onsdag 25. februar 2009

Hamas sett frå Høgskulen i Volda

Historieprofessor Oddbjørn Melle (OM) hevdar at Israel sjølv har hovudansvaret, både for framveksten av Hamas og si eiga moglege endelikt, men er inkonsistent i kritikken og utelet fakta som er avgjerande for om dette resonnementet held.
OM skriv at Israel ”oppmuntra framveksten av denne islamske rørsla første tida etter skipinga i 1987”. Denne tida var Hamas og forløparen Al-Majama mest kjende for at dei starta skular, klinikkar og bibliotek. Meiner OM at Israel burde motarbeidd slike sosiale prosjekt blant palestinarane? Og korleis veit han at israelarane let vere på grunn av ein marxistisk tankegang om ”religion som opium” for folk? Fengslinga i 1989 av Hamas sin stiftar og leiar, Ahmed Yassin, kan iallfall knapt kallast ei ”oppmuntring”.

Då Oslo-avtalen vart underskriven i 1993, hadde Hamas ”likevel berre 15% oppslutning” i følgje OM. Også eg ser at israelske, politiske vedtak etter 1993 kan ha gitt auka palestinsk støtte til Hamas. Men OM fortel ikkje historia vidare i rett rekkjefølgje og viktige hendingar hoppar han over. Han nemner ikkje med eitt ord at Hamas bomba heile Oslo-avtalen i filler ved sjølvmordsåtak på sivile israelarar. I staden skriv han at ”talet på busetjarar dobla seg neste tiåret”, sjølv om dette først skjedde etter at Hamas hadde ”hjelpt” Likud til makta i 1997. Heller ikkje utsegna ”Hamas steig fram som den nye krafta på palestinsk side. Dét hadde for så vidt Israel vona på og arbeidd for” står til truande, med tanke på Hamas sitt charter om ein islamsk, palestinsk stat på heile Israels territorium.
OM underslår også den andre intifada, som kom etter samanbrotet i Camp David-forhandlingane i 2000; begge to viktige årsaker til at Ehud Barak og Arbeidarpartiet tapte valet i februar 2001. Å skrive om israelsk blokade, gjenerobring av palestinske byar og drapet på Hamas-leiar Ahmed Yassin utan å nemne denne samanhengen er rein historieforfalskning.

OM omtalar Israel som ”ei av verdas sterkaste militærmakter”, men kan då ikkje ha tatt med i vurderinga kva areal, folketal, råvarer og produksjonsevne har å seie for militær styrke. Når han skriv at Israel risikerer eit nytt Masada, vedgår han indirekte at Israels militærmakt er avgrensa eller at andre faktorar er meir avgjerande for at ”tida neppe arbeider for staten Israel”. Etter mi meining har stor arabisk folkevekst og endring i verdsopinionen mest å seie. Til det siste føremålet har no også ein historieprofessor frå Volda ytt sin skjerv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar