Sverre Remøy - om maritim utdanning og arbeid som styrmann og telegrafist i dei harde 30-åra

Del I, med minne Sverre Remøy (1904-2005) skreiv ned frå barndommen og første tiåret som vaksen fiskar og fangstmann, stod i førre utgåve av Folk og Fortid.

Denne bolken handlar om kampen for utdanning, arbeid og inntekt gjennom tiåret deretter, prega av økonomisk depresjon og stor arbeidsløyse. Vi, som har opplevd berre vekst og velstand, treng å bli mint om korleis det var å leve i trongare tider, i eit klassedelt samfunn som var fattigare og meir nådelaust enn i dag. Dette er også ei forteljing om og ein hyllest til norske sjøfolk, som både i krigs- og fredstid har forsaka mykje for familie og fedreland utan å få den takk og ros dei fortener.

Jamført med første del har eg i liten grad referert, men heller brukt Sverre Remøy sine eigne formuleringar og rettskriving for å ta vare på tidskoloritten. I avsnitt som består av reine sitat, har eg ikkje markert sitata med hermeteikn. Av plassomsyn er berre tidstypiske eller uvanlege hendingar tekne med, og teksta er dessutan sterkt nedkorta. Likevel må historia om krig og etterkrigstid stå på vent til neste nummer av Folk og Fortid.

Svolten på kunnskap

Etter forliset med ishavsskuta ”Remø” i 1928, var Sverre Remøy utan arbeid og inntekt, men med styrmannseksamen frå 1926 stod han likevel ikkje heilt på bar bakke. Vegen fram til slik utdanning hadde vore vanskeleg å greie økonomisk, sidan far hans frå 1921 var på randen av fallitt etter arresten av ”Remø” i Russland både dette året og det neste. Men det stod ikkje på motivasjonen! Alt i folkeskulen vart Sverre svært fascinert av forteljinga om Amundsen si ferd gjennom Nordvest-passasjen og av Fridtjof Nansen sitt forfattarskap: ”Med særlig interesse leste jeg om Fram-ferden og Nansens skiferd over Grønland og hans bok om selfangst, som han skrev etter sine opplevelser ombord i en selfanger fra Østlandet. Denne boka var for meg, som hadde selfangst som levevei innen familien, en slags lærebok. Det var disse bøker som ledet tanken hen mot videre utdannelse. Mine foreldre sa at jeg selv måtte tjene noen kroner til skolepenger og så skulle de spe på med resten. Om anledningen bød seg, så skulle jeg få ta til med den såkalte middelskole allerede høsten 1919.” I staden vart det tur til Stavanger, der ”Remø” vart utrusta og overlevert, og så brevkurs ved Norsk Korrespondanseskole: ”Her fant jeg et stort utvalg av kurser, og jeg valgte handelsregning og engelsk. At jeg lærte skikkelig praktisk regning skulle komme godt med senere, da jeg skulle ta kystskipperskole, styrmannsskole og senere skipsførereksamen. En ting er sikkert: Jeg vet at det en selv tilegner seg sitter fastere i minnet enn det en får ved vanlig undervisning. Tilmed det engelsk jeg lærte hadde stor betydning for meg når jeg senere fikk oppdrag i internasjonale organisasjoner, Royal Navy og i forbindelse med konsulentoppdrag. Jeg lærte selvsagt ikke så godt uttalen, men takket være dette engelskkurset ble det så meget lettere å gå videre på egen hånd.”

Men mangla pengar til meir enn navigasjonskurs

I 1923 syntest styrmannskulen å vere vanskeleg å greie økonomisk: ”Det var ikke lån å få i disse tider, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å spare av det lille en tjente på fisket. Det eneste jeg kunne klare var et 10-ukers navigasjonskurs for kystskippere. Noen få kroner til skolepenger og bøker var alt jeg behøvde. Dessuten mente jeg å klare kurset på halve tiden – ettersom jeg nå i flere år hadde studert meg gjennom grunnlaget for innføring i det mere elementære pensum. Læreren var en av rette sorten, men han hadde vært uheldig og falt ned fra riggen på en seglskute han var styrmann på og ble krøpling for livet...Vi måtte virkelig henge i om vi ikke skulle få oss en omgang med god gammeldags seilskutekjeft, men så var han ikke sen om å bli blid igjen og vi var aldri redde for å be om hjelp.”

Styrmannsskule i Ålesund

Da jeg hadde spart opp kr 650 (i 1926), mente jeg det var på tide å ta styrmannsskolen, men det var en hard nøtt å knekke. For det første var det minst 10 måneders hard skolegang og for det annet var det i den grad unaturlig for meg å sitte rolig på en skolebenk. Men det ble likesom ikke noen orden på min skikkethet før jeg hadde min styrmannsskole-eksamen. Bl.a. kunne jeg da føre skip på opptil 800 tonn, og jeg kunne bli overstyrmann på store, fine skip som seilte på alle hav. Og så tok jeg fatt, men jeg tok sjansen på en tur til Island først og mente at jeg nok skulle klare dette selv om jeg kom inn på skolen en måned eller mere for sent. Jeg hadde jo allerede annenklasses kystskippersertifikat og mente å kunne en del av det pensum vi skulle arbeide med på styrmannsskolen. Det var for såvidt riktig, men jeg så ikke noe til dette da jeg endelig, i slutten av september, fikk adgang – ikke uten tvil fra rektor Sandseth, som mente det var i seneste laget. Nå fikk jeg litt av en skrekk i livet da jeg ble sittende og regne med noen usle bokstaver, vinkler og trigonometri som jeg ikke kunne begripe noe av og som vel ikke hadde noe med navigasjon å gjøre. Men det var akkurat det vi først måtte lære, og siden kom den mere innviklede del av navigasjonspensum.

Ikkje begeistra for nynorsk

”At lærebøkene og styringsplakaten var på riksmål gjorde det ikke lettere for meg, men lærebøker på nynorsk var ikke å få kjøpt i de maritime fag.” Men Sverre meinte at det også burde vere slik: ”Sjøfolks sprog og uttrykksmåte har like stor rett til å få være i fred for langfingrede målstrevere, som nynorsken har rett til å få være i fred fra sjøfolks side.”  Og lik sjømenn flest, som opplevde nynorsk som ei ulempe, prøvde han å distansere seg frå dialekt og ”landsmål”: ”Da jeg fikk læse hva Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen skrev om nynorsken, gjorde jeg alt jeg kunne for å kvitte meg med knot og unatur i vort sprog og har siden skrevet et noenlunde rent norsk riksmål, men det skulle ikke bli så lett -, selv ikke etterat jeg selv var blitt lærer mange år senere.. Men å ta fatt på en omskriving av det maritime stoffet i lærebøker på riksmål (bokmål) er meget uklokt, for ikke å si en utidig form for målstrev. Elevene ved våre maritime skoler kan like godt først som sist venne seg til å tale tydelig og bruke de uttrykk og vendinger som alle erfarne sjøfolk kjenner og som har vært brukt i 100 år eller mere.” Men litt kompensasjon for sitt språklege "handikap" fekk dei: ”På et eller annet vis fikk vi alle et lite trøstetillegg fordi vi hadde vært så uheldige å få nynorsken presset inn på oss under det meste av tiden på folkeskolen. Men ellers var jeg meget heldig med alle andre fag."

Matros med sertifikat som styrmann

Men sjølv med sertifikat som styrmann var det ikkje lett å få seg arbeid i 1927: ”Jeg fikk være med en fraktebåt til Bergen og hadde bare 10 kr i kontanter, men det var ikke så meget jeg kunne gjøre. På arbeidskontoret stod det en lang kø; der ville jeg ikke stå. Jeg tok en tur inn på et rederikontor, men der hang det en plakat på døren: "Ingen hyrer". Jeg var ute på radioskolen for å høre om det var mulig å komme inn der, etter som det var slik mangel på styrmenn med radiotelegrafistsertifikat, men de kunne ikke gi meg noe håp. Jeg måtte også søke rederiforbundet om penger til dette kurset, og det tok tid. Da fikk jeg den ideen at jeg skulle prøve en liten bløff. Jeg gikk opp på kontoret til Westfal-Larsen og sa at jeg skulle ta fatt på radioskolen neste år, men at jeg måtte ut og tjene noen penger først. Hadde de noe til meg? Jo, jeg kunne få matrosjobb ombord i ”Hosanger”, som akkurat var kommet inn fra Arkhangelsk, men da måtte jeg se å svinte meg. Å svinte meg var fort gjort, og så ble jeg virkelig matros på et virkelig skip i utenriksfart, og jeg skulle få se meg om i verden. Jeg syntes båten var stor, selv om den bare var på 2500 tonn d.w. I sjøen var mitt arbeid som matros ikke annet enn rortørn og utkikk, rustbanking og maling, og en og annen gang spleising av stropper og fortøyningswirer. Det var månedshyre, og den var ikke stor, kr 173, men så hadde en jo fri kost, som dog ble betraktet som inntekt og derfor beskattet.” I Arkhangelsk prøvde han å leite opp familien Boskakow, som han kjende frå 1921 og 1922, då ”Remø” låg der i arrest. Men huset var no okkupert av soldatar, og ein av desse stoppa han på brutalt vis: ”Jeg kunne ikke russisk, og han ikke engelsk, så derfor ble det bajonetten som formidlet hans følelser. Jeg måtte se å komme meg ut og være glad til – som fikk beholde livet.”

Navigasjon utan radar og GPS

På neste tur kom dei skikkeleg ut av kurs: ”Vi passerte Vardø under full sydvestlig storm. Skuta var tom og drev som en høysekk. Annenstyrmannen var syk, og jeg ble anmodet om å gå vakt i hans sted. Dette gjorde jeg med glede, og jeg var for så vidt kjent i de farvann vi nå skulle inn i, nemlig Kvitsjøens vestside. Det var stadig tykk snekave og storm, så kapteinen hadde tatt opp atskillige grader for å motvirke avdriften.” Då det klarna litt, såg dei land, som overraskande nok gjekk i aust-vest-retning, og loddsnora viste berre få famnar under båten. Dei måtte berre ankre opp og vente på ver til å ta sikre observasjonar. ”Da vi satte ut resultatet i kartet, kom vi utenom kartets ramme, og vi skjønte at vi var kommet inn i Karahavet.”

Forloving og bryllaup i ein fei

Medan han gjekk styrmannsskulen i Ålesund, hadde Sverre forlova seg med Berta Finnes frå Hjørungfjorden: ”For dette er noe som ofte skjer på disse skolene. En treffer det (såkalt) svake kjønn, blir riktig forelsket og så går en hen og forlover seg. Jeg var ikke alene om dette. At vi var blakke begge to spiller under slike omstendigheter og forhold ingen som helst rolle.” Og forlovinga var iallfall delvis årsak til at han mønstra av på ”Hosanger” for å fare på selfangst og sildefiske i 1927: ”Jeg sa nei takk til stilling som 3. styrmann på en oljetanker. Jeg ville også hjem til Bertha og hadde vel så smått tenkt at vi skulle gifte oss om ikke så lenge.” Og slik gjekk det også, men feiring og bryllaupsreise var det verken pengar eller tid til: ”Jeg kom hjem fra selfangst, og så giftet vi oss før avgang til Island. Selvfølgelig hadde vi ikke mere enn det tok å betale presten og et par vitner, og så låg skuta klar og jeg skulle være skipper.”

Vågemot ved å ”gå inn” utan sikt

Jeg mente jeg skulle klare den biffen, men under storsildfisket, som jeg likte minst, var jeg ikke så høy i hatten når det gjaldt å ta skuta inn fra det åpne havet i dårlig og usiktbart vær. Det finnes ikke noe som så lett kan resultere i katastrofe som dette å sette kurs mot land etter at en 100-garns lenke er tatt opp, full av sild, og så ”finne inn” når du intet kan se for snekave. Denne del av navigasjonen – når du ikke kan se land eller fyrlys – har på meg virket nokså skremmende, og jeg tør påstå at også meget erfarne skippere ikke har det så godt der de står og nistirrer inn i snekavet for om mulig å få landkjenning, se fyrlys, eller om dette ikke viser seg, se på sjøen om det er tegn til grunnbrott. Da får du bare komme deg ut i åpen sjø og være forferdelig lykkelig fordi du ved hjelp av årelang erfaring har klart å tyde sjøgangen slik at du ikke rente skuta på grunn eller på et undervannsskjær. Men ofte ble det også tatt store risker, for ble du liggende i rom sjø, ja, så var ikke mannskapet sene om å beklage seg: ”Skipperen tør ikke gå inn”. Man skulle tro at nå når jeg hadde mitt styrmannssertifikat og hadde rett til å føre skip på opptil 400 tonn D.W. og til å være overstyrmann på alle slags skip, uansett størrelse, så skulle jeg kjenne meg dyktig nok til å ta kommandoen på en skute under silkefiske utenfor norskekysten, men det var akkurat dette å komme seg velberget inn i usiktbart vær som var så skremmende. Så ble far med likevel. Og bra var det.

Husokkupant på sjøbud i Bergen

Men etter forliset med ”Remø” i mai 1928 vart det førebels slutt på fiske og fangst. Med 1200 kr i lån frå Rederiforbundet og 450 kr i oppsparte pengar bar det til Bergen for radiotelegrafistskule: ”Det ble ikke meget å leve av, men når en må, så kan en klare seg. Kona og lillegutt måtte bo hos sine foreldre og derved sparte vi ikke så lite penger. Heldigvis fikk jeg middag på stuertskolen for den ringe sum av én krone. Brød var billig og melk likeså. På det viset klarte jeg utgifter til skolepenger, og da jeg oppdaget at jeg hadde særdeles lett for å ta inn morsesending og –mottaking, ble jeg trygg for at jeg ikke skulle stryke. Jeg bodde på hybel, men fandt så ut at jeg kunne spare kr 30 ved å tjuvflytte inn på en tom sjøbod ute på Nordneset. Jeg fikk låne sag og verktøy hos vaktmannen på skolen, og så saget jeg meg en dør i veggen. Ryddet bort et stort lager av tomtønner og der inne laget jeg meg en seng av gamle bord som også fandtes. Jeg bodde der til vinterkulden ble for ille, og så for jeg hjem på juleferie, og når dette var over, tok jeg kona og guttungen med til Bergen. Jeg var nå sikker på at dette var den siste anledningen til å leve sammen som skikkelige ektefolk. Vi fikk et rom med kjøkken i et gammelt hus i Claus Ocken-smauet. Kona gikk på torget om ettermiddagen, da man oftest fikk fisk som ikke var solgt, ganske billig. Av en stor sei som kostet henne 25 øre, laget hun masse seikaker, og det var god og nærende mat.”

Ordnar opp i husbråk med handemakt

Vi hadde fått en såkalt handelsreisende på et rom vegg i vegg med oss, og han holdt et forbasket leven i fylla. Så engang jeg kom hjem fra skolen, var han inne hos min kone og ville låne barbersakene mine, noe som ikke ble etterkommet. Han var akkurat passe uhøflig og bøllete da jeg kom opp trappen. Det ble det siste han gjorde på lange tider. Jeg visste sikkert ikke hvor rasende og sterk jeg var etter en sesong på ishavet. Han ble tatt inn på sitt eget rom. Der flådde jeg av ham det bøllete vesen og banket ham inderlig og meget ettertrykkelig. Så samlet jeg det lille han hadde og hev ham og dette ned trappen og ut i smauet – til stor glede for vertinnen som var mobbet av ham ved tidligere anledninger. I dag kan kujoner og ondskapsfulle mennesker plage, skremme vettet av og robbe folk som ikke er i stand til å forsvare seg, uten å få annen straff enn noen få dagers luksuscelle med tre luksusmåltider hver dag. Straffen virker ikke skremmende, men tvert imot tillokkende.

Elevopprør på telegrafistskulen

Så kom sommer og varme, og vi skulle opp til eksamen. De fleste av oss for ned på apoteket for å kjøpe en liten flaske som skulle gi oss ro og fred i sjelen. Vi var så nervøse alle sammen, for tenk om vi dumpet og all vår møye var forgjeves, hva da? Pengelens og lutfattige var de fleste av oss. Og strøk gjorde vi; mere enn halve klassen strøk, og det bare fordi vi hadde glemt prikk over bokstaven i eller stor bokstav etter punktum. Vi lot oss høre hos bestyreren, og jeg tror han fort kom på andre tanker. Her hadde han å gjøre med erfarne offiserer fra handelsflåten som han ikke ville fått som elever om tidene hadde vært annerledes. Og ikke bare det – hundrevis av skip måtte ha telegrafister så fort som mulig, og så skulle denne ”tørrskodde” mannen vise sin såkalte myndighet ved å stryke oss for den rene bagatell. Det ble til at vi fikk gå opp til ny eksamen dagen etter, og da sa vi: Han måtte finne andre feil – som virkelig tellet – om han ville stryke noen av oss. Resultatet ble da at alle stod, så nær som én!

Haika med Hurtigruta

Nå var det bare å få familien velberget hjem til Sunnmøre. Penger til billett hadde jeg ikke, men jeg snakket med en styrmann på hurtigruten, og han sa at jeg bare kunne komme, så var alt i orden. Jeg behøvde ikke betale noen billett. Mat hadde vi også om vi ville vente til oppvasken om kvelden. Aldri har jeg og min kone glemt dette måltidet. Det første vi hadde hatt på lange tider – og som det smakte. Aldri glemmer jeg denne offiseren heller, og jeg beklager at jeg aldri fikk vite hans navn.

Kjeften og motet har hjelpt no så mange – styrmann på ”Birk”

Jeg søkte stilling som 3. styrmann hos rederiet Odfjell i Bergen, ombord i ”Birk” på 7400 tonn D.W., en ganske stor båt på denne tiden. Jeg møtte opp hos rederen – The Old Man himself – og ble nøye saumfaret. Jeg hadde jo bare seks måneder som matros og ellers ikke annet enn ”bestmann” og skipper ombord i et fiskefartøy. ”Dessuten har jeg vikariert som 2. styrmann ombord i ”Hosanger”, sa jeg frekt. Han hadde hørt om affæren da vi kom inn i Karahavet i stedet for Kvitsjøen. Så kom dette: ”Jeg går ut fra at De har deres eget instrument?” I seglskutetiden var det vanlig at dekksoffiserene hadde sine egne sekstanter. ”Nei”, var svaret. ”Der jeg kommer fra baler ikke befalet med sådant.” Jeg fortalte at vi nettopp var blitt skutelens, og slapp å kjøpe egen sekstant. Så barst det avgårde ut av støa for godt. Min lønn var kr 230 pluss kr 50 for jobben som telegrafist. Dette var et sjokk for meg som trodde jeg skulle få dobbelt så meget, og jeg sa da at jeg syntes det var i minste laget. ”Er du ikke fornøyd, kan du bare gå. Det er flere som venter på en slik jobb, unge mann..”. Vel, – jeg var blakk og tok i mot. Jeg skulle lære å få respekt for denne mannen, og han var i alle deler en rettskaffen reder som gav sine folk de sjanser de fortjente.

Forlating framfor tillating

Frå dager etter var jeg i Marseille, og så kom skipet, forferdelig nedslitt etter frakt av gjødsel (guano) fra Chile til Europa. Sammen med 2. styrmannen skulle jeg sette opp ny gang way, lage hundre nye luker og dertil sette opp et tverrskips skott i mellomdekket. Særlig det siste hastet det med. Jeg ble ikke så lite bestyrtet over at jeg sammen med mannskapet skulle i vanlig arbeid. Men det var tydelig at jeg ville tjene lite på å være fin offiser her ombord. Det var bare å finne seg til rette og sette i gang. Av et plankelager fremme på mellomdekk laget vi et pent skott, og kapteinen kom for å se på arbeidet. Han var såre fornøyd til han fikk vite at jeg hadde tatt planker fra kornskottet. Da ble det en annen tone, som jeg ikke behøver å gjengi her. Etter som jeg allerede første dagen hadde ”ødelagt” kornskottet, ble det gitt tillatelse til å bruke også resten, til nye luker.

”Stockfish”

Vi inntok våre måltider sammen med maskinistene, kapteinen tok sine i salongen, og dekks- og maskinmannskaper i hver sin messe. Men jeg syntes nok maskinistene kunne vasket av seg det verste av oljeskitt før de kom inn i messen. Mat hadde vi, og den var god. To ganger i uken var det stokkfisk (ikke klippfisk), og den gjorde kokken klar på den måten at han tok fisken ut på dekket og med en slegge banket den myk ved å knuse den mot en pollert. Etterpå ble den lagt i et sodabad en dag eller to. Så ble den kokt og servert med poteter og smørfett. Jeg for min del hadde hele min barndom hatt denne sort mat og likte å møte den her, tusenvis av mil hjemmefra. Det var vel denne stokkfisken som har gitt oss nordmenn utnavnet ”Stockfish”, som vi nå og da fikk slengt etter oss når vi kom inn på en bar, men det var snarere en vennlig hilsen og ikke det grann fornærmende.

Sjømannsfamilien ofrar samlivet

Av min lønn på kr 280 sendte jeg kr 230 hjem, slik at kona og guttungen hadde nok å leve av. Det skulle ikke mere til i tyve-tredve årene, under forutsetning av at husleien ikke oversteg 30-40 kroner og man dertil hadde en kone som fikk pengene til å strekke til. En sjømannskone ofret hele sin ungdom, der hun gikk i flere år før mannen kom hjem, ofte bare for en kort ferie. Saken er at kom han først hjem, kunne det bli vanskelig å komme ut igjen, særlig om han var på dekket. Penger kunne en ikke legge til sides med den lønn en hadde; selv en kaptein på en 7000-tonner hadde bare kr 500 pr. måned. Jeg har ofte lurt på hvordan det kan henge sammen at sjøfolk – fra topp til bunn – var i den grad så offervillige at vi ofret samlivet med vår familie både to og tre år før vi kom hjem. At ikke sjusk og dårlig arbeid ble tålt, men hadde øyeblikkelig avskjed som konsekvens. Det skulle blitt en adskillig verre tilstand i Norge om handelsflåten ikke hadde holdt det gående i de harde 30-årene, men det er ikke sagt så meget om dette. Alle tok det som er selvfølge. Ola Nordmann skulle seile.

Vikeplikt og utkikksplikt

Vi var tre styrmenn som hver hadde våre vakter, og da blir det jo mere enn nok søvn. Når vakthavende styrmann skulle arbeide på dekket, måtte kapteinen være på broen. Midt i Atlanteren var det jo ikke et liv å se rundt hele horisonten, og etter en stund gikk kapteinen ofte ned for å gjøre annet presserende arbeid. En søndag morgen kom han på broen og sa: ”Jeg skulle hatt tak i kapteinen på ”Westvard”. Han er på vestgående og skulle ikke være så langt unna. Tror du det er mulig å få forbindelse? De kan jo bare gå ned og så kan De sitte en stund. Jeg passer på her.” Jeg så gjorde. Sendte ut flere anrop på skipet som gikk i samme charter som vi. Men tiden gikk og intet svar. Så tenkte jeg det var best å se opp på broen. Men der var ingen kaptein. Derimot hadde vi en svær tramp sånn en 40 grader på bagbords baug. Skipet kom rett på oss og den relative peiling endret seg ikke. Overhengende fare for sammenstøt. Men det var han – og ikke vi – som hadde vikeplikt. Ombord i det andre skipet var det sikkert ingen på broen. Jeg måtte ”vekke” ham, men ventilen til stimfløyten var stengt av for å spare vann og stim. Jeg måtte vike, men gikk jeg til styrbord, kunne dette resultere i den kollisjon midtskips og vårt skip ville blitt skåret tvers av. Det samme kunne skje om jeg gikk til bagbord. I siste liten valgte jeg bagbord og håpet på at han der borte ville fortsette å sove. Han fortsatte, og vi gikk såvidt klar med akterenden. Ikke et liv å se der ombord. Hva føler man så når det har vært så nære på med liv og verdier? Intet. Ikke før det har gått en tid. Da kommer reaksjonen. Jeg fortalte kapteinen om det forefaldne og fikk beskjed om at det ikke skulle anføres noe i dagboka. Det tjener ikke til noe, sa han... Jeg svor på at jeg skulle sende en kraftig protest på denne skikken på norske båter; at vakthavende styrmann skal værsågod forlate broen og jobbe med andre saker. Og så skulle jeg referere til dette og lignende tilfeller jeg vet om. Dette gjorde jeg i Sjøfartstidende. Om jeg skrev under fullt navn, husker jeg ikke, men det er neppe trolig.

Vedlikehald på sparebluss

Alt ble gjort for å spare penger. Det var viktig å holde skipet i fart, ikke minst for oss som hadde familie å skaffe mat, hus og klær til. La skipet opp, ble vi avmønstret. Under lossing i New York hadde vi ikke skikkelig tauverk til stropper, og det var ikke penger til å kjøpe nytt tauverk. Men vi skulle holde stropper, og noe måtte gjøres. Å si noe til kapteinen ville være håpløst, etter som planen var å bruke livbåttaljene. Vi kuttet taljen slik at der var tauverk i blokkene pluss en liten ende som gikk under båtdekket. Dette skulle LO ha visst, så ville båten bli holdt tilbake. Men det var vi som måtte ta konsekvensene av ikke å kunne låre livbåtene om dette skulle bli nødvendig. Da kapteinen senere fikk vite hva vi hadde gjort, så sa han: ”Ja, ja. Det gikk jo bra, men vi får se å finne penger til nye taljer og nye stropper i Odessa.” Der var tauverket billig i denne tiden, da kommunismen hadde spilt så fullstendig fallitt. Vi kunne bytte et par melsekker og noe smør, så fikk vi all den forsyning av tau vi hadde bruk for.

Fyll og disiplin ombord

Vi hadde meget trouble med folk som ikke kunne klare måtehold med brennevin. En dag jeg kom fra fordekket og skulle inn på min lugar, fant jeg en full fyrbøter – en kjempe av en svenske – stående i gangen så å si utenfor min lugardør. Jeg sa til ham at han skulle fjerne seg derfra. Han svarte med å true med juling. Han skulle drepe en slik jypling som meg, mente han. Det stod også en hel del av fyrbøterne i maskinnedgangen og hørte på dette. Vel, – her  måtte jeg ikke tape respekt i overvær av folk som nok ville huske det om jeg som offiser hadde lusket unna. Jeg sa til svensken at en offiser må ikke legge hand på en mann. Så kom første slaget, men det traff ikke fordi han var beruset. Så fikk han et slag av meg, og det traff godt og sterkt midt i kjeven. Han falt og slo hodet mot dørstokken til kjelerommet. Han kom seg opp og denne gang var det mord i øynene. Jeg visste at om han fikk tak i meg, så ville jeg bli kvalt i hans armer, for det kostet ham ikke noe å løfte 100 kilo på strak arm. Jeg ble fort slått i dekket og mistet bevisstheten. Da jeg våknet, kjente jeg at alle tenner i overkjeven var slått inn. Jeg fikk senere vite at svensken hadde satt hælen i min tanngard og simpelthen sparket inn tennene og knust leppen mens jeg var bevisstløs. Så ble det dokter for å få sydd leppene, men tanngarden fikset jeg selv ved å bøye tennene på plass igjen og de festet seg litt etter litt. Jeg beholdt dem til 1949 da det kom betennelse i dem og røntgen viste at de hadde en rotten rot. Svensken ble selvsagt arrestert – på det værste sted som tenkes kan – nemlig i Smyrna, der vi lå for anker og lastet korinter. Straffeutmålingen ble seks måneders hardt straffarbeid, og skipperen sa han aldri ville komme levende ut av denne straffeleiren som lå langt inne i ørkensanden. Svensken satt der med håndjern på og så ikke glad ut. Kapteinen sa: ”Det er nå opp til deg. Skriver du på, vil han få sin bekomst. Men egentlig er det synd å miste ham, for han er en god fyrbøter og det var begått en urett mot ham idet en av maskinistene hadde fått utbetalt hans overtid og så hadde han og annenstyrmann brukt opp hele beløpet på en bar.” Så gikk jeg bort til svensken og sa omtrent slik: ”Jeg synes dette er i strideste laget og er villig til å glemme hele greien. Vi var jo nokså oppbrakte begge to og jeg visste ikke om dette med overtiden de hadde tatt fra deg. Er du villig til å stå på min side om det skulle oppstå bråk ombord? Så er saken glemt. Hva sier du?” Svensken ble så rørt at han tok til tårene og rakte fram sine hender som takk for tilbudet. Han ble så fri og kom tilbake til skipet, men etterpå hadde jeg bare å gi et vink til svensken og så kom han og ordnet opp i saker som angikk fyllebråk.

Mord, galskap og dødsstraff

Vi fikk ombord er malteser som var noe av en raring, men han gjorde sitt arbeide som maskingutt tilfredsstillende og ble derfor akseptert. Men da maskinsjefen fant ham i sitt klesskap, tok vi til å se litt nærmere på ham, men intet ble gjort. En fin søndags formiddag skjedde det. En fyrbøter kom springende framover dekket og skrek at malteseren hadde myrdet dansken, en ung student som var kommet ombord i Marseille. Han skulle ut for å se verden, men så ville en vanskjebne at han kom til å dele lugar med malteseren, og det kostet ham livet. Han hadde ikke fått tid til å forsvare seg for han var stukket i brystet og kuttet i ansiktet. Malteseren ble overmannet, satt i jern og festet til øyebolt på båtdekket. Telegram ble sendt til politiet, som kom ut sammen med losen som tok oss inn til Barcelona. Mannen ble sendt til Gibraltar – ettersom han var britisk statsborger – og der hengt. Han hadde myrdet. Derfor dødsstraff. Vi syntes alle straffen var rettferdig, enten han nå kom fra et dårlig hjem eller ikke, om han var gal eller ikke gal. Slike folk må en bare kvitte seg med – syntes vi.

Spritsmugling i forbodstida

For vestgående lastet vi stykkgodt i Malaga, byen med de kjente vinkjellere. Det var ikke få nordmenn som gikk på bomsen der. Mens vi lå der, ble det hevet i land to fyrbøtere som hadde gått beruset så å si siden vi kom i havn. Nå forsøkte vi å skifte på dette ved å ta ombord to av bomsen som så noenlunde friske ut. Men samtidig ville noen på midtskipet prøve lykken som smuglere. Alle offiserene skulle være med og skulle så galt skje at vi ble oppdaget under lossingen i Baltimore, ja, så var det full enighet om at den av offiserene som hadde den minste lønn skulle ta på seg skylden, for derved å få minst mulig straff. Nå kom stuerten til meg og 3. styrmann og villa ha med oss også, men vi syntes ikke om hele planen og nektet. Da vi kom til Baltimore, ventet man litt for å se om det skulle komme noen dødsgjeng (tollere) ombord. En kunne jo aldri vite. Men nei – , intet skjedde, og en stille natt kom det en lastebil ned på kaien, og de som var med tok fatt på de tunge kolli, opp maskinleiderne og ned på kaien, hvor de ble mottatt av en fyr som skulle betale kontant. Men da alt var ferdig og en kunne ta en pust i bakken, var allerede 1. styrmann så påvirket at han for ned på kaien og laget bråk med mottakeren. Og så kom ”dødsgjengen”. De hadde lagt seg i skjul og ventet bare på at varene skulle bli losset. De visste jo også om hele affæren, noe de to fyrbøterne som ble sparket i land i Malaga hadde sørget for. Det ble en dyr historie for 1. styrmann. Han ble arrestert og dømt til en bot på 1500 dollars, mange penger den gangen, og kapteinen fikk 1200 dollars. Den enes død, den andres brød heter det, og så også her. På grunn av permisjoner hadde jeg tidligere rykket opp til 2. styrmann med 285 kr i lønn. Nå ble det behov for en ny 1. styrmann, men kapteinen mente jeg var i yngste laget og manglet erfaring. En aften var jeg på besøk ombord i et skip som gikk i samme trade og til min forbauselse fikk jeg høre at telegrafisten hadde mottatt et telegram over Sola radio til befrakteren, Fabre Line, og i dette stod at jeg skulle overta som 1. styrmann. Jeg hadde nå over 450 kroner i lønn og var heldig som hadde fått denne sjansen, bare 26 år gammel, i en tid da styrmenn ofte gikk i 10-15 år som understyrmenn før de rykket opp. Ingen av oss savnet overstyrmannen, som ikke engang kunne holde seg edru i sjøen og enda mindre under opphold i land. Derimot syntes vi synd på kapteinen, som nå var så nedslått at han ikke orket mere. Han visste at han var ferdig som skipper i dette rederiet. Det tok så på ham at han rett og slett ble syk på overfarten til Casablanca.

Eit freistande tilbod

Då ”Birk” vart lagt i opplag i Marseille i desember 1930, reiste Sverre heim til Sunnmøre. Med radiosertifikat og røynsle frå ishavet, vona han på jobb som skyttar på selfangstskute. ”Jeg kom hjem akkurat før jul, men dessverre med lite oppsparte penger. Derfor var det overmåte fristende å ta i mot tilbud fra en såkalt ”smuglerkonge” som bodde i Rotterdam. Han skulle ha en skipper på sin seilskute, og denne skulle jeg seile lastet med sprit i dunker til et bestemt sted utenfor kysten av Sørlandet, der jeg så skulle senke dem i havet. For hele turen skulle jeg få 4500 kroner, tilsvarende det jeg kunne tjene som overstyrmann på et helt år. Så store samvittighetskvaler hadde jeg ikke, og uten status som offiser – dertil noen måneder som overstyrmann – hadde jeg vel tatt sjansen. Tenk alle de pengene, – og skipperskolen ville vært en mulighet."

Amputasjon ombord

Det ble storsildfiske, og selfangst etterpå som styrmann, skytter og telegrafist på gode, gamle ”Veslekari”. En dag ute på isen kom det et flagg til topps, og det var et signal til meg om å komme ombord. Jeg visste at skipperen ikke satte opp et signal uten at det var noe alvorlig på ferde. En mann på en liten selfanger hadde fått armen inn i vinsjen og kuttet den tvers av over albuen. Jeg sendte ut hastersignalet  som stopper all trafikk over radio. Vi fikk straks Vardø radio, og der ble det etablert kontakt med en lege som gav beskjed om hvordan vi skulle behandle mannen. Dette ble fort gjort. Armen kappet med sag, og stumpen oversydd med hud og kjøtt etter alle kunstens regler. Flere år etterpå møtte jeg denne mannen, som gikk med en håndkrok, men nå var blitt los.

Beste tur i isen

Turen ble den beste jeg noensinne hadde hatt på ishavet med en lott på kr 1100 på 11000 dyr. I tillegg kom så noen kroner som journalist på fangstfeltet for Sunnmørsposten. Likevel må jeg si at ishavene ikke ble så fristende for meg som det hadde vært. I sammenlikning med forholdene i handelsflåten var dette for meg blitt noe uverdig og lite estimert – selv om du var skipper på en av de største selfangerne. Men slik er det bestandig. Når en har vært ute i verden, så kan en ikke fortsette med å ha den samme idé om saker og ting. Du får et annet utsyn og vurderer annerledes mange ting du før arbeidet med.

Ville ikkje ha pengar frå ”Fattigkassa”

Høsten 1931 ble det trampfart med ”Hildegård”, som hadde åpen kommandobro så som ”Birk”. Dette var en arv fra seglskutetiden, da vaktoffiseren stod ved siden av rormannen og selvsagt måtte ha klart syn oppover mot toppseilene for å passe på at de stod skikkelig i forhold til vind og kurs. Far syntes at en mann som hadde ansvaret for liv og skip ikke måtte stå i innelukket rorhus, men ute i fri luft, hvor en kunne holde skikkelig utkikk, slik som mine eldre kapteiner i handelsflåten også sa. For dem var det noe ubegripelig simpelt og uansvarlig ikke å stå på en åpen bro. – Vi gikk fra Konstanza til Ålborg med korn, og neste tur ble til Murmansk med kull fra Great Yarmouth. Nå var det blitt vinter, men skipet var i drift og glade var vi. Turen etterpå ble det igjen last før skipet la opp i  Kristiansand. Så var jeg ledig igjen – og så å si blakk. Livet var sannelig ikke lett. En hadde følelsen av å arbeide forgjeves. Hadde man jobb, så var det bare såvidt det bar til mat og klær, hus og varme. Å legge til side noe var umulig, men likevel var jeg heldigere enn de som intet fikk i denne tiden. Husker jeg ikke feil, så var hver ellevte person i Ålesund innom ”Fattigkassen” nå og da for å få noen kroner. Jeg var også innom en gang i uken for å høre om det skulle være noe arbeid for meg, men der var intet. Jeg ble informert om at jeg hadde krav på arbeidsledighetstrygd, og dermed la hun noen kroner på bordet. Dette var en opplevelse som for meg hadde ydmykelsens og skammens odør i seg. Jeg sa rett ut at jeg ikke tar imot slike penger. Heldigvis var der ingen kjente hjemmefra som kunne bære dette videre. ”Tenk han Samunde-Sverre går på forsorgen nord i byen” ville det blitt sagt om meg.

Aspirant i forsikringsselskap – nærkontakt med nauda

Så en dag så jeg  en annonse i avisen: Ung mann med pen fremtreden og bra utdannelse får plass som inspektøraspirant i Norske Folk. Jeg tok turen innom og snakket med selveste sjefen, og kort etterpå gikk jeg ut døren som aspirant. Men jeg sa intet til noen om dette påfunnet som ikke akkurat var passende stilling for en vel anskrevet skipsoffiser. Vel – skitt i hele anstendigheten. Jeg hadde en fast gasje på kr 150 pr. måned og så i tillegg prosenter av forsikringspremien. Så var det bare å ta fatt. Aldri i mitt liv har jeg hatt en så god anledning til å komme inn i alle slags hjem. Noen steder var det bare sykdom og nød; den rene, skjære fattigdom, og hva der var av mat og varme nå om vinteren, var for meg et mysterium. Men de fleste holdt det gående med stadig sparing og bøting på utslitte klær. Maten var som regel vanngrøt, pålegget litt sirup på toppen av litt margarin. Kjøtt til middag var det ikke mange som hadde. Jeg forsto nå at jeg var en av de få som hadde hatt en forholdsvis bra lønn og som derfor hadde klart å holde min familie fra å sulte eller fryse. Bare dette at jeg hadde hatt stadig lønn nesten hele denne tiden, var en stor ting. Jeg holdt det gåande i fire måneder på dette viset. Etter kontortid var jeg fri og kunne være hjemme. Jeg merket at jeg ble mere og mere uvillig til å forlate dette ansvarsløse og rolige livet. Slik er det: Etter lange perioder i land, kan det bli en påkjenning å ta ut på de store hav.

Original jobbsøknad og årevis heimanfrå

Jeg søkte meg ut igjen, men med negativt resultat. Da jeg slik satt pengelens og lyttet på kortbølge, kom et telegram fra et skip som skulle ha annenstyrmann med radio. Så var det fortest mulig til telegrafstasjonen, der jeg fikk selve rederen på tråden og fortalte at jeg hadde pikket opp et telegram for et kvarter siden om at et av hans skip – ”Austvangen” – skulle ha en annenstyrmann med radio. ”Jeg er ledig og kan ta denne stillingen. Jeg har de beste anbefalinger og står til tjeneste.” Han ble som rimelig kan være meget forbauset, for ikke å si imponert. Jo, jeg skulle sannelig få stillingen, men "send inn Deres søknad med attester". Min kontrakt lød på 18 måneder – uten fri hjemreise – og lønn som 2. styrmann/telegrafist var 285 kr pr. måned. Det var trist å reise fra kone og lillegutt, som da var i fire års alder, men slik er dette sjømannslivet. Det skulle gå hele 42 måneder før jeg kom hjem, noe jeg selvsagt ikke hadde anelse om da jeg reiste.

Med ”Austvangen” i jungelen

”Austvangen” var en fin båt på 5000 tonn D.W., og forholdene ombord var som det pleier å være i fast trade, bare noe finere i antrekket m.h.t. uniform og opptreden av hensyn til de passagerene vi hadde på den seks ukers lange rundreise fra New Orleans til Britisk Guiana og tilbake. Det var en overmåte sterk opplevelse å gå med et så stort skip 110 nautiske mil opp Orrinocco-elven til lasteplassen for bauxitt. Storskogen raget ofte over mastetoppene. En måtte vare seg så en ikke fikk en slange i hodet, der de hang på grenene. Selv store kvelerslanger kunne finne veien ned på dekket. Slanger er nå også det verste og mest avskyelige en kan tenke seg, særlig for sjøfolk som lever i et miljø hvor slike ikke fins. Passagerene var oppe tidlig om morgenen for å se og høre når livet våknet i jungelen, som så å si omsluttet hele skipet. Så steg morgensolen over toppene. Du var i en verden urørt av mennesker og kunne se hvordan urskogslivet fungerte som for mange hundre tusen år tilbake i tiden.

Kaptein Foyn frå Tønsberg

Kaptein Foyn fra Tønsberg var en av de mest erfarne skippere jeg hadde seilt med. I min tid ombord skulle han feire 50-års jubileum som kaptein på skip i utenriksfart. Han hadde strenge krav til vaktsjefen og navigeringen. Først advarte han meg mot å sitte i tiden mellom 0300 og 0500 ettersom det var da en hadde lettest for å sovne av. Helst måtte en spasere fram og tilbake for å unngå dette. Dernest varsko før kursendring under navigeringen langs de Vestindiske øyer. Og så: Kom aldri for nær land når du setter ny kurs. Til slutt: Vik i god tid når du har vikeplikt. Det koster ikke noe å vise at du gjør så i god tid. Det andre skipet setter pris på slik oppførsel. I dårlig sikt: Slå ned farten og si fra til meg straks, uansett hvor lenge jeg har vært oppe.

30 år og 107 kilo

Omtrent samtidig som jeg feiret min 30-årsdag, var en ny skipper underveis for å avløse The Old Man. Det var ingen gledens dag for noen av oss. Vi skulle ikke bli forfremmet. Men vår nye kaptein var marineutdannet og en god mann å tjene under. Før han kom ombord hadde han vært på skoghogst oppe i Alaska et sted, og vi kunne ikke unngå å misunne ham den vidunderlige sunnhet og muskelkraft han der hadde utviklet. Det var et meget fint liv som vi også ville hatt godt av. Vi var for tykke og slappe i fisken, mente han, og det hadde han så rett i. Jeg var nå oppe i 107 kilo, men skulle ha vært 75-80. Jeg følte tyngden av spekklaget nokså tydelig. Men slik var skikken. Vi behøvde ikke mere enn halvparten av de kalorier vi fikk i oss. Det var ikke så lett å holde måte med fet og overdådig mat. En har jo en voldsom matlyst når en er i slutten av 20-årene. Og manuelt arbeid hadde vi ikke. Det var ikke tillatt. Vår plass var på kommandobroen, og bra var det. Men vi råtnet sakte og sikkert opp av all maten og den totale mangel på mosjon.

Millionæren og malaren Manning

Vi hadde selvsagt mange slags folk blant passagerene, og vi ble jo bra kjent med dem på de seks ukene turen varte. En av dem var Mr. Manning fra New York, multimillionær, eventyrer og senere også en kjent kunstner. Han hadde kjedet seg helt forferdelig, noe som vi fant var vanlig hos rike folk. Og ikke hadde han fred i sinnet, han heller. Dog ville han gjøre noe med sitt liv, og da ble det noe med spenning i. Han gikk inn i den franske fremmedlegionen. Der ble han i fire år og hadde grad som kaptein. Senere hadde han oppholdt seg flere år i Roma og Paris hvor han hadde malt en god del. En merkelig mann. Rotløs og urolig i sjel og sinn. Jo, rike folk kan bli forferdelig ensomme. Derfor whiskyflasken som han tok drabelige slurker av til han hadde kommet inn i en passende rus. Da tegnet han også best, noe vi kunne se på den måten han arbeidet. Nå er det jo slik at en på lange sjøreiser lett blir gode venner. Vi ble fortrolige og holdt kontakt en god stund. Det skyldtes nok mere forskjell i oppvekst, livsforhold, utdannelse og anlegg. Dog hadde vi en ting felles. Vi var begge noen urolige sjeler som hadde vandringsmannens trang til å se den verden vi lever i. Før vi tok farvel i New Orleans, valgte han ut fire av sine kulltegninger som jeg skulle få til minne om ham. Alle var fra hans opphold i Paris, og etter min oppfatning var det alt annet enn pene bilder. Ett av dem viste en kvinde i førtiårene som satt naken på sengekanten. Hun så ikke glad ut og en flaske vin med et nesten tømt glass stod på bordet. Jeg ville foretrukket et annet. ”Ta nå disse fire og vær sikker på at de er noe av det beste jeg har laget. Hold på dem noen år. Det er mulig de kan bli verdifulle.”  30 år senere satt jeg hos min svigerdatter i Roma, og så sa hun: ”Tenk om vi hadde hatt noen av arbeidene til Manning. Nå blir de solgt på auksjon hos TATE i London, og prisen er på over ti tusen dollars pr stykk for hans kulltegninger.” Jeg våknet av avisdvalen og fortalte om de fire bildene jeg hadde fått i 1934. ”Da er du en heldiggris; de kan være verdt mer enn 40 000 dollars nå.” ”Ja, men jeg rev dem alle i stykker og kastet dem overbord da jeg reiste hjem. Jeg ville ikke komme hjem til kona med bilder av nakne kvinner, og jeg kunne ikke tro de var noe verdt.” Synd at det ikke var en annen slags bilder, som f.eks. fra naturen eller kanskje en ung mor med sitt lille barn på fanget. Et bilde som utstrålte livet på sitt beste, slik jeg ofte tenkte når jeg lengtet som verst hjem. Da ville jeg sikkert ikke ha vært skamfull over å komme hjem med dem og kunne tilmed fått dem i ramme og plassert på veggen.

Lønnsnivå i Noreg og i Amerika

De første 18 måneder gikk fort, men vi lengtet jo hjem og savnet av kone og barn gav årsak til mange vurderinger angående den mulighet vi hadde til å få dem over til Amerika. Vi undersøkte alle tenkelige steder og alle slags hus, men uansett ble det for dyrt. Vår lønn var mindre enn den en vanlig kammerpike hadde i et vanlig hjem i Statene. Og selv etter kontraktsperioden på halvannet år, kunne jeg ikke reise hjem, for da ville jeg bli ledig og blakk.

Rasisme og gjestfridom i Sørstatane

Sørstatene var for meg en ny verden, og meget var så annerledes enn i Nordstatene. En dag jeg spaserte nedover Canal Street, verdens fineste, flotteste og bredeste gate, kom en tykk negermatrone med to unger på slep og armene fulle av ting hun hadde kjøpt, antakelig for sitt herskap. En slabbedask av en mann gikk rett på henne så hun mistet sine pakker, og ting fløt utover det brede fortauet. Jeg gjorde som jeg var oppdratt til å gjøre, bøyet meg ned, tok opp noen av pakkene og gav henne. Først ble hun fullstendig forvirret, og så skremt. En hvit mann hadde bøyet seg ned og plukket opp hennes pakker. Hun så på meg som om jeg hadde vært fra en annen planet. Da hun fikk summet seg, fór hun avgårde fortere enn fort. Hadde jeg ikke hatt uniform, så ville jeg vel blitt lynsjet av de hvite som stod i nærheten og så på dette uhørte opptrinnet. Nå kom de bort til meg og sa at jeg aldri måtte mixe meg med negere.

En annen gang om sommeren i New Orleans følte jeg at gaten begynte å svaie, og jeg måtte støtte meg til en lysstolpe. Folk som så dette, tok meg med inn på en bar der de fikk i meg kaffe og ”cold drinks”. Så snart jeg var kommet til hektene, fikk jeg høre at jeg hadde hatt en lettere ”sun stroke”. En av herrene gikk over gaten og kjøpte stråhatt og solbriller til meg. Jeg takket og ville betale, men nei, ikke tale om. Det var så lite av en tjeneste, og jeg var jo en ”stranger” (fremmed) som ikke kjente tropene. Så kjørte de meg om bord, hvor de fikk se skipet og ble storlig imponert. De var nemlig farmere på forretningstur til New Orleans og hadde aldri vært ombord i et skip før. Hatten og brillene jeg fikk av disse to vilt fremmede menn hadde jeg i mere enn ti år, for de var av førsteklasses kvalitet.

Utsliten og tuberkuløs sjømann – klar for fangstliv i ishavet?

Til slutt var det ikke lenger så morsomt. Jeg var helt utkjørt og merket for første gang i mitt liv at jeg hadde kramper når jeg skulle skrive eller telegrafere. Jeg hadde da hatt over 12 timers arbeid hver dag i 42 måneder, og doktoren mente dette var i strieste laget. Så reiste jeg hjem i desember (1935). På overturen merket jeg smerter i begge sidene og frøs så snart jeg kom ut av lugaren. Hjemme måtte kona fyre som bare det, og jeg måtte ha på meg fullt vinter under- og overtøy pluss en svær kamelhårsfrakk som jeg hadde kjøpt i New York. I mitt fravær hadde det blitt slik at før du fikk mønstre på en skute som skulle på langtur, så måtte alle i mannskapet legeundersøkes. Dr. Caspersen fikk da se flere kaverner på begge lungene. ”Dette er alvor, og det blir ingen ishavstur for deg, Remøy. Du må på sanatorium. Du er meget farlig for dine omgivelser, og det er farlig for din helse om du ikke straks blir tatt hånd om.” Saken var at jeg hadde tinget meg plass på ”Vesleper”. Jeg fremhold at Fridtjof Nansen hadde anbefalt å opprette et tuberkulosesanatorium på Svalbard og viste til erfaring for at tuberkulose helbredes hurtig i den friske, bakteriefrie luften. Det fine med en erfaren lege er at han bruker sunt folkevett. Han stod en stund og så ut av vinduet, så sa han: ”Vel, Remøy, du skal få reise, men du lover her og nå at du kommer til meg ved aller første anledning slik at jeg kan undersøke deg. Jeg er nemlig spent på hvordan du klarer denne affæren.”

Selfangst fascinerte ikkje lenger – men friskmeld frå tuberkulose

Så reiste jeg til Kvitsjøen. Nå måtte jeg se å få kroppen i form, og dette ble gjort ved å drive med et eller annet, men på en slik måte at ingen fikk teften av det. Overflødig fett forsvant nokså fort, og da vi kom inn i isen, tør jeg si jeg var i noenlunde form, men skulle vi være så ”uheldig” å komme i et stort slag, er jeg sikker på at jeg ikke ville ha klart påkjenningene ute på isen, der selv en sterk og frisk mann ofte kjenner blodsmaken i munnen under haling av skinn og uflådde dyr. Etter tre uker i Kvitsjøen hadde vi bare skutt tre dyr. For meg var dette en fin-fin hvile. Jeg følte kreftene vokse dag for dag. Men til slutt var det ikke annet å gjøre enn å gå til Honningsvåg for bunkring. Jeg hadde imidlertid oppdaget noe om meg selv som jeg ikke var klar over: Dette seldreper-livet tiltalte meg ikke lenger. Denne merkelige uviljen mot massemord på sel holdt seg. Jeg grep meg i å ønske at vi ingenting fikk i Vesterisen heller, men slikt sier man ikke høgt. Forøvrig tror jeg denne uviljen mot selfangsten skriver seg fra mitt lange opphold hos mere ”refined” sort mennesker. Det var virkelig bra folk blant passagerene på West India farten, og jeg ble påvirket av deres syn på saker og ting.

Før avgang fra Ålesund hadde jeg mast så lenge på rederen at han spanderte et radiopeileapparat på ”Vesleper”, og det skulle bli dette som ”berget slemba” for oss i Vesterisen. Jeg kom til å overhøre en samtale mellom to nordnorske skippere. Det var ikke tvil om at de var i fangst. Jeg var ikke sen om å ta en radiopeiling på den ene, og så kunne vi bare sette kursen rett på dem. Slik gikk det til at vi på kort tid fikk 3000 dyr og dermed ble berget fra total bomtur. Etter hjemkomsten måtte jeg oppsøke dr. Caspersen, og han ble storlig overrasket da han så at kavernene i lungene hadde helet seg selv. Kom så og fortell at en absolutt må på sanatorium for å bli helbredet for tuberkulose!

Med Miss Boyd på vitskapleg ekspedisjon

Ett år senere, i 1937, ble det også en vitenskapelig ekspedisjon med ”Veslekari” til Grønland og Svalbard, ledet av ingen ringere enn den berømte polarforskeren, Miss Boyd, fra Amerika. For første gang i mitt liv skulle jeg ha en kvinde som sjef, men hun var ”mann” for sin hatt skulle vi få erfare. ”Veslekari” ble ført av den kjente ishavsskipper Johan Olsen fra Ålesund, og selv skulle jeg være skipets styrmann, navigatør og radiotelegrafist. Jeg skulle også ta meteorologiske observasjoner, m.a. måle temperaturen i havoverflaten annenhver time, og sende dem i kode til Geofysisk institutt i Tromsø. Særlig det siste førte til for lite søvn, og til sist var det nesten umulig å få vekket meg. Men først gikk turen til Tromsø og denne delen var for meg rolig. Underveis ville Miss Boyd gjerne se hvordan folk levde, arbeidet og bodde i et vanlig fiskevær, så vi stanset, og jeg var med henne i land. Vi gikk inn i et hus, hvor vi fant en ung mor sittende i kjøkkenet med sitt lille barn. På bordet var det en skål margarin og litt sirup som eneste pålegg. Mannen var på fiske. Jeg spurte hvor store årsinntekter han hadde fra fisket, men det visste hun ikke. Da vi kom ut, spurte miss Boyd om dette var typisk for en vanlig familie. Jeg sa at det nok var mange som hadde lite penger og derfor lite av mat, bortsett fra fisk som de fikk tak i rett ut for støa. Men det falt ikke dette rike kvinnemennesket, som var god for 90 millioner dollar foruten faste eiendommer, inn å spørre om det var mulig å gi den unge moren noen kroner. Jeg sa til henne at hun kanskje burde gi denne moren litt penger, slik at hun ikke behøvde å lide nød mens hennes mann var på fiskefeltet. Hun spurte så hva jeg syntes var passende, og jeg foreslo 100 kroner. Så fikk jeg to femtilapper og gikk tilbake. Jeg sa at den damen som hadde vært her ville vise sin sympati nå det var så dårlige tider, om hun ville ta imot hundre kroner? Nei, det kunne hun ikke. "Vi har klart oss uten å ta imot gaver", var svaret. Jeg måtte gå med uforrettet sak og levere pengene tilbake. ”I must say I am impressed by the very high moral of these people”, kom det så sakte og oppgitt. Under resten av turen hadde jeg en helt usedvanlig hard arbeidsoppgave, men det kunne hun ikke forstå. Vi skiltes ikke akkurat som venner, men turen hadde lønnet seg. Hun ble femti år på hjemturen i september, og kanskje var det klimakterieperioden som gjorde henne så vanskelig. Jeg syntes iallfall at hun var et utakknemlig fruentimmer, og sa så til henne.

Mønstra på ”Skjoldheim” fredag, den 13. mai 1939 og kom ikkje heim på seks år

Våren 1939 var jeg i Vesterisen og kom hjem i mai. Noen dager etter hjemkomst lå der et tilbud om å gå ombord i ”Skjoldheim” som overstyrmann og telegrafist. Jeg kjente ikke rederen, men betenkte meg ikke. Tanken var at jeg skulle være der et år og så mønstre av for å ta skipperskolen. Jeg reiste fra Ålesund fredag den 13. mai sammen med noen andre som skulle ombord i samme båten. Vi likte ikke dette at det var den 13. og enda verre at det skulle være på en fredag. Det kunne lett bli en farlig affære, mente noen. Jo, det ble en farlig affære, og jeg skulle være utenlands i hele seks år før jeg kom hjem i året 1945, i mai måned, men dog ikke på den 13.