fjellhaug.
Gerhard Leiten var ikkje like flittig som elev, men som sjakkspelar var det ingen på Eid som gjorde han rangen stridig. Han var dessutan musikalsk og spelte piano i Eid spelemannslag saman med husverten min, likkistesnikkaren Ivar Mehl. Dit kom Gerhard ofte, for hos Mehl budde også klassekameraten hans, Hermann frå Ljøsne i Lærdal. Hermann spelte ikkje sjakk, men gitar. Eg nemner han likevel fordi han vart journalist, seinare forfattar, og har skildra miljøet i den litt sjølvbiografiske romanen ”Nordvegen” (Ashehoug 2003). Han har elles fått Sunnmørsprisen for boka ”Han gjorde det” og har sjølv gjort sunnmøring av seg, no busett i Sykkylven, heimbygda til kona hans. Gerhard Leiten har som psykiatrisk sjukepleiar prøvd å forstå menneska sine sjakktrekk gjennom livet. Det kan vere endå verre enn å analysere brikkene sin gang på brettet.

Framhald fylgjer, m.a. om ”Spillet i mitt liv” av André Bjerke og om møbelhandlaren frå Florø, som var tilhengar av Dybwad Brochmann og gav meg boka ”Det pengeløse samfunn”, som han sjølv hadde skrive.

torsdag 5. november 2009

Raudblyant og blåmåndag

Tidlegare redaktør Rise i Sunnmørsposten greip visst til raudblyanten når han fann for mange skrivefeil i avisa, og i Aftenposten har Per Egil Hegge hatt si språkspalte i mange år. Stundom er det freistande å ta etter, sjølv om hovmod som kjent står for fall. Førti års samliv med ein filolog har lært meg at språk er viktig, også som kjelde til frustrasjon. Dei som kan sin grammatikk, gremmer og lir seg gjennom setningane når kommaet kjem på feil plass og syntaksen sviktar. Med retteprogram har sjølvsagt skrivefeila blitt færre, men fire typar feil går stadig att.

Vi mindre stødige slenger ned på eit komma når vi treng ein pustepause undervegs i setninga. Hovudregelen er likevel grei: Det skal vere komma mellom fullstendige setningar, dvs dei med både subjekt og verbal, men ikkje når hovudsetninga blir følgd av ei leddsetning.

Og/å-feil er også ein gjengangar. Infinitivsmerket ”å” skal stå føre eit verb i infinitiv; f.eks. å lese. ”Og” er derimot ein konjunksjon (bindeord; jamfør det engelske ordet ”conjunction”), som blir brukt for å binde saman to ord eller setningar.

Også journalistar kan ha problem med å skilje mellom svake og sterke verb, særleg på nynorsk. For ikkje å hengje ut nokon namngitt person, vil eg vise til eit par leiarartiklar i Sunnmørsposten. Desse er oftast særs velskrivne, men sjølv dei beste kan ta feil.
31. oktober stod det i siste avsnitt om ”småprodusentar som bygg seg opp”. ”Byggje” er eit svakt verb, og presensforma er sjølvsagt ”byggjer”, men i vår dialekt er siste konsonanten (r) stum, og difor er det lett å skrive feil. Ei anna fallgruve er verb med sterk bøying på bokmål og svak på nynorsk. 3. november stod det at ”Abdullah trakk seg som motkandidat”. Det er korrekt på bokmål, men sidan artikkelen elles var på nynorsk, skulle det stått ”trekte”.

Ordstillingsfeil, som i setninga ”det å delta i sjølv eit slikt val” frå sistnemnde leiar, skjer ofte når vi forandrar litt på ei formulering. ”Sjølv” er her enten unødvendig eller feilplassert.
Feil syntaks er svært vanleg når vi snakkar. Blant politikarane var C.J. Hambro kjend for å halde styr på bisetningane og innskota, sjølv om desse vart mange, medan Gro Harlem Brundtland stundom gjekk i surr når setningane vart for innfløkte. I skriftleg arbeid fell det lettare å lage meiningsfylte setningar med samanheng og logikk, sjølv om vi nokon kvar kan ha ein dårleg dag eller blåmåndag.

mandag 2. november 2009

Skrefsrud, Hodne og French

Skrefsrud
”Kerap – jungelfolkets høvding” er tittelen på ei barnebok om Lars Skrefsrud, straffangen som vart språkforskar og starta Santalmisjonen. Som fattig husmannsgut frå Fåberg med ein alkoholisert far fekk Skrefsrud ein vanskeleg start i livet. I ungdomstida kom han sjølv bort i fyll og tjuveri og vart dømd til fire år på Botsfengslet i Oslo. Tida der vart ikkje berre til bot, men også til betring. Han vende om og byrja å studere språk for å bli misjonær. Med fortid som fange fekk han avslag då han seinare søkte på Misjonsskulen i Stavanger, men andre vegar opna seg for han til vidare studium og misjonsteneste. Han lærte seg etter kvart heile 18 ulike språk. Denne givnaden hans kom santalane til gode. Han vart deira Ivar Aasen og skapte eit skriftspråk på grunnlag av talespråket. Han gav ut både grammatikk, salmebok og dei fire evangelia på deira eige språk. Med god grunn vert han rekna som ein av dei største språkforskarane Noreg har fostra. Skrefsrud døydde i 1910 og ligg gravlagd i Benagaria i India. Minoritetsfolket santalane har i dag si eiga kyrkje med 150 000 medlemmer.

Hodne
Misjonær Olav Hodne skreiv denne interessante boka alt i 1952, men ho kom i ny utgåve på Lunde forlag i 1990. I mellomtida (1967) hadde Hodne tatt teologisk doktorgrad om misjon og sosiale reformer blant santalane på 1870-talet. Boka om ”Kerap”, namnet santalane gav Skrefsrud, gjorde slikt inntrykk at eg skreiv stil om ho til eksamen på framhaldsskulen. Sidan har eg vore merksam på Hodne, som på fleire vis følgde i fotspora til Skrefsrud; ikkje som språkmann, men som misjonær og leiar for hjelp til flyktningar og forkomne i Bangladesh og India. For dette vart han heidra både med Nansenmedaljen og St. Olavs Orden. Tre gonger nominerte Moder Teresa han som kandidat til Nobels Fredspris. Hodne døydde no 29. oktober, 88 år gammal. Odd Kvaal Pedersen gav i 1984 ut ein biografi om han, der tittelen talar for seg sjølv: ”Ildsjel, et portrett av Olav Hodne”.

French og French
Hilde Hodne French er dotter til Olav Hodne. Ho har vore leiar i både Norsk Organisasjon for Asylsøkjarar og For livsrett og menneskeverd og har såleis følgd opp faren sitt humanitære arbeid. Mannen hennar var engelsk vasskraftingeniør, og dei arbeidde med u-hjelp i Peshawar i Pakistan då guten deira, Joshua, var liten. Sjølv om Hilde Hodne French har vore øvste leiar i to profilerte organisasjonar, seier det litt om tida vår at namnet hennar berre gjev 3000 treff på Google, medan faren får 140 000 og sonen, ein 27-årig fallskjermjeger, heile 10 millionar. Men så har han også fått fem dødsdomar for noko han neppe har gjort. Det verkar iallfall usannsynleg at han og Moland med vitande og vilje skulle ha drepe sin kjentmann og sjåfør, som var leigd for å få dei trygt attende til Uganda. Ein drep vanlegvis ikkje den ein set si lit til i ein kritisk situasjon.
Desse glimta frå fire livshistorier startar på Botsfengslet i Oslo og endar førebels i fengslet i Kisangani. Der har nordmennene gitt hjelp til fleire medfangar, som for det vi veit også kan vere offer for eit korrupt rettsvesen. I Kongo er det våpna og ikkje retten som rår. Men underleg nok kan sjølv eit fengsel vere staden der ein startar eit meiningsfylt liv i teneste for andre. Det skjedde for Skrefsrud, og det kan skje igjen.