torsdag 8. oktober 2009

Framandfrykt?

Etter blasfemi- og hijab-sakene har Vårt Land på leiar- og kommentarplass prøvd å tolke den folkelege reaksjonen. Ein del sant og rett blir skrive om å skilje mellom viktige og uvesentlege ting, men forklaringane har også ein fellesnemnar, frykt for islam. Slik forståing er ikkje Vårt Land åleine om. Dei fleste media talar om framandfrykt, og somme skribentar legg også til rasisme. Analysen er likevel for enkel og vitnar om manglande bakkekontakt. Kjenslene til meinigmann er langt meir nyanserte og differensierte. Dei spenner over ein skala frå framandgjering via forarging og frustrasjon til den omtalte frykta, og kvar sinnsstemning er knytt til ulike forhold. Den mest aggressive kjensla, sinnet, er ikkje retta primært mot muslimar, men først og fremst mot eigne styresmakter.

I heimen vår er vi omgitt av kjende og kjære ting. Vi ordnar oss som vi vil utan innblanding frå andre. Ordet ”heimland” viser til at vi har eit liknande forhold til landet vårt. Når bybildet i stadig fleire strøk av Oslo ber preg av andre kulturar, synest somme det er fargerikt og flott, medan mange i staden kjenner seg framandgjort i sin eigen hovudstad. Det er ei vemodig og reell kjensle, sjølv om mange sikkert vil kalle det nyttelaus nostalgi, på linje med syting over andre synlege og gradvise endringar av samfunnet. Slike har likevel skjedd som naturleg følgje av tekniske nyvinningar og impulsar utanfrå og ikkje som ein konsekvens av innvandring. Det talsmenn for eit ”fleirkulturelt samfunn” ikkje forstår, er at innvandrarane har same behovet for eit kjent miljø og ein omgangskrets dei lett kan kommunisere med. Det går ikkje primært på religion, men på nasjonal kultur. Nyleg intervjua Aftenposten ein arabisk familie i Malmø. Dei var så nøgde over å ha fått nye naboar av eigen etnisitet i staden for (muslimske) familiar frå Somalia og Bosnia. Slik har innvandrargrupper i alle land søkt saman etter opphavsland, og dei som først budde i området, har flytta ut. Like barn leikar best. Samfunn blir skapt av felles kultur. Difor er det fleirkulturelle samfunn ei sjølvmotseiing.

Forarginga er nok retta mot både freidige muslimar, som krev særordningar for sine grupper, og styresmaktene, som så lett gir etter. Folk blir spesielt irriterte når det blir kravd eller praktisert at nordmenn må tilpasse seg muslimsk kultur og ikkje dei til vår. Som døme kan nemnast krav om halal-mat for alle innsette i fengsla. NRK-programmet Spekter viste 18. mars korleis skular i Oslo (av praktiske grunnar) serverer halal-kjøt til alle elevane, uavhengig av religionen deira. Sjølv bilde av Nasse Nøff vert fjerna. Fakta som kan støyte eller stemple, blir ofte underslått av media. Internasjonalt arbeider islamske land for å forby religionskritikk, og dropen som fekk begeret til å flyte over her heime, var forslaget om nytt uniformsreglement for politiet, på grunnlag av søknad frå ei kvinne om å bere hijab. Frå gammalt av har vi ordet ”skikk fylgje eller land fly”. Dei som ikkje er nøgde med våre skikkar, har oftast høve til å reise attende til heimlandet sitt, der dei kan ordne liv og samfunn etter ønskje; slik dei fleste meiner også vi bør ha rett til. Særkrav frå muslimar kan verke spesielt provoserande og hyklerisk, fordi ein ser dei som representantar for land med sterk undertrykking av annleis truande og tenkjande, der minoritetar må gå stilt i dørene for å unngå overgrep. Dei færrast har jo kome som politisk flyktningar, i opposisjon til kultur og styre i heimlandet. Også teikn til sviktande samfunnslojalitet og –moral ergrar. Aftenposten skreiv 15.06.08 at 352 drosjeeigarar hadde tent 552 millionar svart, 589 sjåførar 116 millionar, medan begge grupper i same tidsrom hadde fått 100 millionar i trygd. Årsaka er gjerne bakgrunn i samfunn organisert etter slekt og dermed manglande forståing for at velferdsstaten byggjer på solidaritet utover familien.

Frustrasjonen rettar seg oftast mot styresmaktene, som synest å ta meir omsyn til minoritetar eller til dei som enno er i fleirtal. Kvar gong slike saker kjem i fokus, får difor FrP eit lyft på meiningsmålingane. Heller ikkje media går fri folkeleg harme når dei påstår at integreringa går best viss vi er utydelege på våre krav og ideal og let vere å kritisere slikt vi ser på som ukultur.

Framandfrykt blir brukt om frykt for det som er annleis, men likevel ufarleg, slik at frykta i realiteten er grunnlaus. Spørsmålet er om det faktisk er tilfelle. Ein femtedel av kvinnene i Oslo seier dei er redde for å gå åleine ute om kvelden (Aftenposten Aften 22.09.08). Årsaka er sjølvsagt frykt for overfall eller valdtekt, som har auka i takt med innvandringa. 100% av alle overfallsvaldtekter siste åra er gjort av menn frå andre kulturar. Berre 2-3 prosent av befolkninga er muslimar, men i fengsla utgjer dei 30 prosent av fangane. Andre er redde for at muslimane skal bli så talrike at dei på demokratisk vis kan endre kultur og styresett. Pakistan, Irak, Somalia og Tyrkia har i snitt meir enn firdobla befolkninga siste seksti åra. Ein må difor rekne med sterkt innvandringspress frå folk i desse landa, sidan dei alt har ein fot innanfor her i form av slektningar. Muslimane er ikkje noko veik eller truga gruppe, men den som veks raskast både i Noreg og Europa. Både når det gjeld biologisk og kulturell reproduksjon er dei langt meir effektive enn den ny-liberale kulturen vår, i følgje sosiologen Sigurd Skirbekk (Norge IDAG 08.03.05). Ønskjer vi at tradisjonell kristen kultur og/eller liberal kultur skal rå grunnen, må vi sørgje for det sjølve og ikkje satse på import. Det paradoksale er at den kulturradikale eliten, som sterkast støttar innvandring, truleg vil få minst livsrom i eit muslimsk samfunn. Men sjølvsagt er dette funderingar i eit hundreårsperspektiv og ein kan frykte mange konfliktar etter kulturelle skilje før den tid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar