tirsdag 10. februar 2009

Er samlivsbrot beintfram bra?

Kjetil Hafstad kritiserer kyrkja for å sjå einsidig negativt på sambuarskap, som han meiner mange vel av ”forståelige og respektvekkende” grunnar. Så langt kan ein kanskje følgje han, for problemet, slik eg ser det, er ikkje først og fremst at folk flyttar saman, men at dei flyttar frå kvarandre og skiftar partnarar. For Hafstad er dette strevsamt undervegs, men endar bra: ”Oppbrudd fra samliv og ekteskap har positive virkninger” og ”bidrar til å berike barns oppvekst”. Viss han trur dette skjer ”ofte” eller er noko barn jamt over har godt av, greier han ikkje tenkje seg kva tryggleik og dagleg kontakt med far og mor betyr for eit barn. For dei er skilsmål mellom foreldra ein katastrofe med konsekvensar dei ofte slit med resten av livet. Journalist Simon Flem Devold har fått titusenvis av brev som vitnar om redsla barn føler for at slikt skal skje. Konsekvensen for barna er som regel lojalitetskonflikt, mindre foreldre- og vaksenkontakt og stadige skifte av miljø, noko som har uheldige følgjer for både konsentrasjon, læreevne og psykisk helse.
Skilsmål kan sjølvsagt ein sjeldan gong vere betre enn stadig konflikt heime, men ofte vil striden halde fram om samversrett og skifte av eigedom.
Ein professor i teologi bør ikkje bagatellisere handlingar som gjer at barn kan ta skade på si sjel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar