mandag 17. mai 2010

17. maitale på Runde

Gratulerer med dagen, med feiring av Grunnlova, sjølvstende, fridom og fred, iallfall her heime. Vi har no ekstra grunn til å feire. Det er snart 200 år sidan Grunnlova vart underskriven på Eidsvoll og i år er det 105 år sidan Norge fekk fullt sjølvstende og 65 år sidan vi fekk att fridomen etter fem år med okkupasjon. Men det er eit stort tankekors at vi no tek del i ein krig langt borte frå landet vårt.

Eg vil likevel starta med å snakke, ikkje om heimlandet, men om heimbygda. Sjølv om det snart er femti år sidan eg flytte herifrå, eller kanskje nettopp derfor, er Runde framleis min barndoms grøne grend, mi fagre øy eller ”my island in the sun”, som det syng i meg kvar gong eg kjem ut av Sæviktunnelen og ser Runde liggje bada i sollys. Eg kjenner på ei stor takksemd overfor alle menneska som var ein del av livet mitt då eg var liten, både jamaldringar og dei som var eldre, både mine næraste i Isak-garden og grannar og bygdefolk elles. ”Ut på Runde, der veks det minner, gode minner, gærne minner. Hele væla er bære minner, finn et strå og træ dom på”, fritt etter Prøysen. Og her er nokre av dei eg har tredd på strået:

Ytre sett var livet på Runde den gongen heilt annleis enn det er i dag, ikkje minst arbeidslivet. Dei lydane eg ofte vakna opp til, vitnar om det: Om vinteren var det gjerne duren frå rokken, der mor sat og spann ulltråd, som seinare vart til strømper og lange, kløande ullunderbukser. Frå sommarstida minnest eg den karakteristiske lyden frå hesteslåmaskinen til onkel Nils, som var tidleg oppe for å slå medan det var dogg i graset. Og etter mjølkinga høyrde vi året rundt tonen frå separatoren, som vart gradvis grannare etter som omdreiningane auka. Om vinteren kunne det vere litt tungt å kome seg opp frå den varme senga, for det var isande kaldt på soverommet og sjølv på kjøkkenet før mor hadde fått lagt i omnen. ”Varm seng og lat dreng, dei vil så nødig skiljast”, sa ho på spøk. Vi gjekk på skule berre annankvar dag, men kjeda oss aldri, for i og kring alle hus var det mykje folk som heldt på med arbeid vi fekk sjå på eller måtte hjelpe til med, iallfall sommarshalvåret. Det var våronn, slåttonn og haustonn, i nausta vart båtar og vegn sett i stand og på budene ved hamna var det fiskemottak og i sjøen mykje kril og litt større mort, som iallfall var god kattemat. Vi hadde ein eittøresongel på snøret, og då eg eingong sleit av ongelen, gjekk eg frimodig heim på butikken hans Ingvald og ba om ein ny på borg. Men då lo ho Palma og gav meg ein gratis.

Hos tante Kalia i kårstova på garden var det telefonstasjon, dit mange kom for å ringje. Eller vi ungane gjekk med telefonbod, tente ein slant og vart samtidig kjende med folket i bygda. Oppe i bakken hadde tante observasjonspost for meteorologisk institutt, og dit fekk vi vere med når ho skulle ta mett’en, lese av temperatur og nedbør. Tante hadde mange sysken og tanteungar både på Runde, elles på Sunnmøre og i Oslo. Ja, jamvel frå Amerika kom det brev med parfymelukt og nokre gonger besøk. Det var storhende.

Vi ungane gjekk fritt inn og ut i mange heimar. Slik la eg merke til og fekk med meg humoren og den musikalske tradisjonen i Peta-garden, folkemusikkhalvtimen og den historiske interessa i Mass-Petter-garden, og smil og gode ord i Bø-garden, der vi fekk vi utfolde oss fritt med verktøy i kjellaren og leike krig med heimevern-mauseren hans Mandor på mørkeloftet.

Ja, alt var betre under krigen, er Ole Paus sin ironiske og spissformulerte kommentar til dei som påstår at alt var betre før. Sjølvsagt er ikkje det rett, og spesielt ikkje for krigstida. Med forandring blir somt betre, andre ting verre.
Noko som var heilagt på landsbygda i gamle dagar, var bytesteinane. I ei tid då mat var eit knapt gode, var jord og eigedomsgrenser viktige. Klare grenser var eit vilkår for fred og godt naboskap. Ingen har formulert dette betre enn den utruleg slagferdige Pe-Johan, som sa at han ville byggje gjerdet mot naboen så høgt at det ikkje skulle kome over ein vond tanke, korgje av vegane.

I dag lever vi på fleire vis i ei grenselaus tid, politisk, nasjonalt og kulturelt, på godt og på vondt. Psykiateren Finn Skårderud har peika på den uro ein utflytande kultur kan skape, og understrekar at grenser er nødvendige for identitet. Halldis Moren Vesaas har i diktet ”Ord over grind”, skrive poetisk om det å respektere kvar andre sine personlege grenser:

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Når det gjeld dei politiske og statlege grenser, må det i dag vere rett å sitere Grunnlova, der første paragraf startar slik:
”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.” ”Uavhændelig” betyr at det ikkje kan avhendast, dvs gjevast bort.

I vår tidlegare nasjonalsong, ”Blant alle lande”, blir landegrensene trekt opp i andre verset:
”Fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand,
der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland.”

Det var retten til å vere herre i eige hus, innanfor desse grensene, dvs vårt nasjonale sjølvstende, forfedrane våre lovfeste på Eidsvoll, pressa gjennom i 1905 og kjempa for i krigsåra.

Henrik Wergeland er uløyseleg knytt til Grunnlova, med far som var underskrivar og seinare vart sokneprest på sjølvaste Eidsvoll, der Henrik voks opp.
Men Wergeland var ikkje like begeistra for alt i denne lova. Han skreiv:

”Jeg tror vår Grunnlov best på jord;
dog ei, at best er hvert et ord.
Således tror jeg for eksempel,
at hver bør velge fritt sitt tempel.
Man friest være må i tro;
thi bør forandres §2.”

Og det Wergeland ville forandre i denne paragrafen var følgjande::

Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Truleg takka vere Wergeland sin innsats vart passusen om jødane fjerna, i 1851, seks år etter at han døydde. Men jesuittar vart formelt ikkje tolte før i 1956!

Skepsisen til jødane heldt seg likevel, heilt til Holocaust. Men då brende bilda frå Auschwitz og Treblinka seg så fast hos folk, både i Norge og elles i Vesten, at dei her har hindra hetsing av jødar og andre minoritetar i femti år. Men i fjor gjalla ropa gjennom Oslos gater: ”Død over jødane!” Jødehatet hadde kome att, først og fremst i form av muslimske innvandrarar, som fritt har fått etablere seg i Europa, i ly av minoritetsvernet som nettopp jødane sin lagnad har gitt dei. Det blir skote mot synagoger, og jødiske barn blir truga på livet på veg til og frå skulen. I Malmø bryt jødiske familiar opp i eit nytt exodus. Og blant mange intellektuelle i politikk og media har Israelskritikken blitt så einsidig og sterk at den iallfall gjev grobotn for jødehat, berre under ei anna fane.

Unionsoppløysinga i 1905 handla ikkje berre om at vi ville vere herrar i eige hus; nei, vi ville ikkje eingong dele konge og konsulat med svenskane. Hundre år seinare deler vi alt fedrelandet med ein halv million innvandrarar frå 214 ulike land, og med noverande utvikling kan innvandrarbefolkninga passere 3 millionar innan femti år. Vel halvparten av desse står i utgangspunktet langt frå oss kulturelt, religiøst og politisk. Vi står difor i fare for å skusle bort både sjølvstyret og fridomen i løpet av dei komande tiåra, slik det ser ut i dag. Kanskje er vi utan å ønskje det i gong med å avhende Norge, i strid med § 1 i Grunnlova. Det er difor grunn til å sitere nettopp ein svenske, rikskanslar Axel Oxenstierna, som skal ha sagt: ”Veit du ikkje, son min, med kor lite forstand verda blir styrt?”

I 1945 vart det starta ei ny, riksdekkjande avis i Oslo med det proklamerande namnet ”Vårt Land”. Som forsidesymbol, eller logo som det no kallast, fekk avisa eit vikingskip med det norske flagget forma som råsegl. Men for eit par år sidan vart både skipet og flagget fjerna, og var det opp til somme av redaktørane, hadde sikkert namnet gått med i same farta, for sekstifem år etter starten skjemst dei ved å kalle landet for ”vårt”. I førårs gjekk iallfall avisa inn for at all verdas flagg fritt kunne brukast på sjølvaste 17. mai, og redaktør Une Bratberg skreiv at ”fedreland, nasjonalkjensle og flagg” får henne til å tenkje på brunt. Som de veit så var det skjortefargen til SA, Hitlers stormtropper, som herja i tyske byar på 30-talet. Bratberg voks opp i Kenya og vedgår at det kjendest ikkje naturleg å vifte med norsk flagg når dei der feira sin fridom. Og då kan ein spørje: Kvifor er det meir passande å bruke andre lands flagg når vi skal feire vår? Bør vi beint fram skamme oss over det vi før var stolte av?

Sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk skriv i boka „Nasjonalstaten“ at slike antinasjonale haldningar byggjer på ideologiske tolkingar som ikkje held mål, og står for ei omskriving av historia som det ikkje er faktisk dekning for. Mange hevdar til dømes at å opne grensene for dei som vil hit, vil vere mest i pakt med fridomsideala og menneskerettane patriotiske nordmenn slost for under krigen. Men neppe nokon som opplevde krigen, vil kjenne seg att i ei skildring av desse åra som ein kamp mot tyskarane for å gje livsrom her for folk med fjernare kulturell bakgrunn, seier Skirbekk.
.
9. april i år las eg eit stykke på internett, der forfattaren starta med krigsutbrotet for sytti år sidan, slik sildefiskarar på Sunnmørskysten opplevde denne vårdagen i 1940. Så gjekk han over til å skrive om situasjonen i Norge i dag, og eg siterer:

"Haustar vi kanskje forakt hos dei ikkje-vestlege innvandrarane som nå rykkjer inn? Verkar det kanskje slik på dei som på Adolf Hitler, at demokratiet er veikt, ja, falleferdig, og at dei kan ha god von om raskt å vinne over det? Dei som foraktar demokratiet blir etter kvart mange, og dei har utruleg nok den norske eliten med seg.

Ja, framandfolk langvegs frå sig innover landet. Oslo blir ein muslimsk-dominert by i vår tid.

”Dei he tekje Oslo” ropte skipperen til sitt mannskap for 70 år sia i dag. Han hadde nyleg stått og sett nabobåten fange meir sild enn båten kunne bere. Men han ville snart få hjelp av ein annan båt. Det var ikkje verre. Det gjekk ikkje heilt gale med Norge heller, etter 9. april. Med andre si hjelp i tillegg til eigen innsats fekk vi fridom til slutt, etter tunge tap på land, sjø og i lufta.

Norge er eit av dei aller minste skip i verda, omgitt av verdas folkestim. Oslo ein liten hovudstad. Byen har alt teke inn meir enn båten kan bere! Kva følgjer får det for alle?
Tusenvis av fangar, sjøfolk og soldatar som kom heim til fritt land for 65 år sia – nå borte dei fleste – ville ikkje ha trudd det eg her har skrive. Korleis kunne det skje? Vart folket spurt før porten vart slått vidopen?"

Skribenten var Ragnar Ulstein, broren til Borghild, Linge- og Milorg-mannen, historikaren og forfattaren, som fylte 90 år ti dagar etter at dette vart publisert. Eg beundrar Ragnar Ulstein for hans livsverk og mot, i ungdom som i alderdom, men aller mest fordi han som historikar held minna i hevd, men personleg aldri har frose fast i fortid og hemntankar, men i staden sett framover i tru, håp og kjærleik. Difor heldt han då også fram slik, og det han her seier, vil eg både slutte meg til og slutte med:

"Dei som opna porten så vid, har vunne ein siger. Men vi står midt i ein åndsstrid, og den er slett ikkje tapt, og må ikkje stilne. Med varme må ein møte dei nye, unge landsmenn, så dei kan elske dette landet! Med større kraft enn før må ein røkte det vi har fått, det som har gjort folket meir rikt enn olje kunne gjere. Arne Garborg uttrykte for hundre år sia sitt kamprop som gjeld til alle tider:

Ja lat oss strida Og lat oss tru
Og byggja med tankar ei bivre-bru
Til den heilage, høge framtid........
For trui er som det skrive stend
Den makt som vinner på verdi."